Høsten er over oss og i kjent stil ypper to kjemper til strid. EA Sports og Konami har rivalisert om fotballtronen i en årrekke, og mens FIFA-serien dette året har satt fokus på en aldri så liten revolusjonering av det defensive aspektet, har Pro Evolution Soccer prioritert offensiv samhandling. Hvordan har det gitt resultater?
Fabelen om haren og skilpadden
FIFA-spillene hadde lisensene, mens Pro Evolution Soccer hadde fotballen. Slik var det lenge, og få var uenige, men denne oppfatningen er ikke like utbredt i dag. Både spillpressen og publikum har bemerket hvordan EA Sports ikke bare har tatt igjen, men i manges øyne også gått forbi Konamis fotballstolthet når det gjelder spillbarhet og fotballsimulering. Mens førstnevnte har satset stort og gjort veldig mye riktig de siste årene, har Konami på sin side blitt beskyldt for å hvile på sine laurbær, blant annet ved å tillegge for lite nytt i hver utgave.
Reaksjonen min etter det første møtet med årets versjon, var at dette fremstod som Pro Evolution Soccer slik det burde vært i fjor. Ikke minst ligner det veldig på fjoråsutgaven rent visuelt, både når det gjelder menyene og den øvrige presentasjonen. Det har imidlertid blitt tilført enkelte kjærkomne forbedringer som gjør spillopplevelsen minst et hakk bedre i år enn tidligere.
Ballkontroll for liten og stor
Presise avleveringer er en vesentlig del av suksessoppskriften i fotball. En av de største forandringene fra 2011-utgaven er muligheten til å stille inn hvor presist pasninger skal slås til mottaker. Her får man anledning til å velge mellom fem forskjellige nivåer av pasningsassistanse. Det høyeste sikrer deg at pasningen kommer frem til medspiller nærmest uansett hvor du peker med stikka, mens det laveste krever atskillig større nøyaktighet.
Fem nivåer er fire for mye, slik jeg ser det. For selv om det kan være praktisk med en mulighet til å stille inn hvor presist pasninger skal slås, føles ingen av innstillingsvalgene optimale. Høy pasningsassistanse fører ofte til at ballen går til andre spillere enn det som var tilsiktet, mens lav, eller avslått assistanse gjerne bidrar til avleveringer ut i ingenmannsland. I tillegg ender man rett som det er opp med pasninger som blir slått for kraftig, og havner ut over sidelinjen, eller svake putter som aldri kommer fram dit de var tenkt. Valgfrihet ses gjerne på som et privilegium, men her spørs det ikke om det hadde vært vel så greit med et mer fininnstilt standardoppsett.
Løp, Forrest! Løp!
Nyvinningen fra fjoråret som utvilsomt tilfører mest, er muligheten til å ta kontrollen over en lagkamerat med høyrestikka samtidig som du fører ball. Funksjonen ser tiltalende ut på papiret, og den fungerer tidvis veldig godt også i praksis. Det er meget tilfredsstillende de gangene man får til å starte et løp i mellomrom, for så å slå en flott pasning som sender medspilleren på blank kasse. Kjekt er det også når en lykkes i å avlede en av motstanderens forsvarsspillere med et lureløp. Det er imidlertid ikke alltid like lett å få akkurat den spilleren du ønsker til å sette fart dit du vil.
Tommeltottene krøller seg raskt når man skal forsøke å finsikte et løp, samtidig som man må føre ball og passe seg for taklende forsvarsspillere og offsidelinjer. Likevel er funksjonen en frisk nyhet som bidrar til økt dynamikk og valgmuligheter i angrepsspillet. Et annet spennende aspekt med denne funksjonen er muligheten til å ta kontrollen over lagspillere også under dødballsituasjoner.
Forandringene nevnt over er de man best legger merke til i årets utgave, og øvrige endringer fremstår mer som små justeringer og finpuss. Mye er ved det samme gamle, og en konsekvens av dette er at enkelte elementer ved banespillet fremdeles fremstår som litt underlegne FIFA-seriens, som fikk en solid oppgradering i år. Det hadde vært spennende om Konami tok enda mer tak i spillets fysikk, både når det gjelder fotballen og spillerne ute på banen, slik at det hele føltes litt mer robust.
Særegenheten rundt måten ball og spillere oppfører seg på er likevel mye av det jeg setter pris på med denne serien. Spillbarheten har alltid vært god i mine øyne, og den litt keitete animasjonen mange kritiserer spillet for er ikke noe utpreget problem for min del. Tempoet er høyt, og unike situasjoner og øyeblikk preger kampene.
Sjarm er et nøkkelord her, og det kanskje mest sjarmerende kortet Konamis fotballikon fremdeles besitter er at det stadig oppstår minneverdige situasjoner på banen – både på positivt og negativt vis. Her dukker det opp fantastiske brassespark, skudd som balanserer på målstreken etter å ha truffet begge stolpene, og spillere som snubler i flokk over ballen. Ikke alltid tilsiktet, men like fullt spektakulært. Det føles som om slike ting oppstår hakket oftere her enn i FIFA, og realistisk eller ei, så er det i alle fall knakende god underholdning.
