Man skal ikke dømme en bok etter omslaget heter det, og uttrykket kan godt passe for spill også. Ta for eksempel en titt på skjermbildene av Panzer Corps. De ser sannsynligvis ut som vi har med et rimelig komplisert spill å gjøre. Et spill av den typen man må lese instruksjonsmanualer på hundrevis av sider for å forstå og som du umulig kan like med mindre du er strategiekspert eller godt over gjennomsnittet interessert i krigen. Men Panzer Corps er ikke slik. Det bare ser slik ut. I virkeligheten er det lett å lære, veldig inkluderende og veldig moro.
Det er selvsagt også en viss andel av dere som har sett bildene og allerede gjort dere opp en hundre prosent korrekt oppfatning av hva slags spill Panzer Corps er. Det er de av dere som automatisk tenkte «Panzer General» da dere kastet deres første blikk på spillet.
Panzer General var en serie turbaserte strategispill som gjorde rimelig stor suksess på nittitallet, og som i dag ligger og råtner i velvet til Ubisoft. For et par år siden forsøkte de seg riktignok med et brettspillaktig Xbox Live Arcade-spill, men det var et rimelig halvhjertet forsøk som ikke hadde særlig mye med originalspillene å gjøre. Panzer Corps har imidlertid lagt seg så nært det går an å komme Panzer General uten å bli saksøkt, men er litt mer moderne og byr på litt penere grafikk. Det er Panzer General-oppfølgeren Ubisoft aldri ga oss.
Tilbake til andre verdenskrig
Kort fortalt er Panzer Corps et turbasert strategispill der vi følger de tyske troppene under andre verdenskrig. Vi starter med å invadere Polen, går videre til å okkupere vårt kjære Norge, og så videre. Vi får leke med en haug ulike enheter, slik som stridsvogner, infanteri og artilleri og mer spesialiserte greier som antistridsvognkanoner og antiluftskyts. Ulike typer fly får vi også, og til og med noen skip. Alt er basert på ekte historiske enheter, og utvalget er svært stort.
Som i krigerske brettspill og mange andre strategispill, er spillmiljøet delt inn i heksagoner. Hver heksagon kan inneholde en bakkeenhet og en luftenhet, og de individuelle enhetene kan flytte en gang og angripe en gang per tur (i hvilken som helst rekkefølge). Hver enhet har i utgangspunktet ti helsepoeng, og når det begynner å røyne på for en enhet bør du trekke den tilbake. Erfaring er nemlig svært viktig i spillet, så det å fikse opp skadde enheter er mye lurere (og billigere) enn å kjøpe nye.
Selv om antallet enheter er stort er det langt fra uoverkommelig. Ikke bare gjør grensesnittet det tydelig hvilke kvaliteter de individuelle enhetene har, men fornuft spiller også en rolle. De fleste skjønner jo tross alt at en stridsvogn liker seg best når den har frihet til å manøvrere seg og god sikt til å ta ut fiender på avstand. Så det å sende den dyre nye Tigeren inn i en tett og kupert skog er kanskje en dårlig idé. Sånn er det med det meste; med litt bruk av logikk og litt erfaring tar det ikke lang tid før du bruker styrkene dine som en dreven general.
Det er også verd å peke på at Panzer Corps har en svært god øvingsdel, i tillegg til at det kommer sprettoppvinduer hver gang du opplever eller klikker på noe nytt (disse kan selvsagt skrus av, men de er genuint nyttige så jeg anbefaler deg at du ikke gjør det). Det virker som utviklerne har gjort alt de kan for å sikre at Panzer Corps er så smertefritt å lære som overhodet mulig, også for spillere uten erfaring med strategispill av denne typen.
Men det mangler heller ikke dybde. Det er massevis å ta hensyn til her. Spillet holder for eksempel rede på både drivstoff og ammunisjon for de individuelle enhetene, og ulike værforhold får også innvirkning på det som skjer. Panzer Corps oppfordrer med andre ord til detaljstyring, samtidig som all nødvendig informasjon er lett tilgjengelig.
Forsvar vs. angrep
Panzer Corps er ikke et typisk strategispill hvor to likeverdige motstandere møtes til dyst, og den ene vinner ved å utrydde den andre. I stedet er det mer asymmetrisk. Når tyskerne invaderer Polen, for eksempel, er det ikke slik at polakkene har noen særlig stor sjanse til å slå tyskerne tilbake. Men det er heller ikke det som er poenget. Tyskernes mål er å ta over et utvalg polske byer, mens polakkenes mål er å forsvare dem. Hvis tyskerne ikke klarer å ta alle målene sine innenfor tidsfristen, taper de.
Skal du invadere Polen må du med andre ord planlegge. Du må finne en måte å utføre angrepet på som går så raskt og effektivt som overhodet mulig, samtidig som du ikke gjør noe forhastet som koster deg verdifulle enheter og enda mer verdifull tid. Kamphandlingene vil sannsynligvis foregå over flere områder samtidig, og allerede første tur bør du ha en viss plan om hvordan du skal gå frem og hvilke enheter du vil sende mot hvilke mål. Selv med overlegne styrker gjør tidsklemma at Panzer Corps kan være svært utfordrende, og det merker du allerede når du skal prøve å invadere Norge. Du skal være god hvis du klarer å få en perfekt seier på første forsøk.
