Menneskeheten er under kontroll av en superdatamaskin, og folk flest kan konsentrere seg om det eneste som gjenstår når alle ubehagelige sider ved livet er luket vekk - nytelsen. De bruker mesteparten av tiden sin i cyberspace, og føler seg (mer eller mindre oppriktig) lykkelige. Men under middelklassens rosa skyer av ubekymret selvopphøyelse finnes det en mørkere verden. I det nedre sjiktet finner vi skitten og volden - men også det eneste som er noenlunde ekte i byen. Det er her du entrer spillet, idet du går inn i rollen som en ung, navnløs hacker med politiet i hælene. Under en økt i kyberrommet kommer du over noen merkelige datafiler, som du laster ned uten å vite hva de inneholder. Alarmen uler, og kort tid etter hamrer Loven på døra og forlanger å komme inn. Du forsvinner ut bakveien, uten å ha den ringeste anelse om hva disse filene inneholder. Og slik begynner eventyret.
Mulighetene starter i underverdenen
Snart viser det seg at i den mørke underverden handler alt om makt og valg av side. I utgangspunktet vil det kanskje være naturlig å kontakte den kriminelle stororganisasjonen "Syndikatet" for å få hjelp mot politiets styrker. Samtidig har du mulighet til å gå mot den selvsamme organisasjonen om du skulle ønske å heller spille ball med politiet. Ifølge spilldesigner Vitaly Shutov ved Mist Land er det til og med mulig å sette forskjellige organisasjoner i spillet opp mot hverandre, slik at du slipper unna en del slagsmål.
Historien er utformet for å tåle en viss grad av tilfeldigheter. I en tidlig situasjon stilles du for eksempel overfor valget om du ønsker å beskytte "Handelskoalisjonen" mot et raid fra Syndikatet. Skulle du velge å la være, eller mislykkes, vil noen vesentlige personer dø, og følgelig enkelte oppdrag og deler av historien forsvinne. Samtidig vil nye muligheter bli tilgjengelige som en følge av dette. Du kan også variere og vinkle spillestilen etter egne preferanser. Den eneste personen som for alt i verden ikke må stryke med, er hackeren - så her er mulighetene store for å spille radikalt annereldes etter en omstart. Du kan dessuten velge mellom å unngå kamphandlinger i det lengste, og å drepe alt som rører seg. I begge tilfeller vil du fortsatt kunne fullføre spillet. Oppdragene kan også utføres litt om hverandre, og mange av dem er valgfrie.
Spilleflaten er delt opp i heksagoner for å gi det hele en taktisk vri. Alle enheter beveger seg i forhold til disse feltene, og hvor langt de kan gå avhenger av såkalte "handlingspoeng". Disse poengene betyr naturligvis mye for det taktiske. Det koster poeng å lade våpenet, å skyte, å hacke eller å prate med personer, noe som gjør at det lønner seg å planlegge - spesielt i kamp. Alt foregår nemlig etter tur, så når alle handlingpoeng er brukt opp, er det lite annet å gjøre enn å la datamaskinen flytte og angripe med sine enheter. Mellom hver runde er det en pause på 10-15 sekunder, som brukes for å beregne alle bevegelser i spillverdenen.
Grunnen til at det tar såpass lang tid, er at hele verdenen simuleres. Byen lever sitt eget liv, med trikker som går, sivile som har sine agendaer og roboter av ulike slag. Nøyaktig hvor "levende" byen føles når alt foregår etter tur, kan selvsagt diskuteres, men konseptet gir ekstra levetid og interesse til det hele. Spillet skiller dessuten ikke mellom kamp og sivil opptreden; det er fint mulig å slå av en prat med fienden før kampen. Du må også regne med å bli angrepet overraskende av fiender du ikke hadde i ditt synsfelt. Dette med synsfelt er en annen taktisk faktor som kommer godt til rette. De eneste figurene som vises, er de dine helter selv kan se. Derfor kommer det godt til nytte at hackeren er i stand til å ta over roboter med sine evner. Politiroboter, som i utgangspunktet vil angripe deg, kan snart benyttes til å gjøre drittjobben med å eliminere dine motstandere, mens reklame- og salgsroboter kan gjøre nytte som speidere.