Trygge omgivelser
Når det gjelde innholdet i spillet for øvrig, er det temmelig likt det vi fikk presentert i fjor. Her finnes som vanlig en hel drøss ulike moduser, og nytt for året er det at både «Become a Legend» og Master League er plassert under ikonet «Football Life». Et fornuftig valg som rydder litt opp i menyen. I «Become a Legend» skal du i kjent stil lage deg et fotballtalent og følge dette i jakten på store bragder og berømmelse, mens du i Master League tar kontrollen over et helt lag i jakten på det samme. Begge modusene er veldig like fjorårets, men formidles i år ved hjelp av filmsekvenser, noe som bidrar til å gi det hele et litt mer levende preg.
«Club Boss» er derimot en tilvekst som er ny for året. Den er ikke tilgjengelig umiddelbart, men må låses opp inne i spillet. Denne foregår i samme stil som Master League, men her trer du inn rollen som klubbens formann, og fokus er mer satt til den økonomiske biten av driften. Alle de tre «Fotball Life»-alternativene er spennende nok i små doser, men det er vanskelig å la seg engasjere i lengden. Det klart mest underholdende med Pro Evolution Soccer er også i år fotballkampene, mens moduser som prøver å sette sporten inn i en engasjerende spillhistorie mer fungerer som en bonus.
Treningsutfordringer er et velkomment gjensyn, selv om denne seansen er noe kort. Alle øvelsene er gjerne unnagjort på en liten halvtime, med mindre du har en Northug i deg og går for gullmedalje over hele fjøla. Denne gang, som så mange ganger tidligere, setter manglende lisenser en viss begrensning på hvilke lag som er med på dansen. Det er likevel et solid knippe klubber fra ulike europeiske nasjoner med, samt de sedvanlige fantasilagene fra Konamis egen bukselomme, og de kreativt omdøpte Premier League-klubbene fra England. Med de omfattende redigeringsmulighetene er det likevel en smal sak å endre på både klubbnavn, logoer og det som verre er, dersom ønsket er en mer autentisk ramme rundt det hele.
Med blikk for detaljer
Spillerne på de store lagene er som vanlig lett gjenkjennelige, og det er lagt ned mye arbeid i å gjenskape stjernenes ansiktstrekk. Messi ligner nesten mer på seg selv her enn han gjør i virkeligheten, og rivalen Ronaldo fremstår også skremmende realistisk. Stadionanlegg og rammen rundt kampene er også solid gjennomført, særlig i Champions League-modusen, hvor den offisielle lisensen melkes for alt den er verdt. Mange av de mer ukjente spillerne er det imidlertid ikke lagt like stor innsats i, og her virker ansiktstrekkene å henge litt mer etter i den teknologiske utviklingen. Likevel, jeg minnes en tid da Rosenborgs Jørn Jamtfall ble portrettert med en hudfarge tilnærmet lik Alexander Tetteys, så ting var ikke bare bedre før (se Adidas Power Soccer International 97 på PlayStation).
Ellers er de verdt å nevne at spillets lydspor inneholder en fin miks av elektronisk pop og rock. En av låtene er sågar fremført av norske Casiokids, så her blir det smilefjes i margen. Både dette og de øvrige musikalske innslagene passer fint til menyene, som også i år er noe rotete, men likevel fremstår stilrene.
Kommentatorduoen Jim Beglin og John Champion gir jernet i kjent stil, og presenterer en forglemmelig innsats. Atmosfærelydene på stadion gir heldigvis vesentlig mer liv til kampen enn radarparet fra øygruppen i vest, som forhåpentligvis nærmer seg pensjonsalder.
Konklusjon
Konami tar ingen syvmilssteg, verken innenfor sin egen fotballserie eller i forhold til konkurrenten. Til tross for dette gjøres en god del riktig her. Muligheten til å kontrollere lagspillere, ikke minst ved dødballsituasjoner, bidrar til økt spillbarhet sett opp mot fjorårets versjon, og en god og underholdende fotballopplevelse.
Serien kunne uansett båret nytte av en enda sterkere trang til nyvinning fra utviklernes side. Et aspekt som det burde være enkelt å gjøre noe med, er flyten i spillet. Det er for eksempel fremdeles ikke mulig å ta innkast så raskt som man gjerne skulle ønske. Selv om det legges opp til at kastene skal kunne tas raskt, så ødelegges disse mulighetene av obligatoriske kuttscener og trege bevegelser, slik at motstanderen kommer i balanse. Her er det utvilsomt forbedringspotensiale.
Pro Evolution Soccer 2012 er likevel et godt spill sett under ett. Det er så godt på mange områder at det er synd at serien ikke nådde dit den er nå i fjor, for da kunne den pustet konkurransen skikkelig i nakken. Forbedring og nyskapning må skje hvert år for å forsvare utgivelsen av en ny versjon til full pris. Våger Konami enda litt mer frem mot neste høst, og lykkes, kan det bli riktig så bra. Mens vi venter er det likevel fullt mulig å kose seg storveis med årets utgave.
PES 2012 er i salg for det meste av spillplattformer. Vi har testet PS3-utgaven.
