I Payday: The Heist trer man inn i rollen som profesjonell tyv i en kvartett som utfører brekk i eliteklassen. Å utføre kupp i Hollywood-stil viser seg å være en tøffere hverdag enn hva filmskaperne vil ha det til. Dette spillet byr på solide doser action, taktiske utfordringer, oppgavefordeling, og mange heftige skuddvekslinger mot en stadig mer ivrig politistyrke.
Spillet har ofte blitt omtalt som Left 4 Dead i ny drakt, og de to spillene har enkelte likheter. Men spillet har også kvaliteter som skiller det vesentlig fra Valves suksessfulle zombieslakterserie, og foregår i en ramme og stil som er relativt annerledes fra de fleste skytespill der ute. De svenske gutta i Overkill Software stiller med åtte oppdrag av varierende sort som du og opptil tre andre må løse på best mulig måte. Spillerne får prøve seg på bankran, robbe pengetransporter, snike seg rundt i storslåtte forretningsbygg på diamantjakt, og «redde» fanger fra fangetransport. Alt ligger til rette for noen heftige filmaktige opplevelser med deg og dine partnere i hovedrollen.
In medias res
Det er ingen historie foran oppdragene, og spillerne får kun en kort introduksjon før de blir kastet rett inn i rollen som bankranere. Spillerne starter som regel i umiddelbar nærhet av stedet hvor handlingen skal foregå, og oppdraget settes i gang ved å gå til ett gitt sted og aktivere handlingen med tastaturet. Når så oppdraget starter, viser spillet seg som et tidvis meget intenst skytespill hvor samarbeid og oppgavefordeling er en viktig del av taktikken.
Bruk av teknisk utstyr hører selvsagt med når tyvene skal bryte seg inn i tungt pansrede hvelv og lignende, og dette utstyret har en stygg uvane med å slå seg vrangt. Det blir en del løping frem og tilbake for å starte driller, datamaskiner og sirkelsager som stopper midt i prosessen, men man får ikke gjøre dette i fred og ro. Politiet er nemlig raskt på pletten kort tid etter at planene settes i sving. Disse styrkene kommer i bølger med jevne mellomrom og med stadig tøffere spesialenheter på laget. Det sier seg selv at det kan bli rimelig hett om ørene når du står midt på en bro med fire sager med god avstand i mellom seg som streiker etter tur, samtidig som det renner inn politi fra begge sider av broa.
Laget har heldigvis også med seg en femte mann i form av en datastyrt passiv medhjelper som fungerer som en slags organisator og gir beskjeder på øret til teamet. Han kan være god å ha da han teller ned mellom disse bølgene, gir beskjeder om utstyr som har låst seg, samt forteller hvor de fire skal bevege seg videre etter hvert deloppdrag.
Gisseldrama
En annen viktig faktor ettersom trykket øker og plottet drar seg til, er kontroll på og bruk av sivile. Om spillerne dreper uskyldige får de smekk på fingrene som kan merkes både under og etter oppdraget, men de har også en praktisk nytte for firerbanden, da disse kan legges i jern – eller strips for å være mer konkret – og utveksles mot kompanjonger som politiet har klart å fengsle.
Politiet vil angripe med vanlige betjenter i starten, men spesialenheter med spesielle evner og utstyr kommer til utover i oppdragene. Sistnevnte kan eksempelvis bære store skjold eller elektrosjokkpistoler, og krever litt mer finurlige taktikker enn bare å sikte og skyte. Disse spesialenhetene fungerer som et ekstra krydder i skuddvekslingene, da må ofte samarbeid til og spillerne er nødt til å hjelpe hverandre for å sende dem til de evige jaktmarker.
Det er fullt mulig å spille oppdragene i enspillermodus – også uten hjelp av andre datastyrte lagkamerater enn mannen i øreproppen, men dette kan være vanskelig da man er nødt til å gjøre alt selv. Prøver du deg mutters alene er det også enkelte spesialenheter som er ekstremt utfordrende, da de kan uskadeliggjøre deg i løpet av sekunder uten at du har mulighet til å få hjelp. Alene kan altså veien til «game over» være frustrerende kort.
Ryktene går
Utviklerne har bakt inn et enkelt nivåsystem i spillet hvor det er penger som fungerer som erfaringspoeng. Penger tilegnes ved å løse oppdragene og deres delmål, samt å fullføre sideoppdrag som å utplassere et visst antall ammunisjonsbagger eller å knerte nok politimenn med et gitt våpen. Når spillerne går opp i nivå får de tilgang til nye våpen, større magasiner, bedre treffsikkerhet, og så videre. Disse bonusene er delt opp i tre grupper kalt angrep, skarpskytter og hjelpefunksjoner, og låses opp delvis basert på spillestil. De våpnene og støttefunksjonene som brukes hyppigst er de som forbedres raskest, logisk nok. Nivåfremgangen følger spillerens profil, slik at ingen ting går tapt om du og kollegene skulle bli nødt til eller få lyst til å rokkere på figurvalget.
