Tittelen på dette spillet/denne tilleggspakken (stryk det som ikke passer; Emperor's Testament ble gitt ut som en tilleggspakke for Perimeter i Russland) er i grunn ganske toneangivende for selve spillet, ettersom den ikke gir noen mening overhodet for nybegynnere.
Spillere som ikke har vært borti Perimeter før blir ubønnhørlig slengt uti på brådypet; helt fra begynnelsen får man beskjed om at man er keiserens slave, og man må bare nikke og smile mens man med enorm patos får beskjed om å "erobre alle Psykosfære-verdenene i Svampen" ved hjelp av "Installastasjoner" og "Den Mekaniske Messias".
De som himler med øynene og sender munnvikene sørover nå, kan med fordel overse Emperor's Testament. Dette er nemlig ikke laget for dere.
De som klarer å ta Perimeters univers for hva det er, nemlig et temmelig originalt og helhjertet forsøk på å lage noe nytt, har desto mer i vente; uten den lettere oppstyltede og selvhøytidelige stemningen historien skaper, ville ikke Emperor's Testament vært på langt nær så fengende. Ved å frigjøre seg fra de forslitte klisjeene som har hjemsøkt strategisjangeren siden Dune 2 så dagens lys, fremstår Emperor's Testament som et friskt pust. Med mindre man har spilt Perimeter før, da.
Kjederøyking
Der hvor Perimeter fortalte sagaen om menneskenes søken etter en meningsfylt utvei fra en teknologistyrt eksistens, beretter Emperor's Testament om maktkampen det hele uunngåelig har endt opp med; den mystiske entiteten kjent som "Keiseren" søker å herske over en nyoppdaget kjede med Psykosfære-verdener (ikke spør, jeg aner virkelig ikke), og spilleren – i rollen som en av hans trofaste lakeier – må reise rundt i kjeden og erobre litt fra tid til annen. Til dette formål må man rusle rundt med sin Installasjon ("Frame" i spillet), en diger, energiproduserende kladd som huser spillerens digitaliserte sjel. For at Installasjonen skal få gjort noen nytte, må man konstruere et mellomledd mellom den og verdenen man er i gang med å erobre; energikjerner må bygges, et energinettverk etableres og planetens iboende energistrømmer utvinnes.
Energi er den eneste ressursen man må forvalte, og uten energi kan ingenting skje. Energistrømmene er blod, Installasjonen og bygningene man oppfører er vitale organer, og det flate plan er skjelettet som holder det hele sammen. For at energi skal kunne utvinnes og bygninger konstrueres, må terrenget først planeres; dette er en enkel, men tidkrevende prosess som foregår ved at man markerer området som skal planeres og lar noen små, nusselige nanoroboter gjøre resten av jobben.
Spillets fokus på basebygging kompletteres av at stasjonære forsvarsverker – altfor ofte nærmest verdiløse i andre strategispill – er lettbygde, billige og robuste. Det går fint an å opprettholde et baseforsvar kun ved hjelp av bygninger; Zerg rush-taktikken fungerer dårlig i Emperor’s Testament.
Ekstrem forvandling
Faktisk er Perimeters svar på Zerglings – små, stusselige nanosoldater – såpass verdiløse at ett enkelt treff fra det aller meste er nok til at de forlater denne jammerdal for godt. De to andre grunnleggende enhetstypene – teknikere og offiserer – kan ikke engang angripe. Hva er da vitsen?
Saken er den at ved å oppføre laboratorier og investere tid og ressurser i forskning, kan man med ett enkelt klikk beordre en soldatgruppe om å mutere til en rekke forskjellige stridsformer. Hver form krever forskjellige soldatsammensetninger og teknologioppgraderinger; en underjordisk stridsenhet krever naturlig nok andre ressurser enn en flyvende, ikkestridende enhet hvis formål er å skjule andre enheter fra fiendens radar. En trivelig konsekvens av dette systemet, er at så lenge man har rett soldatsammensetning i gruppa og nok mutasjonsenergi (som fylles opp automatisk på kort tid), kan man når som helst mutere gruppa til andre enheter ettersom situasjonen krever det.
Gruppestyringen er også med på å effektivisere spillet; i Perimeter finnes det ingen mikrostyring på soldatnivå, alle soldater inngår i en gruppe og oppfører seg deretter. Man kan opprette inntil fem soldatgrupper ved å konstruere kommandosentre, men man må hele tiden ta høyde for enhetsbegrensningen i spillet; man kan kontrollere maksimalt 250 nanosoldater på en gang. Dette høres kanskje ikke så strengt ut, men mengden soldater som kreves for å mutere noen av stridsformene er såpass høye at man aldri blir overkjørt av horder med de mektigste enhetene.
