Det er klart for en ny runde med advokatmysterier på DS, og denne gangen får vi et kjærkomment møte med originalen, Phoenix Wright. Sist Ace Attorney-serien kom til Europa var det med nyutklekket hovedperson, jyplingen Apollo Justice, som i grunnen så ut som han var elleve og et halvt år gammel. For undertegnede var det Apollo Justice – som kronologisk sett passer inn etter Trials and Tribulations – en nedtur.
Spill som dette byr på to typer problemer: a) man forsøker å finne ut av et mysterium, og b) man har løst mysteriet, men forsøker å finne ut hvordan man skal få maskinen til å forstå at man vet svaret. Jeg trenger vel ikke si hvilken problemstilling som er å foretrekke, men Apollo Justice var spekkfull av type b-problemstillinger. Spillets antagonist, popstjerneaktoren Gavin, er dessuten en av de mest øyerullende tåpelige figurene serien har vist oss - og vi snakker om en serie som tilsynelatende setter all sin stolthet i å komme opp med tåpelige figurer.
Men alt er glemt og tilgitt. Phoenix er tilbake, og godt er det.
Stikkord: Vimsete
Phoenix Wright er verdens mest vimsete advokat, og han kunne bare blitt advokatess i verdens mest vimsete rettssystem. Hvilket er flaks, for det er nettopp der han har havnet. Her deles bevisbyrder ut som ispinner på 17. mai, her finnes det ingen protokoll for bevisbehandling, aktoratet får ustraffet stå der å lyve så det renner av dem, og det finnes ingen konsekvens vedrørende hva som teller som fellende bevis. Ingen i rettsalen, aller minst dommeren, later til å ha så mye som skumlest en lovtekst noen sinne. Man kunne mistenke at spillets forfattere knapt nok har sett en advokatserie på TV, men det kan umulig stemme: min påstand er at kun folk med inngående kjennskap til rettsystemet kan gjøre absolutt alt så konsekvent galt.
De som kjenner serien vet nøyaktig hva som venter dem. Trials and Tribulations anstrenger seg ikke for å finne opp hverken krutt eller hjul på nytt. Likte du forgjengerne liker du dette, og motsatt. For de uinnvidde: Ace Attorney-serien har karret seg ut en nisje i krysningspunktet mellom en tegneserie og et pek-og-klikk-spill.
Spillmekanismen består i hovedsak av å bla seg gjennom de taletrengte figurenes dialoger mens man saumfarer tekstlinjer, bakgrunner og gjenstander etter detaljer som kan nøste opp spindelvevet av løgner og lureri som sakene er dynket i. Hovedvekten ligger på historiene som fortelles. Ikke at spillet ligger noe nærmere stor litteratur enn en troverdig rettsimulator, men mysteriene er så finurlige og utspekulerte og figurene så sprelske og fantasifulle at man henger med på det aller meste som skjer.
Enkelt men godt
Virkemidlene er enkle. Noen lydeffekter, et smell og et svisj, et lynraskt glimt av en hvit skjerm som egger opp stemningen, et skjermbilde som rister når noe usedvanlig sjokkerende blir sagt - eller bare for moro skyld - og kanskje, hvis man er heldig, en lynrask animasjon. Ace Attorney benytter utelukkende pikseltegninger (i motsetning til tredimensjonale figurer og omgivelser), og «animasjonene» består stort sett bare av at figurene endrer positur - fra karikert sinnstemning til ny karikert sinnstemning. Serien er ikke noen lukrativ inntektskilde for stemmeskuespillere; teksten må man lese, og den akkompagneres kun av bippelyder av forskjellig tonehøyde alt etter hvem som snakker.
Som vanlig har Phoenix blitt utstyrt med en formidabel motstander, denne gangen den mystiske Godot. Jeg medgir at jeg ikke helt skjønner hva som skiller en god aktor fra en dårlig en i denne verden; alle sammen later til å ha kun ett eneste barnslig universalargument som de bruker i absolutt alle sammenhenger: «Har du bevis?». Samme kan det være, Godot er fryktelig underholdende der han driver på og kaster kaffe på folk mens han lirer av seg arrogante usakligheter og pedantisk ordkløveri.
Historiene er minst like underfundige og engasjerende som i tidligere spill, men med på kjøpet kommer også svakhetene fra forgjengerne. Spillet lar oss besøke forskjellige steder når man vil, men rekkefølgen ting skjer i er forhåndsbestemt og fullstendig lineær. Noen ganger føles det i overkant mye som om man bare sitter og leser i stedet for å faktisk spille.
Tidkrevende forglemmelser
Presenterer man feil bevis i en sak blir dommeren sur og straffer deg med et poengtrekk. Når kvoten er oppbrukt er det «Game Over». Dette straffesystemet er kanskje nødvendig for å opprettholde intensiteten i rettsalsduellene, men det virker likevel noe kunstig og påklistret. Glemmer man å lagre med jevne mellomrom - noe som er fort gjort dersom man lever seg inn i historien - gjør spillet lite og ingenting for å passe på deg.
At det ikke er autolagring er greit nok, men: dersom man i løpet av spillet stiller et spørsmål man allerede har stilt får man muligheten til å bla seg kjapt gjennom dialogen. Det forundrer derfor meg at spillet ikke ganske enkelt registrerer hvor vi er når vi «dør», og følgelig lar oss bla raskt gjennom replikkvekslingene vi allerede har sett. Slik det er nå kan det være i overkant tidkrevende å forglemme seg med lagring. For å si det slik: Glemmer man seg først en gang er det liten sjanse for at man glemmer seg igjen med det første.
Dessverre fører all lagringen mellom hver eneste gang man skal presentere et bevis til at scenene som egentlig skal være de mest intense i stedet blir de mest oppstykkede.
Konklusjon
Noen nedarvede svakheter til tross: Phoenix Wright treffer blink igjen. Plottene snor og vrir seg, figurene er minst like eksentriske som før, og timingen i måten dialogene leveres på sitter som et skudd. Vitsene treffer litt i hytt og pine, men selv dro jeg gjentatte ganger på smilebåndet. Spillet gjør ikke noe nevneverdig nytt, men så lenge Capcom har funnet en velsmurt formel for å fortelle de vimsete kriminalhistoriene sine - og ikke minst, så lenge disse historiene holder mål - så betyr ikke det så mye.
Spillet inneholder fem saker. Selv nærmet jeg meg tjuetimersmerket hva spilletid angår, og det er ikke fritt for at det kan bli litt mye prat og fjas om man skal spille alt i en jafs. Spiller man i litt mindre bolker av gangen får man derimot utvilsomt en spillopplevelse med både karakter og holdbarhet.
