Folk er i opprør. Individer søker seg til sine likemenn. Jorden roterer om sin egen akse og debatten fortsetter sin tilsynelatende endeløse ferd. Hvem er best; pirater eller ninjaer? Og det er ikke på tale å være best innen forskjellige områder - hvem er generelt best? De svartkledde katanakrigerne eller sjøplyndrerne med øyelapp? Svaret er selvfølgelig enkelt.

Ninjaer har alltid vært den overlegne rasen, det udiskutable alfadyret, skapningene som helt siden dag én var altfor kule til å passe inn i evolusjonen og stort sett har flydd rundt og briljert på rent instinkt. Dette svaret er dessverre ikke like akseptert av sjørøvertilhengerne, som mener at det riktige svaret er galt. At den overordnede fasiten ikke stemmer. Men hvor var egentlig piratene da ninjaene svevde rundt og var gjennomgående suverene?

Så feil kan man altså ta.

Ikke enkelt, men simpelt

Når man begynner å spille, tar man selvfølgelig det hele med en god dose humor. Til tross for tittelen er det ikke bare pirater mot ninjaer, men også zombier mot roboter. Alle mot alle. Hver rase har sin egen historie, der man blant annet får vite hvorfor disse skapningene spiller kanonball i utgangspunktet. Og visste du forresten at ninjaer aldri dør, men simpelthen gjenoppstår som robotninjaer? Her er det mye såkalt «internetthumor» ute og går, og selv om det aldri blir et bærende element á la Strong Bad, så hjelper det litt på humøret.

Blazing Lizard følger minutiøst Rema 1000-mantraet «det enkleste er ofte det beste». Her er den edle sporten brutt ned til det simpleste av det simple. Man kaster ballen med X og hopper med A. Når man ikke er i besittelse av ballen, fungerer X som angrep og det er mulig å ta imot ballen med B-knappen. Litt timing kreves for å ta imot ballen (man kan også slå den tilbake med X), men det kreves likevel ikke nok. I nesten halvparten av flerspillerkampene jeg har opplevd blir matchen redusert til det å kaste, ta imot, ta imot og kaste. At alle fire spillere står stille og fokuserer på det å ta imot ballen er ikke usannsynlig, og man kan jo spørre seg hvor moro det er med et spill der ferdighet baserer seg på det å være ubevegelig.

Stort mer er det ikke å sette seg inn i. Med Y-knappen kan din respektive figur lire av seg et spesialangrep, som i bunn og grunn ødelegger mer enn det gjør godt. En av ninjaene kaster for eksempel noen ninjastjerner som paralyserer motstanderen i noen få sekunder, mens en kvinnelig pirat kan sjarmere en utvalgt motspiller slik at vedkommende mister all form for selvkontroll. På samme tid som hun faktisk stjeler ballen. Sa noen ubalansert? Det er dessverre slik at det å alliere seg med piratene gir en merkbar fordel, og spiller man på nettet blir man ikke sen til å møte på andre spillere som grovt utnytter balanseforskjellen.

Det finnes forøvrig tre moduser i form av vanlig kanonball, forbedret kanonball og kampkanonball. Vil man unngå unødig fiksfakseri og fokusere på standard uraffinert kasteball, så er det fritt frem å velge det første alternativet fremfor den frustrerende «forbedrede» versjonen og den uoversiktlige kampmodusen. Klassisk kanonball er ikke veldig mye bedre annet enn at man slipper det maset der alle hamrer på knappen for spesialangrep. I teorien kunne det ha fungert, men i praksis blir det til frenetisk trykking og null følelse av beherskelse.

Sirupsmekanikk

Det skorter, som du kanskje har skjønt, stort på dybde og innhold i Pirates vs. Ninjas Dodgeball. Har man spilt et par kamper har man mest sannsynlig hentet det av underholdning som er å hente. Likevel er det verken mangel på innhold eller dybde som senker skuta, men den ubehagelige og merkelig trege kontrollen. Det som skulle vært raskt, fartsfylt og ikke minst responsivt, føles mer som et tynt lag med sirup. Det er ikke direkte tregt, men det føles sløvt, omtrent som å navigere en søvnig tenåring. Selv om dette gjennomgående etterslepet er på nanonivå, er det nok til at man merker det når man for eksempel skal hoppe og kaste i rask suksesjon.

Selv om sirupskontroll er det helt klart største problemet i Pirates vs. Ninjas Dodgeball, er det dessverre ikke det eneste. Flere av dere har kanskje merket at jeg nevner flerspiller ganske ofte. Dette er selvfølgelig fordi Pirates vs Ninjas Dodgeball er et spill som fungerer best med flere personer, og som tross alt er laget for å løse en konflikt mellom to parter. Det er derfor mesteparten av min tid ble tilbrakt på spilling over nett, gjerne med angrende kjøpere som følte sterkt for å uttrykke sin misnøye via hodesettet sitt.

Så ille er det da ikke, trøster jeg, men blir avbrutt av intense forstyrrelser i tilkoblingen. Det har seg nemlig slik at lugging er et omfattende problem i Pirates vs. Ninjas Dodgeball, noe som kanskje ikke er overraskende med tanke på sammenligningen min i slutten av tidligere avsnitt. Det er ikke sjeldent de to lagene ble stående og stirre tomt på hverandre fordi alle tre ballene hadde vokst sammen i slags epileptisk klase som aldri kunne løsrives. Mer gøy blir det ikke når ballen sporløst forsvinner ved kryssing av banestreken, som om oppmerkingen skal markere inngangen til en annen dimensjon. Til enhver tid kan en også velge hvor mange baller som skal være i spill, og velger man flere enn én, tøyer som regel ballene lovene for både tid, rom og det som verre er.

Er det noe som er positivt i Pirates vs. Ninjas Dodgeball, er det grafikken. Det er ikke noe «gisp, så flott!»-spill, men det er koselig å se på. Snedig er det spesielt i vinterbanen og strandbanen, der sanden/snøen følger fysikkens lo ver (i motsetning til selveballen) og former seg etter hvor din figur setter føttene. Fin liten detalj, men ikke mer enn det. Figurdesignet bringer heller ingenting som vekker oppsikt; piratene er som revet ut av en piratbok - ninjaer, zombier og roboter likeså. Og er ikke den kvinnelige ninjaen overraskende lik sin kollega i Gastronaut Studios’ Small Arms?

Konklusjon

Pirates vs. Ninjas Dodgeball virker først og fremst som om det ble født i asken fra en heftig meningsytring på gutterommet. Og det er nok ikke langt fra sannheten, da utviklerne åpenhjertet har fortalt at spillet spiret fram fra en intern krangel. Jeg sier på ingen måte at dette er negativt, og oppfordrer aldri noen til å undervurdere potensialet i krangler på gutterommet, men akkurat denne diskusjonen kunne nok munnet ut i noe bedre og forblitt der den var. Simpel spillmekanikk, trege kontroller og absurd lugging under nettverksspilling er trekkfaktorene, og selv med litt fin materialfysisk sand er det vanskelig å anbefale Pirates vs. Ninjas Dodgeball til den som er ute etter et nytt tilskudd i Xbox Live Arcade-samlingen sin.

Merk: For øyeblikket er Pirates vs. Ninjas Dodgeball kun tilgjengelig gjennom Xbox Live Arcade, men det vil også dukke opp til Wiiware i begynnelsen av 2009. Prisen er 800 Microsoft-poeng.