Det er likevel begrenset hva hver spiller kan ha med seg. Medbrakt utstyr må velges og prioriteres etter hvilke oppgaver den enkelte har i laget, hva hovedoppdraget går ut på, og hvor mye motstand laget regner med å møte. Du kan for eksempel ikke ha med en bag med både ekstra ammunisjon og førstehjelpsskrin. Du blir også nødt til å velge mellom den tunge og bråkete Magnum-revolveren eller den raske, men langt svakere lyddempede BS-9. Alle på laget velger selvsagt sitt eget utstyr, så igjen er det viktig å finne ut hvem som skal gjøre hva.
Stilfullt og elegant
Det audiovisuelle uttrykket i Payday: The Heist er veldig stilig. Menyene er fylt med høykvalitets fotografier av menn i designerdresser med gummihansker, blankpolerte våpen og klovnemasker. Tankene går naturlig nok i retning Jokeren og hans kompanjonger i åpningsscenen av Batman-filmen The Dark Knight. Stemmeskuespillet er jevnt over godt, og musikken – som kunne vært tatt rett ut fra Ocean’s Eleven – sitter som et skudd. Dette er med på å gi spillet en god stemning og atmosfære. Grafikken er ikke på Battlefield 3-nivå, men det holder i massevis. Spillet er veldig stilrent med en testosteronfylt eleganse, og det føles virkelig som å være med i en proff forbryterliga som gjør brekk i eliteklassen. Miljøene har ofte litt overklassepreg, de fire hovedrolleinnehaverne er alltid pene i tøyet, og både oppdragene og pengene involvert er såpass store at det kjennes som en spillmatisering av en film med voksent budsjett.
Den kunstige intelligensen i spillet er noe varierende. Datastyrte medhjelpere klarer seg ganske bra; de er raske på å hjelpe de som trenger hjelp, plasserer seg stort sett ganske fornuftig, og kommer så fort de kalles på. De er heller ikke i veien.
Politimennene er også relativt smarte. Det er ikke snakk om Mensa-nivå, men de kommer ofte i såpass store mengder at det ville vært vanskelig om de var for smarte også. De gjemmer seg bak søyler, biler og vegger, og bruker røykgranater for å hemme sikten til vårt kjære firkløver.
Det største skåret i gleden hva kunstig intelligens angår, er de sivile som på ulykksalig vis har havnet midt i kaoset. Disse kan kommanderes til å legge seg ned, men med mindre de legges jern kan de reise seg og legge beina på nakken – gjerne rett gjennom kryssilden. Dette kan være irriterende, da gjengen får tidsstraff i forhold til gisselutveksling underveis i oppdraget. Det medfører også mindre pengepremie og færre erfaringspoeng. Utviklerne har sannsynligvis lagt inn dette for å tvinge spillerne til å være enda mer konsentrerte under skuddvekslingene, men det virker som et ganske urealistisk reaksjonsmønster.
Konklusjon
Payday: The Heist er et svært godt spill, med en særegen stil som står ut fra mengden. Det føles litt som om å være i en ordentlig film når man kommanderer sivile rundt i banker og har intense skuddvekslinger mellom griseskrotter i et slakteri. Variasjonen er stor fra ett oppdrag til et annet og mellom angrepsbølger og taktiske pauser innenfor oppdraget. Vanskelighetsgraden er også varierende fra brett til brett – enkelte oppdrag ga relativt tøffe utfordringer på enkleste nivå, mens på andre måtte jeg skru opp til nest høyeste for å få skikkelig utfordring.
Spillet er av mange omtalt som Left 4 Deads velkledde halvbror, og de fleste skyteglade bør ta en nærmere titt på Payday: The Heist. Her får vi et friskt pust i sjangeren, og både stilen og måten brettene og oppgavene er bygget opp på er ulikt det meste på markedet. Det mangler kanskje litt moduser, som for eksempel mulighet til å spille mot hverandre, men det er mange timer moro i den ene modusen som er der nå. Dette et spill jeg garantert kommer til å spille med jevne mellomrom i lang tid fremover, og dersom det skulle dukke opp tilleggspakker eller grupper som lager modifikasjoner og nye oppdrag vil det øke levetiden og variasjonen enda mer.
Spillet er et godt stykke svensk håndverk som fortjener å bli sjekket ut. Blandingen av action og taktikk bør gjøre spillet interessant for mange.
