De fleste som følger med på filmfronten vet at det er mange måter å skremme på. Det er ikke nødvendig med blod og gørr rundt hvert eneste hjørne for at seeren skal bli skremt, og noen ganger er psykologiske virkemidler langt mer effektive enn sjokkbaserte virkemidler.

Det finnes selvsagt hederlige unntak, men grøsserspill (og da spesielt av den vestlige sorten) har en tendens til å fokusere veldig på blod og billige triks. Denne formen for virkemidler er ikke alltid like vellykket, og på PC er det vel Doom III som er det beste eksempelet på akkurat dette. Spillet var uhyggelig som fy i de første timene, men etter hvert ble det bare forutsigbart. De samme enkle virkemidlene ble gjentatt gang på gang på gang, og resultatet ble gradvis mer frustrerende enn skremmende.

Svenskene har forstått det

Utviklerne av Penumbra: Black Plague har skjønt dette, og de har skjønt det veldig godt. Dette er ikke et spill hvor fienden hopper frem fra skjulte skap (gjerne med en bøtte blod som de spruter over deg for ekstra effekt). Nei, her er det atmosfæren som teller: Den vonde følelsen av å være fanget og alene, og den ekle usikkerheten som siger frem når du skjønner at du er i ferd med å miste kontrollen. For å rote med hodet ditt bruker utviklerne alle triksene i boken, inkludert flere jeg ikke tror jeg har opplevd i noe spill tidligere.

Penumbra: Black Plague er altså et grøsserspill. Men det er mye mer enn en enkel Resident Evil-klone. Handlingen sees fra førstepersons synsvinkel, men du får aldri tilgang på et eneste våpen. Her spiller du nemlig ikke en barsk tøffing som sendes verden rundt på jakt etter zombier, men en normal person som har havnet på fryktelig feil sted, til fryktelig feil tid. Og når en makaber figur kommer løpende mot deg med ei brannøks hevet for hugg, har du bare én mulighet – å flykte.

Akkurat dette liker jeg godt. Jeg har naturligvis ikke noe i mot skytevåpen i spill, men med en gang man gir spilleren muligheten til å forsvare seg effektivt, forsvinner mye av trusselen (og dermed også opplevelsen av frykt). Ved å gjøre deg relativt forsvarsløs, klarer Penumbra: Black Plague å holde deg på tå hele tiden.

Vanligvis er det forresten ikke slik at du plages av samme fiende flere ganger, og dette tar bort frustrasjonen du sannsynligvis ville ha følt om fienden hang etter deg som en usårbar klegg som aldri gav deg fred.

Direkte konfrontasjoner med farlige motstandere er uansett ikke det Black Plague fokuserer på. Gameplayet preges av utforskning og gåteløsning, og spillet føles ofte mer som et klassisk eventyrspill enn et actionspill. Noen av nøttene du stilles overfor er også svært intelligente, og langt mer involverende enn det man skulle forvente av et førstepersons 3D-spill.

Newton har mye å svare for

På samme måte som den kritikerroste forgjengeren (Penumbra: Overture) spiller realistisk fysikk en viktig rolle i forhold til hvordan du manipulerer omgivelsene rundt deg. Ting oppfører seg generelt realistisk, og må behandles deretter. Når du skal behandle objekter i spillverdenen må du simulere handlingene dine ved hjelp av musen. Ved å trykke inn museknappen kan du for eksempel gripe tak i ei dør, og ved å bevege musen forover med knappen inne, vil du gradvis åpne den. Litt som på Wii, med andre ord.

Dette spiller selvsagt en viktig rolle i mange av situasjonene du må løse, og her er det ofte muligheter for å komme opp med kreative løsninger. Flere av gåtene i spillet kan også løses på flere måter, og dette fjerner mye av «les designerens tanker»-gameplayet som flere spill i sjangeren er preget av. Enkelte av nøttene kan imidlertid være litt for obskure for sitt eget beste, og selv om spillet stort sett holder seg innenfor rimelige logiske grenser, er det enkelte situasjoner hvor jeg følte løsningene var litt urealistiske.

