Patapon er utviklet av Japan Studios, det samme selskapet som lagde PSP-spillet Locoroco og PlayStation Network-tittelen Locoroco Cocoreccho. Førstnevnte var et av de bedre spillene på Sonys håndholdte, mens nedlastbare Cocoreccho holdt den lekne stilen i hevd, samtidig som det utnyttet PlayStation 3-kontrollerens følsomhet på en fin måte.

Hvis du syntes de fargerike ballene og den hjernevaskende musikken i Locoroco var sær, kan jeg love deg at Patapon bor i akkurat samme gate. Vestlig media har i mine øyne hatt en lei tendens til å hause opp enkelte slike japanske rariteter, og lovordene sitter løsere jo særere spillet fremtrer. Patapon er herlig sånn sett, det er et spill med tonnevis av sjarm, sjel og strategisk dybde, og jeg kan garantere deg at du aldri har sett dette før.

Rollen som gud

En Patapon er en liten sirkel/et øye med armer og bein. Den tidligere så blomstrende Patapon-stammen er på randen av utslettelse, og kjemper en innbitt kamp mot de onde Zigotonene. De resterende Patapon-ene har klart å påkalle deg, den allmektige guden som skal lede de små søte i kampen mot Zigoton-stammen. Samtidig er de på en ferd mot verdens ende, hvor de skal se på det, et hellig objekt hvis utseende og funksjon er ukjent.

Som den allmektige skal du slå på trommer i en spesiell rytme for å få Patapon-hæren til å prestere mot de overlegne Zigotonene. Beskrivelsen «2D rytme-strategispill med rollespillelementer» ser vi ikke hver dag, og det er kombinasjonen av disse som gjør Patapon unikt.

Kampene utspiller seg i klassiske sideskrollende 2D-brett, hvor din rolle er å føre de små fra venstre til et gitt punkt langs aksen mot høyre. Måten du gjør dette på, er å banke på de fire trommene du har i rett kombinasjon og rytme. Du har en Pon-, en Pata-, en Don- og en Chaka-tromme, representert ved de fire bruksknappene trekant, sirkel, kryss og firkant på PSP-en. Et fantastisk kontrollerdesign åpenbarer seg. Spillet, med hele sin dybde, baserer seg utelukkende på disse fire knappene.

Kombinasjonssystem

Hvis du for eksempel skal ha Patapon-hæren til å avansere, trykker du Pata-Pata-Pata-Pon, i rett rytme selvsagt. Det er egen angrepskommando, forsvarskommando og kommandoer for å frembringe ulike mirakler, som for eksempel å påkalle regn i en glovarm og dødelig ørken. Et kombosystem kompletterer et flott kampsystem, hvor man etter å ha klart et visst antall kombinasjoner etter hverandre, får Pataponene til å gå i en slags transe hvor de blir sterkere.

Et slikt system er enkelt å implementere, men likevel utrolig viktig for spillopplevelsen, og det er svært sentralt i for eksempel Guitar Hero-spillene. Å gjøre rytmetrykking til en sentral del av spillet er vel og bra, men det er flott å se at spillutviklere later til å forstå at det å belønne de som jobber for å få til dette, er alfa og omega.

Mange av rytmespillene benytter ekstramateriale eller uortodokse grensesnitt, enten det er gitarer i Guitar Hero eller trommer i Rock Band. Patapon flørter som nevnt med flere sjangre, og man kan til tross for dets utradisjonelle grensesnitt, langt på vei kalle det et strategispill. For det første er kontrollen og plasseringen av dine enheter på slagmarken avgjørende for din suksess. Hvis du avanserer for langt frem, kan du for eksempel bli liggende i klem mellom deres soldatfront og bueskytternes rekkevidde, slik at dine soldater får dobbelt så mye juling.

