Vi får tilsynelatende aldri nok av staute mannfolk som trosser ordre og redder dagen, samtidig som de viser at de innerst inne har et hjerte av det edleste gull.
Tidligere har vi hatt mange spennende Netflix-eventyr med Geralt i The Witcher; Amazon Prime jobber nå på spreng med en serie basert på God of War; og i 2022 debuterte Paramount+ med sin versjon av det evig populære skytespillet Halo.
Selv har jeg bare så vidt prøvd meg på et par oppdrag i det aller første Halo-spillet, men likevel lot jeg meg fenge av den første sesongen. Jeg likte universet, sci-fi-elementene og figurene, uten at jeg noensinne lot meg bergta på samme måte som med for eksempel The Last of Us eller Arcane.
Andre sesong av Halo har nå humpet og gått i et par måneder på Sky Showtime, og selv om utviklerne har gjort en del endringer, sitter jeg igjen med omtrent akkurat de samme inntrykkene som sist.
Mer thriller enn action
Men utgangspunktet er at ting faktisk fungerer litt annerledes i sesong to av Halo. Flere av figurene som fikk mye skjermtid forrige gang har blitt tilsidesatt, et par nye skikkelser har kommet til, og vi bruker desto mer tid på å bli kjent med Master Chief og de andre medlemmene av hans skvadron.
Det er på ingen måte en flunkende ny start, men det er tydelig at utviklerne har forsøkt å vende ljåen mot et par andre åkere.
Jeg sitter for eksempel hele tiden med en følelse av at langt mer står på spill denne gangen: The Covenant har for lengst begynt å angripe planeter rundt omkring i galaksen, og mye av sesongens første halvdel går med på å forsøke å finne ut hvilke planer romvesenene har for menneskeheten.
Her er eventyret mer thriller enn action, og det fungerer ganske godt.
Den titulære Halo-en fungerer fortsatt som en litt uangripelig og uforklarlig «MacGuffin», som alle av en eller annen grunn er ute etter.
Sesongen kunne med fordel brukt mer tid på å nøste opp dette og noen av de andre trådene fra forrige sesong. Jeg føler det er en del ting utviklerne tar det for gitt at vi skal huske fra den litt forglemmelige debuten for to år siden.
Rustninger som glimrer med sitt fravær
Dialog og verdensbygging er stadig ikke all verden å skryte av, men jeg lar meg likevel rive med når ting er på sitt mest nervepirrende. Vi får et par særs påkostede actionsekvenser, og serieskaperne har gjort en solid jobb med å skape et omfattende og samtidig godt jordet sci-fi-univers.
Jeg lar meg spesielt imponere over spartanernes rustninger, og synes egentlig det bare er synd at vi ikke får se mer av disse i løpet av sesongen.
I likhet med sist gang tilbringer nemlig Master Chief mye tid uten rustning – det er faktisk er plottpunkt som forklarer hvorfor han og resten av de andre elitesoldatene går i «sivil» gjennom store deler av sesongen, men jeg synes likevel de kunne løst dette på en bedre måte.
Figurene har en helt egen tyngde når de ikler seg de ikoniske draktene, og serien mister litt av særpreget sitt når hovedpersonene blir tvunget til å utkjempe storslagne kamper i t-skjorte og vest – selv for en som ikke har noe utpreget forhold til opphavsmaterialet.
Passiv-aggressive Pablo
Mye tid går i stedet med til å utforske de mer menneskelige sidene av hovedpersonene, med blandet hell.
I og for seg synes jeg ikke Master Chief er en spesielt engasjerende figur, men han fungerer veldig godt når han først får sparre med de riktige motpartene. For eksempel er samhandlingen mellom ham og Cortana fortsatt noe av det beste serien har å by på, og knivingen mellom Master Chief og den utspekulerte Catherine Halsey er en høydare.
På samme måte er medsoldat Kai-125 og den mystiske Makee kanskje seriens mest interessante og mangefasetterte figurer. Deres forhold til Master Chief gir hovedpersonen stadig mer rom for å utfolde seg, og samtalene dem imellom byr på noen av de mer tankevekkende øyeblikkene i løpet av sesongen.
Det er derfor skuffende at det ikke er mer av dette.
I stedet bruker Master Chief mye tid på å traske rundt på Reach, hvor han fremstår som både paranoid og passiv-aggressiv i møte med den usympatiske eliten. Pablo Schreiber ikler seg rollen med en imponerende fysisk tilstedeværelse og godt driv, men han er rett og slett for stiv og humørløs i perioder.
Det samme må sies for Yerin Ha – som fortsatt er omtrent like karismatisk som en brødrister – i rollen som den dumdristige Kwan Ha. Figuren har heldigvis en betydelig mindre rolle denne gangen (og har lært seg et par nye knep siden sist), men er fortsatt gjennomgående irriterende de gangene hun dukker opp.
Hun får god konkurranse av den slitsomme Soren-066 og hans ufordragelige kone Laera, to bifigurer som legger ut på et nokså intetsigende sideoppdrag som bare varer og varer og varer.
Bare på liksom
Bruken av CGI kunne også vært en god del bedre. Spesielt distraherende er kampene hvor det er mange The Covenant på skjermen samtidig. De datagenererte figurene mangler både troverdighet og tyngde, og som et resultat føles en håndfull av kamphandlingene litt tafatte, meningsløse.
Det er begrenset hvor mye man kan gjøre ut av skuespillere som plaffer løs med liksomvåpen mot liksommonstre, selv om det enkelte ganger ikke ser så altfor verst ut.
Sånn sett liker jeg oppladningen til de store slagene mer enn selve slagene; her bruker serien tid til å drøfte hva det vil si å være menneske, betydningen av lojalitet, samt hvilke ofre som må gjøres i krig og fred og sånt. Spenningskurven er jevnt over høy, og jeg liker som sagt det at serien tør å være mer thriller enn action.
Konklusjon
Halo fortsetter å være en passe tankevekkende og tydelig påkostet seeropplevelse. Litt på samme måte som The Witcher klarer serien å skildre hovedpersonene i et nytt, mer menneskelig lys, uten at man kan overse tendenser til svak dialog eller unaturlig verdensbygging av den grunn.
Også denne gangen tilbringer Master Chief langt mer tid utenfor sin ikoniske rustning enn inne i den.
Dette er et virkemiddel som har litt blandede resultater, mest av alt fordi Master Chief rett og slett ikke har en veldig likendes personlighet denne sesongen. Han bruker mye tid på å gå rundt og surmule, og store deler av sesongen vet jeg ikke helt hva jeg skal synes om den litt usympatiske hovedpersonen.
Da er forholdet mellom figurene desto mer givende, og særlig Kai-125, Halsey og Cortana er med på å få Master Chief til å vise flere og mer interessante sider av seg selv.
Alt i alt er det en gjennomgående høy spenningskurve på tvers av de åtte episodene; sesongen gir seg definitivt på topp; og TV-utgaven av Halo fortsetter å levere akkurat passe engasjerende sci-fi-underholdning.
De to første sesongene av Halo kan strømmes på Sky Showtime.
