Hvert eneste år kommer sesongens utgave av FIFA og PES på omtrent samme tid, og det finnes knapt et annet spillpar som er så hyppig sammenlignet og i så tett konkurranse. Spillene blir i større grad definert ut fra hvordan de to skiller seg fra hverandre, enn hvordan de er på egen hånd. Det er også ganske naturlig, så lenge spillene i bunn og grunn har som mål å levere en svært lik fotballopplevelse.
Det er ikke til å legge skjul på at Electronic Arts har et sterkt kort på hånden i år, noe vi allerede har slått fast, dermed blir det enda litt vanskeligere å hete Konami i disse dager.
Lisenstrøbbel
I forkant av årets utgivelse har Konami uttalt at de vil fortsette satsingen på lisenser og overgangsoppdateringer. Det virker det slett ikke som om de har gjort. De har riktig nok skaffet seg lov til å bruke navnet til den nye Europaligaen, og de kan fortsette smykke seg med Mesterligalisensen, men ikke alle de involverte lagene er på plass.
Tysk Bundesliga er heller ikke med, og det mangler også en stor andel av lagene i La Liga og Premier League (som bare har Manchester United og Liverpool). Fra hjemlige trakter er det fortsatt kun Rosenborg som er med, og vårt mer eller mindre kjære landslag er ikke oppdatert med den dagsaktuelle troppen. Spillere som Erik Huseklepp, Knut Olav Rindarøy og Simen Brenne er ikke en gang med i spillet.
Tidligere har PES veid opp for manglende lisenser og til dels svake rammer med et nymotens og dynamisk banespill. I år har både Electronic Arts og Konami skrytt av å kunne skilte med en ny 360-graders bevegelsesfrihet. I FIFA var det riktig nok ikke alene grunnlag for noen helt ny opplevelse, men godt akkompagnert av blant annet sterkt forbedret fysikk. Etter å ha testet PES 2010 sitter jeg igjen med følelsen av at alt pratet om bevegelser i 360 grader er en aldri så liten bløff.
Hard konkurranse
Betydningene av de ørsmå forandringene som er gjort på ballkontroll er nærmest neglisjerbare. Hvis vi finner frem en teknisk spiller som Messi og sakteløper litt rundt på treningsfeltet er det mulig å se en viss forskjell, men i kamp er det knapt merkbart. Uten å begynne med nærgående teknisk analyse kan det tyde på implementasjonen av denne såkalte 360-graders-bevegelsen ikke er like god i PES som i FIFA. Enten det, eller så betyr det at den tilsvarende endringen hos FIFA bare spilte en mindre birolle i en mye større pakke med endringer i banespillet.
Med unntak av de aller mest tekniske føles mange av spillerne i PES ganske tunge til bens og med stor avstand til ballen, og det er vanskelig å få til noen særlig flyt når man beveger seg med ball. Det er mulig det kan argumenteres for at det er mer realistisk, men det er liten tvil om at det byr på en litt kjipere opplevelse for de som ikke ønsker å late som om dette er noen simulator. Pasningssystemet virker også å trenge en overhaling, siden det kan være vanskelig å vite akkurat hvordan spillerne tolker knappetrykkene dine. Da snakker jeg ikke om lav pasningskvalitet generelt, men at pasninger siktes inn på helt andre spillere enn den du mener å sende ballen til.
Jeg kan med ganske stor sikkerhet si at jeg har brukt mer tid på PES-serien enn andre fotballspill de siste fem årene. Likevel føler jeg at jeg ikke får til så mye som jeg skulle ønsket, og at spillet er låst til visse spillemønstre. Deler av skylden for det velger jeg å legge på at Konami ikke har klart å gi optimal kontroll over spillerne. Noe av skylden må jeg definitivt ta selv også, for det er liten tvil om at det er mulig å få til mye om man øver dag og natt. Listen over mulige triks burde være lang nok for de aller fleste, men det er noe etter dagens standarder litt uintuitivt over hele kontrollsystemet.
Å avbryte løp når spiller har bestemt seg for å følge etter en løpeball er fortsatt vanskelig. Det kan tidvis virke som om Konami av en eller annen grunn insisterer på å ha en egen knapp for alt, istedenfor å tolke det slik at spilleren vil avbryte løpet når han holder analogstikken rakt motsatt vei av det spilleren løper. Den samme oppfatningen gjelder også for posisjonering før hodedueller, som er håpløst komplisert – igjen kreves en egen knapp, som man gjerne må slippe igjen før man kan hoppe opp i duell.
Skuddmekanikken virker derimot litt mer tilgivende enn tidligere, og det er ikke lenger fullt så sannsynlig at ballen havner ut av stadion når man prøver å få den innenfor de tre stengene, noe som er en liten, men positiv endring. Straffene er på den annen side endret til å fungere mer som et vanlig skudd, noe som krever en del tilvenning. Ved å holde stikken helt til ene siden er man garantert å skyte utenfor – et forsiktig dytt er det som skal til. Tilsvarende kan man ikke holde inne skyteknappen lenge, ellers skyter man over. Merkelig nok er det ikke noen indikator på skuddstyrken slik man ellers har i kamp og på frispark.
