Rags to riches
”Men så, en dag blir jeg ringt opp av en storkar fra byen som vil få fikset på en vask som bare står og drypper. Fyren har en japansk kollega på besøk, og før jeg vet ordet av det ser de på meg med stjerner i øynene og tilbyr meg gull og grønne skoger”, fortsetter han.
” Et lite dataspill sier de, det er alt. Jeg trengte pengene og hadde aldri hørt om noe dataspill. Nå, tre tiår senere, hva er igjen av meg? Eksponert i hue og ræva, hele mitt liv brettet ut for hele verden å se. Klart det var noen gode år inniblant der, men jeg er hul inni, gutt. Tom og kald som et gammelt bomberom”, sier han og fikler i lommen etter røykpakka
”Har ikke snakket med brodern på mange år, rivaliseringen rev oss fra hverandre. Jeg møter ham på settet nå og da, hver gang de skal ha oss med på noe nytt. Vi er jo bare blitt kapitalismens melkekyr, men vi har ingen andre steder å gå. Rørleggersjappa gikk dukken for lengst. Jeg kan ikke bevege meg på gata lenger, uten å bli slengt i bakken av unger som skal ha autografen og dra meg i barten. Har du lest avisene eller? Alexander With, Susan Boyle, alle de der. Etter noen ukers eksponering er det terapi og kroken på døra. 30 år gutt, 30 år! Se på meg da!”, Mario puster tungt og frenetisk og han har et vilt blikk i øynene.
Hele situasjonen har tatt meg helt på senga. Jeg hadde lenge hatt en anelse om at jeg ville møte en avdanket helt i sine beste dagers høst, men dette? Paff, er det beste jeg kan beskrive det som. Jeg prøver å kontre med et hyggeligere tema.
”Jo men… Hva med Princess Toadstool da? Hun er vel-”, resten av setningen rives fra meg.
”Er du riv ruskendes, gutt?! Hver gang jeg kommer i nærheten av den merra blir hun kidnappet av skilpadder eller noe sånt tull. Det er ikke noen prinsesse, okei? Det hele er en stor jævla konspirasjon. Ikke noe happy ending der gutten får jenta og Julia Roberts står med tårevåte øyne og en blodåre i panna, det er en jammerdal, okay?”, sier han og tenner seg en røyk.
Han tar ikke av seg hanskene engang. Hanskene som en gang støttet sin herre på sine strabasiøse klatreferder opp planter som vokste inn i skylaget. Hanskene som tidligere var behjelpelige med å sende avgårde ildkuler, redusert til et usselt, nikotingult plagg som stinker av brudd på norsk røykelov.
”Men Mario, hjelp meg å forstå. Du dukker jo til stadighet opp i nye titler. Like smørblid og frisk som om det skulle vært Donkey Kong. Hvordan kan det ha seg at-”
”Botox, filmtriks, teknologi, hele den sørpa der. Får ikke lov til å gjøre mine egne stunts lenger, har en stuntmann for sånt. Sist gang jeg spilte alle mine egne roller var vel i Mario Kart på Nintendo 64”, sier han surt.
”Jo, men Mario, det spillet var jo knallbra!”, prøver jeg å skyte inn med nytt engasjement.
”Bra? Jada, dritbra. Ingenting bedre enn å krutte rundt i en usikra go-cart og måtte angripe sine nærmeste venner med skilpadder og bomber…”, og med det er jeg blitt nok et offer for sarkasmens vrede.
Jeg tar en rask mental titt på notatene jeg har skriblet meg i hodet, leter etter noe av verdi. Ingenting.
Jeg kan ikke komme tilbake til redaksjonen med dette. Jeg får dikte opp noe vrøvl innen deadline. Men da gjelder det å raska på. Foran meg har jeg en fallen helt, en oppvridd svamp.
”Ok Mario, da gjenstår det vel bare å takke for intervjuet... Helt til sist, har du noe du vil si til våre lesere?”, spør jeg oppgitt, men forhåpningsfullt.
”Ja, det har jeg faktisk. Takk for støtten gjennom alle disse år, men nå er det på tide å finne en ny helt. Jeg er en gammel mann og jeg trenger hvile. Slipp til noen nye ansikter, jeg har fått mitt. Jeg er litt som Michael Jackson egentlig, aldri fått tid til å leve mitt eget liv. Ironisk nok så har jeg levd et liv som et spillikon, men aldri selv hatt tid til å spille. Før nå, og derfor-”
Nå er det min tur til å avbryte. ”Nei jasså, så du spiller spill ja. Det er interessant, vet du. Hva går det i for en mann av ditt kaliber da?” Plutselig tar intervjuet en interessant og matnyttig vending.
”Nei, jeg har jo litt å ta igjen da, men jeg er akkurat ferdig med GTA: San Andreas og Crysis, som for øvrig hakket noe voldsomt. Akkurat i disse dager står jeg helt fast på Call of Duty faktisk…”, sier Mario og legger opp til en etterlengtet smash for intervjueren.
”Mile High Club på Veteran?”, spør jeg lurt. Svaret er nesten gitt.
”Ja dæven, åssen?...”, sier han med et undrende blikk.
Og dermed flyter praten som brigg på et sommervarmt utested. Vi diskuterer konsoller og titler, oppfølgere og innovasjoner. En liten time senere tar vi et muntert farvel og våre veier skilles. Full av nostalgisk optimisme sklir jeg på meg tøflene og tusler opp på loftet. Lengst inne i et nedstøvet hjørne finner jeg min barndoms store kjærlighet, min trofaste Nintendo 8-bit. Mario smiler til meg fra et stort, fargefullt klistremerke. Jeg bærer den ned i stua og kan ikke annet enn å trekke på smilebåndet. Alle minnene og alle timene man en gang har tilbrakt sammen med denne lille boksen. Nå skal vi endelig møtes igjen. Ingen verdens nyvinninger kan slå god gammeldags nostalgi.
Det røde lyset står bare og blinker. Jeg blåser vekk støv, jeg prøver å presse spillet ned med et spillcover i åpningen, og jeg trykker av og på strømmen gang på gang. Livredningen er dog nyttesløs. Brimfull av skuffelse og vemod bærer jeg boksen tilbake på loftet. Det som en gang var min barndoms høyborg, er nå en verdiløs relikvie, dømt til å bli neste dugnads offer.
Alt jeg har er minnene.
