Form din egen verden
Pariah baserer seg på lagringspunkter underveis i spillet, en god løsning som forhøyner spenningen ved kampene. Selv om enkelte punkter er klønete plassert føles de fleste naturlig integrert i spillet. Lasting befinner seg på baksiden av medaljen, og det tar relativt lang tid før brett og lagringspill er ferdig lastet. Hyppigheten av lastingen er også et minus, som kun tjener til å stykke opp spillopplevelsen.
Ved første øyekast gir Pariah fra seg et godt visuelt inntrykk. Filmsekvensene er fine og som nevnt er utendørsmiljøene av topp kvalitet designmessig, selv om enkelte småfeil/mangler trekker ned (for eksempel busker som er helt flate fra siden og en måne som ser helt forferdelig ut). Innendørs er det lite som inspirerer, og det er her spillet sliter mest. Store konsentrasjoner av fiender på små flater gjør nemlig at spillet hakker temmelig mye, dermed blir disse kampene et parodisk skue der tilfeldigheter avgjør.
Fysikken i spillet er et stort pluss. Fiender vil fly himmelhøyt av dine partikkelsamlende granater, og tønner kan rulles ned bakker før du sprenger dem med et velplassert skudd. Enkelt bygninger kan faktisk rives i sin helhet, noe som tilfører en helt ny dimensjon i forhold til fremgangsmåte. Fysikken setter en liten spiss på spillopplevelsen. Den er tilstede men får aldri lov til å dominere, noe som er den beste måten å implementere en fysikkmotor på.
Lydbildet er godt, det er spesielt musikken som imponerer (laget av samme mann som står for musikken i Myst). Det musikalske står perfekt til det som skjer rundt deg, og skaper iblant en helt unik stemning i spillet. Lydeffekter på våpnene er også gode, og eksplosjoner er realistiske både lydmessig og visuelt. Stemmegivningen er ikke helt der oppe, men holder en akseptabel standard.
Flerspillerdelen er i konsollsammenheng helt unik. Ikke bare kan du spille i den velkjente samarbeidsmodusen og mot dine venner, du kan lage og legge ut dine egne kart også. Redigeringsverktøyet er enkelt i bruk, og svært tilfredsstillende når resultatet blir godt. Kjøper du versjonen på PC, får du i tillegg de samme verktøyene som utviklerne brukte for å lage spillet. Digital Extremes gjør uten tvil dette for å stimulere modifikasjonsmiljøet på samme måte som de har gjort med Unreal-spillene. Flere av de som har vært med på produksjonen av Pariah er nemlig tidligere "moddere". Kartredigering gir en ellers ordinær flerspillerdel et enormt løft, og er i seg selv verdt en titt.
Konklusjon
Forventingene til Pariah har vært store, men spillet når dessverre ikke helt opp på alle områder. Kvaliteten varierer på de fleste områder; grafikk, design, og kunstig intelligens har alle sterke og svake sider. Enspillerdelen er dessuten noe kort, og legger godt til rette for en (nylig annonsert) oppfølger. Digital Extremes skal ha honnør for et ærlig forsøk, spesielt med tanke på kartverktøyet, men noe absolutt toppspill fikk de ikke til denne gangen. Pariah er et godt førstepersons skytespill med en grei historie, punktum finale.
Merk: Alle skjermbildene, med unntak av de siste 4 på side 2, er hentet fra PC-versjonen av spillet.