God Master League
Det er fort gjort å fokusere mye på det negative når man ikke er fornøyd med endringene siden sist, men man må heller ikke glemme at PES 2009 var et spill som var i stand til å gi mye god underholdning, og det er også PES 2010. Ikke alt er bare sorgen – det har blant annet en sterk og underholdende Master League-modus der man kan ta laget sitt helt fra lavere divisjoner til Europaligaen og Mesterligaen. Modusen er gjennom flere forbedringer blitt enda bedre enn før, og er en aldeles flott ramme for alenespilling.
Underveis i Master League må man balansere spillerlønninger og overgangssummer i forhold til inntekter, og av og til gamble litt på at den store signeringen fører til trofeet og premiepengene som skal til for å veie opp for kjøpet. Om man går i underskudd venter det sanksjoner i form av lavere nivå på trening, speiding og fasiliteter, og forbud mot nye innkjøp.
I årets utgave kan man også detaljstyre treningen til hver enkelt spiller. Unge spillere får typisk mange erfaringspoeng, som automatisk brukes til ferdighetsforbedringer ut fra hvilken trening spilleren har. Her kan man velge hva spilleren skal fokusere på i trening, og også be ham øve på et begrenset utvalg spesielle egenskaper. Disse justeringene kan man også gjør for sin egen spiller i den kjekke Be a Legend-modusen der man tar én spiller fra reservelaget til et bunnlag og jobber seg oppover.
En annen fin detalj, som ikke bare gjelder Master League, er muligheten til å gjøre en rekke innstillinger på hvordan spillerne skal oppføre seg taktisk. Innstillingene går blant annet på bredde i laget, kompakthet og forsvarslinje, men den kanskje viktigste muligheten er å bestemme hvor innstilt spillerne skal være på å gå på løp selv. I all min tid med PES-serien har jeg ofte slitt med å få medspillere til å gå på løp foran ballfører. Tidvis har det vært nødvendig å begynne å rygge for å tvinge medspillere til å gå på overlappinger. Dette irriterende problemet er sterkt forbedret ved hjelp av de nye innstillingene, selv om de fortsatt ikke er hundre prosent i mål med spillernes intelligens på dette punktet.
Små forbedringer
Den nye "Community"-funksjonen i spillmenyen lar deg lagre navn og statistikk for spillere som konkurrerer lokalt. Dermed føres det automatisk statistikk over sammenlagtstillingen mellom deg og alle kompisene som kommer på besøk. Man kan også sette opp egendefinerte turneringer her, noe som er et kjempeflott tillegg for sofaspillingens del.
Animasjonsuttrykket til PES 2010 begynner definitivt å dra litt på årene. Flyten mellom animasjonene er ganske bra, men jobben som er gjort med å lage naturtro bevegelser er ikke helt optimal. Tidvis ser det stivt, karikert og til og med komisk ut. Det visuelle forøvrig har derimot fått en merkbar oppgradering, og spillere og omgivelser ser både skarpere og noe mer naturtro ut. Spillerlikheten er også veldig bra på de spillerne og lagene der det har vært målet.
Lydbildet rundt kampene er også godkjent, med et tydelig engasjert og partisk hjemmepublikum som reagerer på det som skjer på banen. Kommentatorene er det ikke så mye å si om, annet enn at det er mye de samme frasene i år som i fjor. Det gjør seg bare som et obligatorisk, men ikke særlig spennende bakteppe.
Jeg registrerer derimot med glede at en god del av musikken holder mye høyere nivå enn tidligere. Kjente artister som Keane og Kaiser Chiefs har flere låter med i spillet, men så er også bunnivået vel så lavt som toppnivået er høyt – flere av låtene er blant annet grufulle stykker med lyd som Konami har laget selv. Spillelistefunksjonen hadde vært kjærkommen for fjerning av disse låtene, men dessverre er det min erfaring at den slett ikke fungerer som den bør. De fæle musikkstykkene kommer tilbake rett som det er, selv om jeg har vært inne og slått dem av opptil flere ganger.
Konklusjon
Årets utgave har flere kjekke tillegg i menyene, spesielt når det gjelder taktikk og trening, men manglende lisenser gjør likevel sitt for å trekke ned helhetsinntrykket av rammene. Også når det gjelder banespillet, som lenge har vært PES-seriens ess i ermet, kommer PES 2010 til kort. Riktig nok skapes det mange tette og sjansefattige kamper med små marginer, noe som kan gi et ganske høyt spenningsnivå i seg selv, men i det store og hele evner ikke spillet å fremkalle den berømte fotballmagien i samme grad som sin konkurrent.
Hvorvidt det er viljen til å satse eller finanskrisen som gjør at Konami ikke har klart å forbedre oppskriften sin nevneverdig siden i fjor vites ikke, men årets fotballduell er i hvert fall avgjort, og det er ikke til PES 2010s fordel. Når det er sagt så er ikke dette noe dårlig spill, men i den alltid tette konkurransen mellom to spill som i så stor grad handler om det samme, er det ingen nåde å hente. Tiden har gått fra PES 2010, og det er vanskelig å se noen annen grunn til å velge dette enn Master League-modusen, med mindre man skal kjøpe to fotballspill i år.
PS. Online-delen av spillet har vi dessverre ikke fått tilgang til, og den er dermed ikke vurdert.