Taktisk finesse
Selv om de mange forskjellige enhetene utgjør stor taktisk dybde i seg selv, er det mulighetene man får av bygningene man oppfører som gjør Perimeter til noe for seg selv. Energinettverket man bygger opp gjør at det er forbindelse mellom hver enkelt bygning og Installasjonen, og dersom denne forbindelsen brytes blir bygningene ubrukelige før de igjen blir innlemmet i et energinettverk.
Det snedige med dette, er at man kan bryte inn i fiendens infrastruktur og knytte andres bygninger til sitt eget nettverk. Dermed blir baseforsvar ekstra vektlagt, og basebygging omgjort til en angrepsmetode i seg selv. En ekstra dimensjon tilføres av Perimeter-skjoldet; en bryter lar spilleren aktivere et ugjennomtrengelig energiskjold, som genereres av alle energiutvinningstårnene man har bygd. Uten en gjennomtenkt infrastruktur kommer man altså ikke spesielt langt.
Alle disse leksene lærer man ved å spille gjennom det nye, 25-oppdrag lange enspillerfelttoget som er hovedattraksjonen i Emperor's Testament. I motsetning til de aller fleste strategispill nå om dagen blir man ikke tilbudt noe opplæringsoppdrag (muligens på grunn av at spillet opprinnelig var en tilleggspakke), men man får likevel en myk start; fienden holder seg som regel for seg selv i begynnelsen, og sender bare ut noen få stusselige patruljer.
Etter hvert forstår man at dette er fordi hvert oppdrag har en bestemt lekse å lære bort; man blir nødt til å finne ut av ting selv istedenfor bare å følge ordre blindt. Det blir en del aha-opplevelser gjennom felttoget, ikke minst på oppdraget hvor motstanderen slutter å holde tilbake; man bør helst ha fulgt godt med i timen når dette skjer. Mangelen på veiledning føles innledningsvis forvirrende, men bare man tar seg tid til å lære gir spillet mye tilbake.
Når man er ferdig utlært som Keiserens disippel, finnes det fortsatt rom for å utvide sitt taktiske repertoar; Imperiet er bare den ene av to sider, en syntetisk hær som hører inn under Keiseren og er fokusert på erobring og ødeleggelse. Exodus er deres hovedmotstandere; dette er den siste rest av menneskeheten og besitter færre masseødeleggelsesvåpen enn Keiseren, men de har andre taktiske muligheter takket være unike enheter med mulighet til å ødelegge planert land, for eksempel.
Spreng naboen
Alle disse forskjellige taktiske mulighetene gjør at man har mye å ta av – og må ta høyde for mye – hvis man spiller mot andre. Flerspillermodusen i Emperor's Testament er både intens og brutal; det tar tid å bygge opp baser og styrker, og samtidig øker spenningen, for så å kulminere i ett eller flere angrep som sjelden går rolig for seg. Med tanke på at man hele tiden har full oversikt over slagmarken (med unntak av motstanderens skjulte enheter) og at områdene er såpass små, kan man fint få tid til et halvt dusin kamper på en søndag. Hvis man går sammen med noen strategiinteresserte venner og skaffer seg Emperor's Testament, bør man ha nok å drive med på kvelder, i helger og på sammenkomster i lang tid fremover.
Den observante leser merket kanskje at spilling over Internett ikke ble nevnt i forrige avsnitt, og med rette: Internettstøtten i Emperor's Testament er elendig. Det følger ikke med noen funksjon for å søke etter tilgjengelige spillere eller kamper, til tross for at instruksjonsboka lover kompatibilitet med GameSpy. Den eneste muligheten man har er å avtale spilling med venner, for så å dele ut IP-adressen til den som starter spillet, og håpe på at den kresne nettverkskoden spillet bruker ikke er kranglevoren ovenfor eventuelle rutere spillerne sitter bak. Hadde Internettstøtten vært konkurransedyktig, ville karakteren til Emperor's Testament vært enda litt blidere, men slikt slurv som dette holder rett og slett ikke i 2006.
Konklusjon
Perimeter: Emperor's Testament er altså ikke perfekt. Selve designen er svært solid og engasjerende, om enn litt kryptisk for ferske spillere; dette er riktignok et hinder som lett lar seg overvinne med litt prøving og feiling. Flerspillermodusen er stor moro, men den svake Internettstøtten trekker ned. Riktignok er dette også det eneste som virkelig trekker ned; presentasjonen i spillet bygger stort sett opp under den spesielle stemningen felttoget legger opp til, spesielt musikken og lydeffektene. Grafikkmotoren er den samme som i Perimeter og ligger dermed på 2004-nivå, men den eneste virkelige mangelen her er støtte for anti-aliasing.
Hvis et strategisk sci-fi-eventyr som ikke er redd for å være selvhøytidelig for å rive deg med høres ut som noe du kunne tenke deg, er valget klart: Perimeter: Emperor's Testament er noe av det mest spennende jeg har sett innen strategisjangeren på lenge. Det beste ville vært om mange nok kunne brukt lommeboka til å si ifra om at sånt vil vi ha mer av.
