Ei hand å holde i
Som jeg har vært inne på er Playboy: The Mansion et spill som fokuserer på interaksjon og problemløsning. Hvordan du bruker snakketøyet ditt er sentralt, og din vennekrets vil påvirke bladets kvalitative innhold. Det nytter for eksempel ikke å be en kjendis stille toppløs i Playboy med det samme hun kommer inn døra, du må godsnakke, smigre og gjerne kline litt med vedkommende først. Igjen viser spillet seg lite utfordrende, å få personer til å gjøre hva du vil går stort sett alltid greit. Lett er et nøkkelord som kan brukes gjennom hele spillet, men det er vel antageligvis slik Hugh Hefner har opplevd sin karriere.
Litt verre er det når Hef må fikse opp i andres krangler. Å være sosialarbeider er ingen spøk, og det kan virke som at rikinger virkelig ikke blir mer lykkelig av masse penger. Uoverensstemmelser er hyppige, og det er sågar oppdrag som innebærer å glatte disse ut. Om det er et oppdrag eller ei, harmoni er uansett viktig i Hefs villa. Resultatet blir alltid best når alle elsker alle.
Grafikken i Playboy: The Mansion er slettes ikke verst, selv om det er langt fra siste skrik på denne fronten. Igjen ser vi en klar likhet med The Sims, selv om storebror nok skilter med noe bedre visuell kvalitet. Damene ser til tider litt like ut, til tross for at du kan fikse og forme dem som du vil. Møbler, klær og detaljer er generelt solide, men det savnes likevel en litt større bredde. Enkelte tekniske feil preger også det visuelle, eksempelvis forsvinner av og til dine venner i løse luften mens du snakker med dem. Selv om de dukker opp noen sekunder senere, er dette unektelig litt merkelig.
Musikken er jevnt over god, uten at den virkelig tar av. Det musikalske forstyrrer ikke spillopplevelsen, noe som er bra, men utover det er den pregløs. I enkelte spill er musikken en faktor som forhøyer spillopplevelsen, det er ikke tilfellet her. Lydeffektene er svært begrenset, og samtaler består utelukkende av uforståelig mumling. Alt i alt er lydbildet anonymt, uten de store høydepunktene.
Veivalg er noe Hef sliter med, og da tenker jeg på hans vandringer rundt på sin luksuriøse eiendom. Spillet er utrolig svakt når det gjelder å bevege seg i områder med mye folk. Ofte blir du stående innestengt i et rom i minutter, kun fordi noen andre har plassert seg midt i døråpningen. Andre ganger vil ikke Hef røre seg i det hele tatt, til tross for rikelig med boltringsplass. For å lette på det sosiale ville jeg dessuten ha ønsket meg en liten informasjonskapsel for hver person hvis du holdt musen over dem. Det er litt irriterende å måtte avbryte samtaler for å finne ut av din nye gjest sin identitet.
Ekstramateriale er alltid positivt, og folka i Playboy har tydeligvis skjønt akkurat dette. Etter hvert som du klarer oppdrag eller ganske enkelt gjør en god fotoserie får du poeng. Disse kan byttes inn i "juksekoder", autentiske Playmates, bilder av Hugh Hefner og ekte intervjuer. Spesielt intervjuene er knallgode og ikke minst interessante. Disse tar for seg kjendiser som Quentin Tarrantino og vår alles venn Bill Gates, hyggelig lesning med andre ord.
Konklusjon
Playboy: The Mansion er faktisk ikke noe dårlig spill, og det må jeg innrømme overrasket en smule. Selvironien krydrer spillet over hele linja, og enkelte av oppdragene er relativt underholdende. Dessverre er spillet bygget på en altfor svak grunnmur, og fremstår som noe halvferdig og spinkelt. Varigheten er lite å skryte av, og èn gjennomspilling vil være nok for de aller fleste. Er du tilhenger av The Sims (eller kunstige pupper) og vil ha en liten avveksling, ja da er dette absolutt noe for deg. Spillet er dessuten vennlig mot nybegynnere, samtidig som det seksuelle er relativt nedtonet.
