Nanoteknologi
I og med at dette er et sanntidsstrategispill må du naturligvis på ett eller annet tidspunkt bygge en hær og sende den i kamp mot fienden. Det er kanskje på dette området at Perimeter er mest ulikt de fleste andre spill på markedet. I stedet for å bygge en haug med stridsvogner, noen svevefly og en gruppe fotsoldater, kan du kun bygge tre typer enheter: Soldater, offiserer og teknikere. Disse er alle fullstendig forsvarsløse på egenhånd, men ved å kombinere disse kan du skape ordentlige kampenheter. En enkel snikskyterenhet krever tre offiserer, mens en rakettsoldat krever tre soldater. En tyngre Wargon Tanks krever to soldater og åtte teknikere. Det er ikke mulig å benytte seg av ulike typer enheter i samme kampgruppe, men du kan kontrollere flere kampgrupper ved å bygge flere hovedkvarterer.
I utgangspunktet høres antakelig ikke dette ut som noe mer enn en komplikasjon, men her kommer den virkelig spennende delen: Du kan når som helst forandre enhetene dine til noe helt annet. Hvis kampsituasjonen forandrer seg kan du trykke på en knapp, og vips: Tanksene dine blir til helikoptre. Slik blir det vanskelig for motstanderne å forutse handlingene dine, samtidig som du slipper å komme i situasjoner der du plutselig befinner deg uten de riktige enhetene. Nå skal det sies at dette systemet kunne vært litt mer brukervennlig, og for å få nok grunnenheter til å kunne skape de litt kraftigere enhetene må du foreta ganske mange museklikk. Stort sett fungerer det imidlertid svært godt.
Spillet inneholder en stor mengde enheter som kan lages, og her har du alt fra små "fotsoldater" til store og kraftige stridsvogner med prosjektiler som lager store kratere og sprekker i jordskorpa (med påfølgende problemer for eventuelle bygninger som måtte befinne seg oppå disse sprekkene), og i tillegg har du flere flygende enheter, inkludert tunge bombefly som kan spre død og ødeleggelse over fiendens baser. Dessuten har du mulighet til å bygge enheter som beveger seg under jordskorpa og skaper problemer for bygninger på oversiden. Spillet har tre hovedfraksjoner, og hver av disse har sine egne spesialenheter. Naturligvis er det også mulig å bygge forsvarsinstallasjoner (rakettkastere, laserkanoner og kanoner som ødelegger underjordiske enheter), men du kan ikke regne med at disse klarer å forsvare basen helt på egenhånd.
God kunstig intelligens
Fienden er nemlig rimelig smart, og er svært flink til å oppdage hull i forsvarsverkene dine. Om det skulle være nødvendig sender han gjerne angrepstyrkene sine rundt basen din for å angripe bakfra. Den kunstige intelligensen har heller ingen problemer med for eksempel å skjule angrepstyrkene sine ved å sende dem sammen med en enhet som gjør alle vennligsinnede enheter innenfor en viss radius usynlige. Slike usynlige enheter kan du ikke skade direkte, men du kan se dem på radarkartet, slik at de ikke bør komme helt overraskende på en overvåken spiller. Fienden er også flink til å velge ut hvilke mål som er lurt å ta knekken på først, for å gjøre mest mulig skade.
Som du antakelig har fått med deg fungerer Perimeter helt ulikt alt annet av sanntidsstrategispill. Her er det rett og slett helt andre regler som gjelder, og det tar faktisk svært lang tid å venne seg til dette spillet. I denne perioden virker det ofte litt kjedelig, og det er nok mange som vil forkaste det etter kort tids spilling. Perimeter krever mye mer av deg enn et gjennomsnittlig strategispill gjør, og selv etter at du har spilt gjennom de litt for simple øvingsoppdragene vil du være usikker på omtrent alt. Hovedkampanjen er imidlertid rimelig hjelpsom. I begynnelsen er målene som må oppnås svært enkle, og i de tidlige oppdragene kjemper du ikke mot intelligente fiender, men mot marerittaktige kryp som er mye dummere enn de er skumle, og som villig vandrer inn i energiskjoldet ditt. Dessuten blir mer avanserte leketøy introdusert gradvis etter som du fullfører oppdragene, slik at du slipper å måtte venne deg til alt på en gang.