Det asymmetriske aspektet gjør også spillet interessant i flerspiller. I et ordinært strategispill ville Tysklands invasjon av Polen være rått parti, og lite moro for den personen som spiller Polen. Men her byr det i stedet på helt andre utfordringer enn det å spille som Tyskland. Det å konstant tenke forsvar, og klare å lese situasjonen slik at du oppfatter hvor du bør sette opp det lille du har å slå tilbake med, hvor du bør bite tennene sammen og ofre noen enheter for å sinke motstanderen og hvor du bør gjøre retrett raskest mulig, er faktisk ganske moro. Og for hver tur som går øker presset på motstanderen; du er én tur nærmere seier, han er én tur nærmere total ydmykelse.
Kampen mellom Tyskland og Polen er selvsagt bare en av mange krigssituasjoner i dette spillet, og noen er langt jevnere. I tillegg til de historiske oppdragene får vi også noen tenkte scenarier, hvor tyskerne for eksempel får prøve å invadere Storbritannia og USA.
Datamotstanderen gjør stort sett en god jobb i Panzer Corps, og er en hard nøtt å knekke. Men han (det må være en «han») virker etter mine erfaringer ikke å være like god til å angripe som han er til å forsvare seg. Da jeg som tysker skulle forsvare Gustav-linjen i Italia mot de alliertes invasjon klarte jeg ikke bare å hindre dem i å bryte gjennom – jeg jaget dem like godt ut av støvelhalvøya for godt. Det hjalp nok at jeg fikk noen av tyskernes tøffeste og hardeste krigsleketøy på min side, men dette var tross alt et slag tyskerne etter mye om og men tapte i virkeligheten. En så knusende og lett seier hadde jeg ikke ventet.
Kan være litt overveldende
Det jeg ellers savner i Panzer Corps er flere mindre oppdrag. Det blir raskt ganske omfattende, gjerne med maritime elementer, og mange av oppdragene kan rett og slett føles litt overveldende store i starten. Spesielt gjelder dette om man spiller den angripende parten, som ikke kan se hvor forsvarerne har plassert seg (du kan kun se hva som er i nærheten av enhetene og byene dine, og i starten har derfor forsvareren et mye bedre overblikk enn angriperen).
Ikke misforstå: Jeg liker de store oppdragene, og mangelen på informasjon som angriper er bare realistisk og en god utfordring. Men samtidig merker jeg at spillets i utgangspunktet veldig tilgjengelige natur gjør det godt egnet for kjappe og «små» oppdrag, og de er det litt få av. Men når det er sagt, følger det med et redigeringsverktøy som lar deg designe egne oppdrag, så her kan det godt være brukermiljøet tar ansvar.
Apropos brukermiljø: Jeg var så vidt innom spillets flerspillerdel, men den fortjener noen ekstra ord. Spillet har to typer flerspiller. Den ene er gode, gamle «hotseat»-modus, som jeg allerede har brukt en god del tid på. Her får to spillere kjempe mot hverandre på samme maskin, og bytte på å spille. Jeg forstår at ikke alle har venner som er interessert i å spille slike spill, men hvis man først har det er «hotseat»-modus gen genial måte å spille flerspiller på.
Den andre flerspillermodusen foregår over nettet. Den fungerer slik at spillerne sender avgårde «utfordringer» til en sentral server. De velger oppdrag, hvilken side de vil spille og om det skal være noen eventuelle handikapp, og så kan andre spillere se gjennom de tilgjengelige utfordringene og akseptere den eller de de ønsker å ta i mot. Resten av spillet fungerer som et helautomatisert «play by mail»-spill, hvor du sender inn turen din når du er ferdig med den og venter på svar fra motstanderen. Du kan ha flere slag gående samtidig, og du velger selv hvor mye tid du vil investere.
En litt skuffende detalj er at mens utviklerne har laget en rekke balanserte scenarier for flerspillerkamp (hvor hver side stiller likt), ser disse kun ut til å være tilgjengelige hvis du spiller over nettet og ikke hvis du spiller «hotseat». Om dette er en glipp eller om det skal være slik vet jeg ikke.
Konklusjon
Panzer Corps er et strategispill som på den ene siden er svært brukervennlig og lett å lære, og på den andre siden har mer enn nok dybde til at det holder seg interessant en stund. Dessuten kan det være genuint vanskelig, ettersom det å vinne involverer mer enn å knuse fienden på slagmarken. Her gjelder det å være både rask og dødelig effektiv, og ha planen klar allerede fra første tur.
Det at hver spiller har forskjellige mål gjør dessuten at oppdragene Panzer Corps er ekstra interessant å spille flere ganger, enten du vil spille mot datamaskinen eller i flerspiller. Hvis du spiller som tysker og skal forsøke å valse over det norske forsvaret innen tidsfristen renner ut er opplevelsen en helt annen enn hvis du spiller som de allierte og skal forsøke å holde tyskerne i sjakk så lenge som mulig. De allierte kan neppe slå tyskerne tilbake, men ved å hindre dem i å nå målene sine går seieren til de allierte i stedet.
Panzer General-veteraner vil umiddelbart gjenkjenne både stil og spillsystem fra SSIs gamle klassiker, og Panzer Corps er svært trofast mot sin inspirasjonskilde. Noen vil kanskje synes det er litt for trofast, da det egentlig ikke gjør spesielt mye nytt. Men nyhetene får komme i en eventuell oppfølger. Akkurat nå er jeg bare takknemlig for at et høyt elsket spill har vendt tilbake, med oppgradert presentasjon, et forbedret grensesnitt og en helautomatisert flerspilleropplevelse.
Kort sagt: Enten du er Panzer General-veteran eller en nybegynner som har lyst til å prøve et seriøst strategispill uten absurde detaljmengder og en regelbok med like mange sider som Bibelen er Panzer Corps et svært godt kjøp.
Spillet kan kjøpes direkte fra utgiverne Matrix Gamesog Slitherine.
