Nesten urimelig realistisk
Du har ganske mange stridsvogner å velge mellom. 23 for å være nøyaktig, 11 fra den amerikanske hæren og 12 fra den tyske. I singleplayer har du 3 forskjellige måter å spille på. "Instant action" som tar deg rett inn i kampens hete uten å måtte kjøre lange distanser, "single scenario" som lar deg spille de brettene du skal gjennom i "campaign", som er den tredje måten. PESE er et vanskelig spill som krever mange timer med øving. Produsenten har prøvd å lage spillet så virkelighetstro som over hodet mulig, og dette har de klart på en fin måte. Til tider kan det virke som PESE er litt for realistisk. Du har utallige ting å holde styr på. Kjører du i elver, blir motoren din fort ødelagt, og hele oppdraget går i vasken. Alt ned til minste detalj er med i PESE. Dette spillet er så realistisk som du kan få det innen denne sjangeren. Du skal være skikkelig hekta på denne typen spill hvis du ikke skal gå lei etter noen dager, for dette krever tålmodighet på høyeste plan. Den kunstige intelligensen er ganske bra. Motstanderne treffer der de skal kanskje litt for ofte, men lærer du deg spillet, takler du det også. Når dine medsoldater har opparbeidet seg mer erfaring, er det lettere å utmanøvrere motstanderen, og spillet blir litt mer underholdende. Men husk også at det blir vanskeligere jo lengre utover i spillet du kommer.
Ettersom dette er en spesialutgave er det en forbedret utgave av et litt eldre spill. Og det merker man godt når det gjelder grafikken. Det er ikke uten grunn at du kan kjøre dette spillet på en Pentium 233 MMX med 64 MB RAM. Dette tatt i betraktning er vel ikke grafikken aller verst. Texturene er ikke akkurat fint laget. Store flater med de samme fargene ødelegger litt av den dybden som kunne vært i spillet. Noen ganger er det også store åpenrom mellom for eksempel kanontårnet og selve stridsvognen. Tårnet har med andre ord "løsnet" fra resten. Slike ting er noe man forventer er fjernet i dagens spill, men PESE bærer fortsatt preg av å være av den eldre generasjonen. Selve brettene er relativt store og massive. Noen ganger kan du kjøre i det uendelige før du treffer på en motstander.
Det negative er at disse brettene er lite varierte. Noen trær, en elv, et hus, et fjell og enda flere hus. Du føler på en måte at du har vært der før, noe som ikke er tilfelle. Det er tydelig at produsenten ikke har lagt så stor vekt på grafikken i spesialutgaven. Her har det i stedet blitt satset på nye kjøretøy og utstyr. Grafikkmotoren har med andre ord ikke gjennomgått store forandringer fra originalen. Den holder seg langt under dagens standard, men så er også maskinkravet veldig lavt. Produsenten skryter av at et medium-stort brett består av 4 millioner polygoner og et areal på 5 kvadratkilometer. Når du legger til bakkedetaljer og kjøretøy, kan du komme opp i over 8 millioner polygoner. Hver eneste stridsvogn er fullstendig identisk med originalen. Wings har her anskaffet seg tegninger og opplysninger om hvordan disse så ut og laget de så nøyaktige som mulig. Ned til minste detalj er stridsvognen korrekt. Hvor pent det ser ut i spillet, er en annen sak.
Panzer Elite representerte et av de beste spillene i sin tid innen denne sjangeren, og selve lydkvaliteten i PESE holder faktisk mål den dag i dag. Her er det ingen unødvendig musikk for å skape stemning. Den skapes automatisk ved stillhet og lyden av stridsvogner som avfyrer sine kanoner. Trykket og det lille ekstra savnes litt til tider. Det er ikke noe ekstraordinært over dette, men heller ikke dårlig, rett og slett helt greit. Kanskje hadde det gjort seg med noen ekstra finnesser slik som fuglekvitter, lyden av en elv eller noe lignende. Spiller du ofte og lenge kan du bli litt lei av den samme skjærende skrikingen av beltene til stridsvognen.
