Hva hadde vestlig popkultur vært uten nazismen? Helt siden flammene sluknet i det krigsherjede Europa har regissører, forfattere og etterhvert spillutviklere gledelig kastet heltene sine ut i kamp mot disse stormannsgale germanerne.
For mer perfekte skurker finner man ikke. I hvert fall ikke i historiebøkene. Nazistenes schizofrene blanding av sivilisasjon, disiplin og kontinental høykultur på den ene siden og rendyrket, barbarisk ondskap på den andre er avskyelig på en skummelt fascinerende måte.
Man slipper dessuten å male fortellingen i de derre slitsomme gråtonene vi anmeldere alltid maser om. Man skal da ikke ha dårlig samvittighet for å kvitte verden for nazimøkk?
Hakekors i øst og vest
Wolfenstein-serien har alltid dratt nazikarikaturene litt lenger enn alle andre. Det holder liksom ikke å skildre gjengen som de jævlige menneskene de var – her blir den fascistiske suppa krydret med paranormale krefter og spekulativ sci-fi. Zombier i SS-uniformer går jo overraskende godt sammen.
Med The New Order gjør serien seg klar til å entre den nye generasjonen av konsoller, og utviklerne i Machine Games har bedrevet litt revisjonistisk historiefortelling. Ledet av den sadistiske general Wilhelm Strasse og hans teknologisk overlegne krigsmaskin klarer nemlig nazi-Tyskland å vinne hele andre verdenskrig. Spillets handling tar plass i 60-årene hvor Det Tredje Riket har vokst seg til et brutalt og altoppslukende verdensrike.
Brorparten av det vi fikk teste var en lang prolog som tok sted under krigens døende dager. Det ble derfor lite med sightseeing inn i et Europa formet i arisk leire, men det ble tydelig hva The New Order ønsker å levere. Og det er nesten skummelt hvor lite sjangeren og franchisen, som entret den moderne tidsalder med Return To Castle Wolfenstein i 2001, har forandret seg.
Spillet ser ut til å bestå av en serie halv-lineære brett, hvor man løper fra den ene kampen til den andre og utfører hjernedøde «trykk på X»-oppgaver. Det går slag i slag fra velkjente skuddvekslinger til skriptede sekvenser og tilbake igjen, backet opp av en god motor og lettlærte kontroller.
Det er enkel moro, og Wolfenstein skal på sett og vis være enkel moro, men det er litt synd at Machine Games ikke tørr å ta flere sjanser. The New Order er nemlig fylt til randen av alle disse fiffige kreasjonene som hadde fortjent en utvikler som gjorde ga leketøyene litt mer boltreplass på gulvet.
For uansett hvor mange propelldrevne droner, pansrede schäfere og teslagranater spillet slenger mot deg så føles The New Order ut som hvilken helst annen velpolert skyter fra forrige tiår. En pansret schäfer bjeffer og biter nemlig like mye som en vanlig vaktbikkje, og den eneste taktiske forskjellen på å møte en nazi og en nazirobot er at man må sløse bort flere kuler på sistnevnte.
Det ser heller ikke ut som den gjennomsnittlige rekrutt har økt intelligensen siden forrige generasjon, så ikke forvent spesielt taktiske skuddvekslinger.
Snik hvis du gidder
Spillet er en typisk korridorskyter, men i god Wolfenstein-stil skjuler store portetter og gamle statuer hemmelige rom og ganger. Disse alternative rutene gjør at klaustrofobien holdes litt på avstand og at noen kamper i teorien kan utspille seg forskjellig fra gang til gang.
Et belønningssystem er designet for å bryte opp litt av skytemonotonien. Selv om «hodestups inn med doble maskingevær» stort sett er den beste taktikken i enhver situasjon, blir man belønnet for å eksempelvis drepe ti med en lydløs pistol, eller få til tjue hodeskudd mens man sklir. Det er en småsleip, men effektiv måte å tvinge folk til å variere spillemønsteret sitt.
Det oppfordres også til litt sniking. På flere av brettene er det nemlig utstasjonert kommandører hvis eneste arbeidsoppgave er å kalle inn forsterkninger, og ved å kaldkvele disse i stillhet oversvømmes ikke brettet av nye rekrutter.
I 2014 er ikke dette elementer som får deg til å ligge i kø utenfor spillbutikken, men de tre timene hadde et godt driv og mye retrosjarm. Det er lett å bli revet med når man plaffer ned tyske stormtropper i et eldgammelt gotisk slott og plutselig snubler inn i et høyteknologisk krematorium med bevegelige vegger.
Spillet leverer noen genuint kule mellomsekvenser, og med fargerike figurer som den forbrente General Strasse og den sadistiske SS-heksa Frau Engel har ikke Machine Games glemt at Wolfenstein er sprø, campy moro.
Derfor er det ekstra teit at mye av bakgrunnhistorien om alle de artige personene, syke eksperimentene og de freaky Frankenstein-ishe monstrene stort sett er gjemt bort i støvete dokumenter og fjerne menyer.
Joda, vi vil skyte, men med en litt mer involverende fortelling har settingen faktisk potensiale til å bli en slags Bioshock-light, hvor de gærne amerikanske ideologene er byttet ut med en gjennomtenkt arisk filosofi.
Konklusjon
Det er langt mellom førstepersonsskyterne som virkelig blåser huet av folk. Etter alt og dømme har ikke Wolfenstein: The New Order nok ferskt krutt i børsa til å sette igjen et stort inntrykk, men man skal ikke se bort ifra at det er mulig å presse ut noen fornøyelige timer ut av denne revisjonistiske actionfreseren.
Det er alltid mye potensiale med nazister, spesielt når man sprøyter inn paranormale og science fiction-aktige elementer inn i fortellingen. Spillet ser og føles bra ut, selv om det er lite annet enn settingen som virkelig smaker ferskt.
For i sum utgjør de mange helsprøe ideene ikke den store praktiske forskjellen, og The New Order er egentlig bare noen kreative konsepttegninger og bedre grafikk unna alle disse Medal of Honor-spillene som dominerte starten av 00-tallet. Men hvem vet hvilke spennende overraskelser som venter lenger inn i Nazi-Tyskland?
Wolfenstein: The New Order kommer i salg 23. mai, for Windows, PlayStation 3, PlayStation 4, Xbox 360 og Xbox One. Vi testet spillet på et pressearrangement i London, og turen dit ble betalt av Bethesda.
