Som barn var en av mine mange drømmer å bli en vaskekte pirat. Være havets skrekk og pikenes farlige drøm. Herlig rom til frokost, lunsj, middag og kveld. Og gull, selvsagt – kister fulle av gull nedgravd på øde øyer. Potensialet til et slikt spill er derfor stort, men fallhøyden er også desto større.
Pirates of the Caribbean: The Legend of Jack Sparrow går dessverre på trynet. Det eneste som minner om pirataktivitet her, er tiden som blir stjålet fra deg når du setter deg ned for å løpe rundt med sverdet i hånden mot idiotiske fiender.
Potpurri
The Legend of Jack Sparrow blander kjente scener fra den første filmen med nye sekvenser som er unikt for dette spillet – fritt etter Jack Sparrows fantasi. Dette resulterer i en mildt sagt vill historie, og selvsagt spinner alt rundt Jack selv, spillets mest karismatiske figur. Nå skal det sies at det er svært lite karismatisk med denne tittelen, det er i det hele tatt lite som trekker på smilebåndene de få timene det varer. På PC er det hurtig trykking på museknappene som gjelder. Så mye mer enn det trenger du ikke gjøre. Fiendene skal nemlig slaktes i et stort antall, og det klarer du fint uten å anstrenge deg så alt for mye. Spillet er i det hele tatt veldig enkelt, helt sikkert for å inkludere en så stor brukermasse som mulig. Men kjedsomhet er vel ikke inkluderende, er det vel?
Du kan til enhver tid styre to av hovedkarakterene som deltar i spillet. I åpningsscenen er dette Jack Sparrow og Will Turner, og senere melder Elizabeth Swann seg til tjeneste. Du kan fritt bytte mellom hvem av de to du vil styre, og noen ganger trenger du å bruke en bestemt figur for å komme videre. Dessverre ødelegger den kunstige intelligensen nesten alle fordeler med å ha to allierte til rådighet. Når kompanjongen din er datastyrt er han både ubrukelig og ganske dvask. Derfor blir The Legend of Jack Sparrow et enmannsshow, der fingrene virkelig får nok å bryne seg på.
Fiendene kryr nemlig som maur på en sukkerbit: Her er det ikke mange rolige øyeblikk. Spillet går stort sett ut på hakke ned slemminger som kommer stormende mot deg og din kompanjong. Stressende og vanskelig? Nei. Dine banemenn er stokk dumme – ja, nesten som punchingballer å regne. Du får minimalt med skade i de fleste kampene, selv uten å bruke den unødvendige blokkeringsfunksjonen. Selv ikke sluttfiendene, som avslutter hvert brett, klarer å by på særlig motstand – til tider er det så simpelt at det er pinlig.
Da hjelper det lite at du kan bytte ut din datadrevne kollega med en kompis i samarbeidsmodusen. Motstanderne blir som en konsekvens enda lettere å få has på, men du har i hvert fall noen å snakke med mens treskallene slaktes ned.
Monotont
Slåssingen i The Legend of Jack Sparrow er, som du kanskje har gjettet, skrekkelig ensformig. Likevel kan du bruke kombinasjoner og oppgradere disse ved å bruke gull du finner i kister og på døde fiender. Dette føles totalt unødvendig, siden fordelen med å bruke disse er minimal. Skulle du mot formodning få en skramme, er det nok av medisinkister rundt omkring på brettene, og du har dessuten flere liv å rutte med før det er slutt. Du kan også låse opp skjulte områder ved å finne biter av skattekart på ymse steder. En grei vri, men igjen snakker vi ikke om en revolusjonerende spillfunksjon. Noen innlagte minispill skaper variasjon, men de hever ikke underholdningsverdien nevneverdig.
Kontrollene på PC-versjonen er som en gammel pirats velbrukte trebein: råtne. Hvis du ikke har en håndkontroller vil The Legend of Jack Sparrow bli en ekstremt frustrerende opplevelse. Da hjelper det lite at kameraet også gjør en slett jobb i forhold til det som skjer på skjermen. Rom og grogg er kanskje greit nok for våre sverdsvingende venner, men kamerafolka burde ha holdt seg edru.
Da jeg fyrte opp dette spillet for første gang, var jeg sikker på at jeg snublet inn i et parallelt univers som ligger fire-fem år bak oss i tid. Det visuelle er ikke mye å skryte av, til tider er grafikken direkte stygg og lite funksjonell. Videre er det ingen muligheter for å endre grafikkinnstillingene - er vi tilbake i steinalderen? Usynlige vegger innskrenker den allerede ensporede verdenen du kan bevege deg i, og mangelen på interaktivitet er slående. De få gangene du kan påvirke omgivelsene rundt deg er det 100 prosent skriptet, og svært lite spennende.
Musikken i The Legend of Jack Sparrow er det største lydmessige høydepunktet. Den er god, men dessverre er lydsporet alt for begrenset – noe som gjør det repetitivt. Johnny Depp bidrar med stemmen til Jack, men selv han virker uinspirert og døsig. Stemmegivningen er jevnt over langt under pari, noe som er skuffende i et spill som baserer seg på en såpass dialogsterk film. Miljølydene er dessuten fattige, og bidrar ikke til å skape en god atmosfære i det hele tatt.
PSP-utgaven har fått et annet navn, Dead Man's Chest, og en historie som følger film nummer to fremfor Jacks fantasi. Dessverre er dette bare en nedskalert vri på det spillet jeg allerede har beskrevet. Produktet blir ikke bedre av at du kan ha det med på bussen, og at du må kjempe mer på egenhånd i PSP-versjonen. Nei, dette er like kjipt som produktet du får presentert på PC. Mitt tips: bruk heller tiden på litt lommetennis – dårligere tommelaktivitet enn Dead Man's Chest får du nemlig ikke.
Konklusjon
Hvis du har sett maling tørke hver kveld etter jobb i en uke, forstår du kanskje hvordan min tid med Pirates of the Caribbean: The Legend of Jack Sparrow har vært. Spillet er ikke spesielt underholdende, det mangler sjarm og lyser av dårlig håndverk. Et lite pluss for at det legges til rette for at to kan samarbeide om å spille hovedmodusen, men også her vil kjedsomheten ta tak i nesehårene dine og dra deg ned mot en søvndyssende status over tastaturet. Ikke bra, siden snørr og spytt gjør seg dårlig på et såpass følsomt skriveredskap. Ta deg heller en tur i skog og mark, eller se en av de to filmene om Jack Sparrows eventyr – gjerne med en flaske rom. Det vil garantert sørge for en triveligere aften enn om du skal fordype deg i hans interaktive verden.
