Hvor mange her har ikke spilt Perimeter før? Rekk opp en hånd, er dere snille. Dette skrives med én hånd, ettersom jeg er blant dem som ikke har spilt det distingverte, russiske strategispillet Perimeter før i mitt liv. Faktisk kan jeg ikke huske engang å ha hørt noe spesielt om det, før jeg fikk nyss om at en etterfølger var under utvikling. Oppfølgeren heter Emperor’s Testament, og jeg har testet en pressedemo av den.
Så, hva er nytt her? Utviklernes informasjonsside om prosjektet trekker frem ny grafikk, nye enheter og bygninger, samt ny musikk og flere flerspillerkart. Som forventet av en oppfølger, med andre ord. Men så er det også en annen viktig ting: Historien. Den fortelles over 25 nye énspilleroppdrag, bygger etter sigende videre på historien fra Perimeter, og omhandler blant annet en "mekanisk messias" og noen nyoppdagede "Psycho-Sphere"-verdener, hva nå enn det innebærer. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forsto et kvekk av historien som ble presentert i demoen; for eksempel refererer den til personer, hendelser og fenomener som ble introdusert i Perimeter, og som jeg dermed ikke har noen kjennskap til. Dessuten later det til at spillet er oversatt av noen som ikke har engelsk som morsmål, med det resultat at noen setninger og uttrykk blir litt vanskelige å forstå.
Hele basen deres er tilhørende oss
Dessverre gjør dette terskelen for å stige inn i Perimeters univers litt høyere enn nødvendig, men spillere som løfter knærne nok har mye å se frem til; stemningen i Perimeter er nemlig svært distinkt. Perimeter profileres som et science-fiction-spill, og hvis dette får deg til å tenke på en fjern fremtid hvor roboter, teknologi og hyperavanserte datasystemer er dagligdags, kan du føre opp et blinkskudd på kortet ditt. "Krig er for viktig til å overlates til generaler," som det heter, og i Perimeter er det datahjerner med kunstig intelligens spesialbygd for strategisk tenkning som tar avgjørelsene. Hendig nok får spilleren ta kontroll over ymse slike silisiumtaktikere, og i kjent stil skal baser bygges, soldater trenes opp og fienden – helst – knuses. Men så var det hvordan man bygger, trener og knuser, da.
I tradisjonelle sanntidsstrategispill ville man nok forvente å kunne plassere basen sin nærmest hvor som helst – så lenge den lå i nærheten av et sted å hente ressurser – og så konsentrere seg om å kverne ut en hær som ville ha fylt opp både ett og to samfunnshus i en middels stor norsk grend. I Perimeter er det derimot maktpåliggende å planlegge basebyggingen sin, av to grunner: For det første må man konstruere en fungerende infrastruktur slik at alle bygninger er tilknyttet strømnettet, og for det andre er flatt land en dyrebar ressurs. Man må planere bakken der man skal bygge, ved hjelp av bittesmå, ruslende nanoroboter. Planeringsprosessen tar – naturlig nok – lang tid hvis man skal omforme et stort område, og dersom man vil unngå å bli angrepet før grunnmuren er lagt, må man legge en god del tankevirksomhet i hva som er tjenlig å bygge hvor.
En tredje faktor som må tas med i beregningen, er at det tidligere nevnte strømnettet kan benyttes til å reise opp et ugjennomtrengelig energiskjold over basen hvis man havner i en knipe. Dersom man har plassert strømnodene for langt unna hverandre, risikerer man at vitale bygninger står utenfor skjoldets beskyttende paraply, noe som naturlig nok er ugunstig. Det føles innledningsvis veldig uvant å skulle bruke såpass mye av spilletiden sin på planlegging og realisering av et formålstjenlig baseområde, men etter kort tid synker opplegget inn og man begynner å se hvilke muligheter de forskjellige bygningene tilbyr.
Hvor lang er egentlig Per, i meter?
Mange av bygningene muliggjør konstruksjon av ymse forsvarsverker, noe som er gull verdt for å verne kritiske punkter mot fiendtlig aktivitet. Avhengig av hvilke laboratorier man konstruerer kan det bygges laserkanoner, rakettbatterier og særdeles tunge granatkastere, for å nevne noe. Likevel er disse forsvarsverkene nærmest for frynsegoder å regne, når man ser på hvilke soldatstyrker man får til rådighet.
Og "styrker" er definitivt riktig ord: Det finnes ingen "meg" i "kompani", og dermed har man i Perimeter kun kontroll over samlede soldatgrupper istedenfor enkelte soldater. Man velger soldatsammensetningen i hver tropp, og hvilken enhet de skal forme; i Perimeter kan man nemlig kombinere flere enkeltsoldater til én enhet, avhengig av sammensetningen i gruppa. Dette er også et moment som føles ukomfortabelt og lite formålstjenlig til å begynne med; helt til man innser hvilke muligheter man blir gitt. For dette innebærer nemlig at man kan konsentrere seg om en helhetlig strategi uten å måtte sitte barnevakt for at alle mann skal komme seg fram til frontlinjene.
På toppen av dette kommer fleksibiliteten man får med kombinasjonssystemet; man kan endre den fysiske framtoningen og egenskapene til troppene sine ettersom kravene gitt av situasjonen endrer seg, så lenge man har vært forutseende nok til å sette sammen gruppa riktig. Det er heller ikke underskudd på antall enheter man har å velge imellom; på dette området ligner Perimeter svært mye på strategibautaen Total Annihilation.
Total Annihilation er i grunn en verdig sammenligning. Akkurat som Total Annihilation gir Perimeter et dystert og brutalt inntrykk, men under den ubehøvlede overflaten finner man mange nivåer med taktikk, særegen stemning og ikke minst: En ny måte å gjøre ting på.
Konklusjon
Erfarne Perimeter-spillere (begge to) synes kanskje denne sniktitten har vært utilgivelig kjedelig og nytteløs. Den nevner så godt som ingenting av det nye i etterfølgeren, og er skrevet av en som ikke har noen referanserammer for å kunne vurdere hvor godt Emperor’s Testament vil føre Perimeter-arven videre. Jeg kan ikke annet enn å beklage, og trekke frem følgende: Denne artikkelen er skrevet for å skape litt økt oppmerksomhet rundt et unikt strategispill som vil kunne gi mange spillere mye glede, hvis de bare får vite om at det eksisterer. Perimeter evner – med sitt fokus på infrastruktur, planlegging og fleksibilitet – å gi en opplevelse som klart skiller seg fra de fleste andre aktuelle strategispill på markedet i dag, og dette faktum fortjener en aldri så liten oppmerksomhet.
Så: Hvis noe av dette interesserte deg, gi Perimeter en sjanse. Du får kjøpt spillet for lommerusk i disse dager, og med Emperor’s Testament på vei trenger du ikke bekymre deg for at moroa vil ta slutt med det aller første.
PS: Mye tyder på at Perimeter: Emperor's Testament blir gitt ut 29. august. Men vi har ikke lykkes å få en bekreftelse fra Paradox.
