Pitfall Harry har besøkt oss atskillige ganger tidligere, og i dette eventyret for alle de tre store konsollene, er vi på nytt på tur innover i jungelstammenes herredømme. Harry og et team med utforskere har egentlig planlagt en rolig flytur fram til destinasjonen, men til alles overraskelse faller flyet ned fra himmelen og kræsjlander midt i ingenmannsland. Helten vår må nå samle sammen alle utforskerene og nøkkelmedlemmene fra laget, noe som skal vise seg å by på enkelte problemer.
Typisk plattformspill
Vi finner som forventet klassiske plattformelementer i hopetall, men man har heldigvis klart å få med seg en solid porsjon humor på kjøpet. Hovedmannen selv er et ureksempel på den bråkjekke sjarmøren av en eventyrer, med sjarm og selvsikkerhet i pose og sekk. Stemningen blir lett og lystig, men man lar seg uansett underholde på en enkel måte igjennom hopp etter hopp. De store utfordringene lar riktignok vente på seg, men i mellomtiden kan du svinge deg som Tarzan selv fra liane til liane.
Lianekonseptet med svingbevegelser er merkelig godt gjennomført. Der man forventer en nesten statisk interaksjon med omgivelsene, virker lianene litt over gjennomsnittet realistiske. Verdensbildet er generelt sett litt mer påvirkelig enn man er vant med fra spill i denne sjangeren. Dette gjør at man til tider tar seg selv i å knuse både vaser og pilarer uten noe større mål enn å se ting falle sammen i en haug av ubrukelig skrot.
Samlemanien er i dette spillet formulert i form av ikoner man samler på. Dersom man klarer å redde en utforsker, får man en egen type ikon som er verdt fem vanlige. Ikonene kan man igjen benytte seg av for å kjøpe ulike spesialevner og ekstra oppgraderinger fra en sjaman som dukker opp nå og da. Det er riktignok ikke alle evner man må kjøpe på denne måten. Enkelte nøkkelgrep lærer vi av en snakkende jaguar (!) som har fått en forbannelse kastet over seg. Om det ikke blir noen løsning på forbannelsen, burde han iallfall ha en lysende karriere foran seg på barne-TV.
Problematisk kontrollsystem
Kameraets egenbevegelse er basert på en i utgangspunktet god tanke. Objekter som sniker seg for nærme linsen blir gjennomsiktige og blokkerer på den måten ikke for de mer viktige faktorene, f.eks. i en heftig hoppetur kun forbigått av Wirkola selv. Dessverre er ikke kontrollen av kameraet like god. Der vi etter hvert har blitt oppdratt til å bevege kameraet og har lagt oss for vane at vi kan justere bildet vårt inn i den virituelle verden med analogstikke nummer to, har utviklerene i dette tilfelle bestemt seg for at skulderknappene R og L skal få denne oppgaven. Problemet her er som du kanskje ser at du ikke har noe intuitivt grensesnitt for å flytte eller rotere kameraet opp og ned.
Den andre analogstikka brukes i stedet til en slags "gripefunksjon", som lar Harry bevege objektene han holder i hånda opp eller ned. I mine øyne kunne denne funksjonen like gjerne vært automatisk eller erstattet med et lett trykk på en av de andre tilgjenglige knappene. Dermed ville man ha klart å beholde det godt kjente grensesnittet fra andre titler, og unngått å tilsidesette spilleren allerede fra første stund. Det er andre problemer med kontrollskjemaet også, blant annet hvordan man utfører visse kombinasjonsangrep. Plasseringen av knappene virker korttenkt og egner seg lite for spilling som krever hastighet og presisjon.