Black Plague er egentlig ikke et lengre spill enn forgjengeren sin, på tross av at det dekker de to siste delene av utviklernes planlagte Penumbra-trilogi. Det tok meg vel fem timer å fullføre spillet – to kvelder med spilling, og så var det hele over. Samtidig føles spillet mer variert enn sin forgjenger, og har også litt bedre flyt. Det er veldig lite dødtid her, og hvert minutt føles meningsfylt.

Pengemangel?

Det er ingen hemmelighet at de svenske utviklerne i Frictional Games ikke er særlig store, og at de ikke har de økonomiske forutsetningene konkurrerende utviklere har (det hjalp dem heller ikke at den forrige utgiveren deres, Lexicon Entertainment, ikke later til å ha oppført seg helt ærlig og rederlig i forbindelse med utgivelsen av Overture). Derfor føles det litt råttent å kritisere Penumbra for ting som åpenbart har med utviklingsbudsjett å gjøre, men jeg ville ikke gjort jobben min om jeg ikke også tok med disse tingene.

Det er nemlig en del sekvenser i spillet som ikke fungerer helt optimalt, og hvor det later til at utviklerne ikke har hatt råd til å lage bedre løsninger. Man skjønner lett hva utviklerne har tenkt, og ideene er gode, men gjennomføringen føles i disse tilfellene litt for billig. Mens den første delen av spillet generelt fungerer glitrende, er den siste litt mer preget av skurrende småting som ødelegger litt for helhetsfølelsen. Det som skulle ha vært en intens avslutning ender for eksempel opp som en ganske tam sekvens.

De delene av spillet som fokuserer på sniking og/eller action fungerer heller ikke helt perfekt. Problemet her er at fiendene oppfører seg mer som roboter enn ekte monstre, og de blir dermed ganske lette å manipulere etter hvert. Selv om det ikke er noe direkte galt med denne delen av spillet, sitter jeg igjen med en viss følelse av at det kanskje hadde vært best om utviklerne rett og slett lagde et rent eventyrspill neste gang, hvor de kun fokuserte på utforskning og gåter. Det er nemlig noe de gjør langt bedre enn action.

Godt helhetsinntrykk

Ingen av disse tingene bør hindre deg i å kjøpe Penumbra: Black Plague. Dette er et herlig lite grøsserspill, uansett hvordan man snur og vender på det. Ikke alle delene av spillet fungerer like godt, men til gjengjeld er det flere elementer som fungerer så knakende godt at man bare må ta av seg hatten for Frictional Games og det denne utviklerduoen har utrettet. Black Plague makter til tider å både være skumlere enn de fleste grøsserspillene og mer intelligent enn 90% av de rene eventyrspillene på markedet.

En ting som stadig imponerer meg med Black Plague er grafikken. På skjermbildene ser det kanskje litt simpelt ut, men i bevegelse fungerer spillet veldig godt. Omgivelsene virker autentiske og fulle av stemning. Utviklerne har også lagt inn mange små effekter som hjelper til å gjøre det hele mer troverdig. Grafikken akkompagneres dessuten av passende gufne lydeffekter, som sørger for at du aldri føler deg helt trygg.

I tillegg bør det nevnes at skuespillerne stort sett gjør en veldig god jobb. Det eneste jeg ikke liker med dialogene er at en av personlighetene du møter i spillet egentlig virker mer som en humoristisk klisjé enn den grufulle trusselen han egentlig skal forestille. Jeg skal selvsagt ikke klage på at spill har humoristiske elementer, men akkurat her føles det litt malplassert.

Konklusjon

Nok en gang viser svenske Frictional Games at de kan lage gode grøssereventyr. Penumbra: Black Plague leverer en velkomponert spillopplevelse med mye variasjon, mange kalde grøss og en rekke intelligente gåter. Spillet er kanskje ikke lengre enn den korte forgjengeren, men det er generelt mer veldesignet og har bedre flyt, samtidig som de litt irriterende elementene i det første spillet har blitt fjernet eller tonet ned. Samtidig er det fortsatt en del ting som kan gjøres bedre, spesielt i forhold til action- og snikeelementene. Alt i alt har jeg ingen problemer med å anbefale Penumbra: Black Plague til alle som liker å la seg skremme.