Digital Extremes er blant annet kjent som selskapet bak Unreal-spillene og den tilhørende grafikkmotoren. De gjør nå et dristig forsøk der de presenterer et spill med mer dybde og historie enn sine tidligere titler. Selvsagt har man tenkt hardt og lenge på flerspillerdelen også, hva sier du for eksempel til et eget kartredigeringsverktøy på din Xbox-konsoll? Pariah forsøker med andre ord å gjøre mye på en gang, med den åpenbare fare at alle elementer ikke kan holde like høyt nivå.
Løpeglad dame
Jacks jobb er eskortering av syke og skadede fra jorden til omliggende baser. Året er 2520 og vår kjære klode er intet mindre enn en fengselsplanet, preget av et øde men farlig landskap. Når Jack skal frakte en virusinfisert og nedfryst ung frue (kodenavn: Karina), går det meste galt. Hans militære eskorte dukker ikke opp, og romskipet blir skutt ned over ingenmannsland. Det blir fort klart at Jack er i midten av en nøye planlagt operasjon, der den dødssyke Karina er hovedmålet. For å redde henne må han drepe stort sett alle i sin vei.
Når det gjelder spillets mystiske historie så er den varierende i kvalitet, men passer relativt bra i forhold til det visuelle miljøet som skildres underveis. Flere brett har lengre perioder uten fiender, noen som sementerer historiens mystikk ytterligere i hjernebarken din. Det at man baserer seg på at Karina til stadighet stikker av fra deg er dog irriterende, og oppdragene risikerer dermed å fremstå som ensformige. Selv den mest innbitte skjørtejeger ville blitt lei av å jakte på en virusinfisert brunette av obskur identitet.
Brettdesignet utendørs er imponerende i Pariah. Det er helt spesielt å føle seg fremmed på sin egen plantet, og detaljer som fallende løv og rennende vann er helt fantastiske. Mangelen på retningskompass er utelukkende positiv og får flere brett til å virke større enn de faktisk er. Men selv om enkelte brett er svært gode, finnes det også de som virker uinspirerte, halvferdige og alt for lineære. Vi vet alle at førstepersons skytespill har en tendens til å ha ”tunnelsyn”, men noen av innendørsbrettene i Pariah blir litt i overkant. Du står formelig på et samlebånd som tar deg fra brettets begynnelse til slutt, alt du trenger å gjøre er å skyte.
Menneskelig stridsvogn
Den kunstige intelligensen er også litt fugl og fisk, med litt variasjon etter hvilken vanskelighetsgrad du velger. Når fiender blir oppmerksom på deg vil de ofte finne seg skjulesteder som er ideelle for en skuddveksling. Når dette ikke er mulig vil de bevege seg rundt omkring for å gjøre seg vanskelige for deg å treffe. Fienden intelligens har dessverre feil også. Enkelte ganger vil de bare stå og se på deg, kun meter foran snuten din. Andre ganger velger de en velkjent terroristløsning, de sprenger seg selv. Ikke smart når man står helt alene på et jorde. Til sist reagerer fienden sjeldent på dine granater, ofte står de bare og venter på sin skjebne.
Våpenutvalget er et av Pariahs sterke kort, her er det mye smell for pengene. I tillegg til kniven din (beinsagen) blir syv unike våpen tilgjengelig for deg utover i spillet. Samtlige av våpnene er godt designet, med en enorm effekt på slagmarken. Jeg falt spesielt for granatkasteren, som fullt oppgradert er et mesterverk. Ja det stemmer, i Pariah foreligger muligheten for å oppgradere dine våpen. Dette gjøres ved at du samler spesielle energipakker rundt omkring i spillverdenen. Hvert våpen kan oppgraderes tre ganger, og gjør at du et stykke ut i spillet bærer på et lite arsenal av angrepsmidler. Spredningen av energipakkene oppfordrer deg forresten til å utforske miljøene du befinner deg i, et smart grep som forlenger spillets levetid.
Ikke Halo
En hver helt vil pådra seg et skrubbsår eller to på sine eventyr, en lege som Jack Mason er naturligvis smertelig klar over dette. Av denne grunn bærer han alltid med seg et oppladbart helbredelsesverktøy. En smart måte å gjøre det på, spesielt når man blir satt litt ut av spill hver gang det brukes (svimmelhet, uklart syn, osv). Bruken av helbredelsesverktøyet begrenser seg dermed til stille perioder i spillet, noe som tilfører en utfordring i forhold til å holde seg i live under kamp.
Når jeg snakket med Digital Extremes i mars sa de at Halo var en viktig inspirasjonskilde når det gjaldt bruken av kjøretøy i spillet. Om man har mistet sine notater siden den gang vites ikke, men bruken av kjøretøy er langt under den glimrende kvalitet Halo viser til. Kjørekontrollene er nemlig direkte svake, og lite egnet i intense kampsituasjoner. Gang etter gang hoppet jeg ut av farkoster for å bruke mine mer pålitelige bein når jeg møtte iltre fiender. Dette er med på å gjøre kjøretøyer overflødige i spillet, til tross for at et helt brett baserer seg på kjøring. Synd, spesielt siden flerspillerdelen også lider av dette problemet.
