80-tallets store spillhelt er tilbake! Kjent fra klassikere som The Adventures of Matt Hazard Land og A Fistful of Hazard, er det duket for en kruttluktende gjenforening med vår alles skallede actionentreprenør mr. Hazard. Minner skal vekkes, nostalgitårer skal felles og ønsker skal oppfylles.
Sånn rent bortsett fra at Matt Hazard aldri har vært en del av spillverdenen, inntil nå. Vicious Cycle har nemlig kokt ihop 20 år med fiktiv spillhistorie for å få sitt nyeste spill til å stemme. Alt fra den spede 8-bits begynnelse til 3D-grafikkens morgen, og fra snikmord av romvesener (Alien Assasination Arena) til fargerik Go-kart-kjøring (Haz-Matt Carts). Matt Hazard er suksesshistorien vi aldri fikk med oss og et aldri så lite skråblikk på spillmediet generelt.
Et interessant forsøk
Og nå håper Matt at historien gjentar seg. Etter en lang periode med synkende popularitet og festspill med mindre suksess, har spillprodusenten Megasoft bestemt seg for å gjøre et hederlig forsøk på å gjenopplive den gamle traveren. Et «comeback» står på agendaen, og tittelen på Matts oppstandelse er intet annet enn: Eat Lead: The Return of Matt Hazard. Matt loves masse action, eksotiske reisemål og minneverdige øyeblikk. Men akkurat idet han virkelig begynner å tro at ting går på skinner, slår drømmen brister og en snikskytter med tysk aksent prøver å drepe ham.
Dette er i og for seg ikke uvanlig, at noen prøver å drepe ham, men i dette tilfellet samsvarer ingenting med manus. Gjennom sin assistent, en kunstig intelligens personifisert som en kvinne (et tydelig nikk i retning Halo-serien) får han plantet bange anelser. Og rett som det er, Megasoft er slettes ikke lystne på en ny æra med Matt Hazard. De vil bli kvitt ham. Noe som kanskje viser seg å være lettere sagt enn gjort.
At dette er en særs interessant idé for en spillbar historie, kan ingen si noe på. Det blir en historie om et spill, innad et spill, hvorav historien i spillet egentlig er historien om historien som aldri ble. Lettere forklart: Handlingsforløpet følger en spillhelt som trosser sin egen fiktive skaper, gjennom å forsere en hel rekke tilfeldige brett. Det gir ikke bare den reelle utvikleren, Vicious Cycle, grunn til å peise på med fiender, men også en unnskyldning til å hente inn elementer fra Matts tidligere eskapader. Og dette påfunnet av et spill – jeg liker det, jeg liker det så inderlig godt, men dessverre bare i teorien.
Ikke like interessant utførelse
For hva er det egentlig man tar seg til i Eat Lead? Om ikke tittelen allerede har røpet det: Man skyter. Og skyter. Og skyter. Som en Duracell-kanin med våpen. Ved å fylle opp skjermen med forskjellige gjøremål og viske det vekk til fordel for «skyt alt som beveger seg», innrømmer også spillet sin egen enkelhet. Og ja, denne selvironien er litt morsom. Men når alt kommer til alt – selv om jeg tar en bevisst avgjørelse om å kjøre hodet kontinuerlig inn i en murvegg, betyr det ikke at selve aktiviteten er noe særlig. Og om det av en eller annen grunn skulle understreke et parodisk poeng, som i Eat Lead, vil det fortsatt være veldig kjedelig i lengden.
Grunnen til at det blir så trettende å fore alskens soldater med bly er heller ikke helt vanskelig å finne. Gode skytespill er laget for å holde deg konsentrert hele tiden. Gode skytespill gir deg variabler. Gode skytespill benytter seg av god våpenfølelse og respons på fiender. Her treffer Eat Lead ganske langt ut på skiva. Det er alltid et visst antall fiender som skal drepes og fiendene er stokk dumme. Dette gjør spillet fullstendig forutsigbart, enkelt og umotiverende. Det er sjelden intenst eller spennende.
Dermed er det også gitt at den store variasjonen uteblir. Det blir faktisk feil å si det på en måte som tilsier at det er noen variasjon overhodet, for her gjelder det kun å komme seg videre fra ett soldatinfestert rom til et annet. Heldigvis føles det bedre å håndtere våpen, særlig når fiendene reagerer med filledukkefysikk og komiske utrop. Actiondelen av spillet er i hvert fall utholdelig, om ikke fortsatt under middels.
Og her kommer humoren inn i bildet. Det som burde vært den sanne bærebjelken, men som såvidt makter å hale spillet opp av gjørma. For Eat Lead prøver seg, men ikke nok. Det er langt mellom latteren og det virker ikke som Vicious Cycle har fokusert på dette i det hele tatt. Alt vi får presentert er utdaterte latterliggjørelser som bokstavleken Master Chef og teppemakeren Captain Carpenter (Mario). De presenteres gjennom små sekvenser der presenterte dialoger mangler all form for snert, men heller er skoleeksempler på «takk, du reddet meg»-regla og de helt åpenbare figurrelaterte kommentarene. Spillet har likevel sine øyeblikk, med fabrikerte «glitcher» og treffende JRPG-harselering. Men det kunne bare ha vært så mye mer.
Konklusjon
Eat Lead er rett og slett en dårlig parodi på seg selv. Det er tredjepersons skytespill, med et dekningssystem som fisket ut av Gears of War, men ikke et særlig godt et. Altfor stort fravær av lovet humor setter sitt preg på opplevelsen, som ellers består av blyspytting, blyspytting og atter blyspytting. Ikke forvent noen berg- og dalbane av action og spenning, men en stabil pågang av akkurat nok mengde fiender til å holde deg opptatt. Brettdesign og struktur føles også veldig gammeldags; dører åpner seg når tilstrekkelig antall soldater er drept, og områdene inneholder absolutt ingenting annet enn nettopp soldater. Jeg honorerer konseptet og de enkelte latterperler, men som en totalopplevelse havner Matt Hazard akkurat under middels.
Eat Lead: The Return of Matt Hazard er i salg for Playstation 3 og Xbox 360. Anmeldelsen er basert på sistnevnte.
- Xbox 360:4/10