Strategisk dybde

Den strategiske dybden kommer til syne ved formasjoner og enhetsutvalg. Det finnes forskjellige Patapon-typer i hæren din. Du har for eksempel både vanlige soldater med sverd og skjold, kavaleri og bueskyttere. De tradisjonelle soldatene oppholder seg fremst, og er de første fiendefronten møter. Bueskytterne ligger naturlig nok bakerst, og disse skyter piler i krombane over stor avstand.

Det ender opp med at du bryr deg om dine undersåtter fra kamp til kamp. Etterhvert som du presser Zigotonene tilbake og overvinner sjefsmonstre, akkumulerer du forskjellig utstyr. Nye økser, spyd, skjold, hjelmer og så videre plukkes med og oppgraderer soldatene i hæren din.

Dette lar seg først og fremst gjøre fordi antall enheter holdes på et nivå hvor du fremdeles bryr deg om dem. Når utstyret byttes får du også god informasjon om ting som forsvarsbonus, sjansen for å få et kritisk treff i fienden og så videre – omtrent som i et hvilket som helst rollespill.

Kjedelig «grinding»

Hvis noen av soldatene dine faller i kamp, kan du ved hjelp av å plukke dem opp, fritt få gjenopplive dem ved et livstre i «hovedkvarteret» som fungerer som en slags meny mellom oppdragene. Her kan du også påkalle nye soldater til hæren din, forutsatt at du innehar de rette ingrediensene.

Ingrediensene, som ikke gir noen som helst mening i den verden vi lever i, skaffes i de forskjellige oppdragene som driver spillet videre, eller i sidebrettene hvor man må jakte på ville dyr. Dette er Patapons aller største svakhet. At du konstant må tilbake for å spille jaktebrettene på nytt for nye ingredienser blir veldig masete, og setter nesten ned lysten til å spille. Det er som de evinnelige innsamlingsoppdragene som fremdeles plager rollespillsjangeren.

På samme måte som i en rekke rollespill, er Patapon svært flink til å lære opp spilleren, slik at man slipper den uheldige opplæringsmodusen som mange strategispill er plaget av. Det byr gradvis på mer av seg selv etterhvert som dere lærer hverandre å kjenne, og læringskurven og tempoet sitter som et skudd. På denne måten klarer de å holde antallet meningsløse brett til et minimum.

Engasjerende

Patapon har i motsetning til mange andre spill som ligger nær rolle- og strategispillsjangeren, ingen omfattende dialog eller mellomsekvenser. Dette gjør ingenting, for den lille delen av historie som er tilstede; kampen mot Zigotonene og ferden for å få en titt på det, driver deg videre. Spillet er så proppfullt av sjel og sjarm at du virkelig får lyst å se de små krabatene dine gjennom dette. De henvender seg bedene til deg som sin gud, hvordan kan du unngå å hjelpe dem?

Som følge av at det er et rytmespill er lydsiden et av de store høydepunktene i Patapon. På samme måte som med Locoroco Cocoreccho og Katamari Damacy-spillene setter musikken seg på hjernen. Du tar deg selv i å synge pata-pata-pata-pon mens samboeren ser undrende på deg, som om menn i hvite frakker skulle stå utenfor døra. Det samme spørrende og oppgitte blikket får du når hun kommer inn døra og ser deg sitte i stolen og trampeklappe rytmen, livredd for å miste kombinasjonen du har bygd opp. Ikke kan du snakke med henne heller, da det er umulig å sette spillet på pause.

Konklusjon

Patapon er et nyskapende og fantastisk konsept som du garantert ikke har sett før. Det er et sjarmtroll av et spill som også har sjel. Til tross for dets tilsynelatende grunne grensesnitt inneholder det mye dybde, mestring og passer PlayStation Portable ypperlig.

Gjenspilling av gamle brett for å få tilgang på ressursene man trenger kan bli i overkant masete og trekker opplevelsen en smule ned. Det skal uansett sies at Patapon er et av de desidert beste spillene til PSP, noe som gjør at det er å betrakte som et pliktkjøp for eiere av konsollen.

Merknad: Patapon har butikkutgivelse onsdag 27. februar.