Sjeler og tarotkort
Det er i hovedsak to ting som gjør gameplayet i Painkiller dypere enn det i utgangspunktet ser ut til å være: Sjeler og tarotkort. Når du dreper en fiende, vil den ragdoll-animerte kroppen hans etter kort tid forvandles til en sjel, og hvis du klarer å plukke denne opp før den forsvinner vil du få en liten helsebonus. Å plukke sjeler er ofte helt nødvendig for å overleve, men det har også en annen, og mer interessant fordel: Når du har samlet en viss mengde sjeler forvandles du i noen korte, men svært tilfredsstillende øyeblikk til en demonisk kriger med vanvittige krefter, som enkelt kan ødelegge selv de farligste motstanderne i spillet. Dette skjer heldigvis ikke plutselig - du får rikelig med hint om at du er i ferd med å oppnå det nødvendige antallet sjeler, og på denne måten kan du unngå forvandlingen ved å ikke plukke opp flere sjeler. Slik kan du spare denne store fordelen til du får behov for den.
De ulike spillområdene inneholder en rekke ting som kan knuses, og ved å knuse slike ting finner du penger, som du kan plukke opp. Disse pengene bruker du til å "kjøpe" tarotkort, men du kan kun kjøpe tarotkort som er låst opp på forhånd. Hvert kart har sitt eget unike tarotkort, og for å låse dette opp må du gjøre ett eller annet spesielt - det kan for eksempel være å fullføre kartet kun ved hjelp av ett enkelt våpen, å samle en viss mengde sjeler (eller å ikke samle noen), å finne en viss mengde penger eller å finne alle de hemmelige områdene et kart har å by på. Hvert av disse tarotkortene har sine egne fordeler som du kan utnytte deg av når du spiller (noen er aktive hele tiden, mens andre må aktiveres for å ha noen effekt).
Fantastisk og fantasifull design
Designerne bak monstrene og kartene i dette spillet må være noen av de mest kreative industrien har å by på. Dessuten må de være rimelig syke i hodet, for dette spillet serverer noen av de vanvittigste fiendene og spillmiljøene sett til nå. Det er egentlig ingen sammenheng mellom de ulike brettene. I det ene øyeblikket befinner du deg inne i et forlatt sinnssykehus, hvor du må kjempe mot kravlende zombier og skrikende sinnslidende utsatt for konstant elektrosjokkterapi. I det andre øyeblikket er du på en militærbase og møter tanks og skjelettaktige soldater. Reisen mellom de ulike stedene hopper spillet glatt over, og du får sjelden beskrevet noen grunn for hvorfor du må innom alle disse merkelige stedene og drepe alle monstrene der. På denne måten minner Painkiller om eldre spill i sjangeren, og det gjør ingen verdens ting.
Ikke bare er spillområdene fantasifulle og varierte, men arkitekturen er ofte virkelig spektakulær. Folkene bak disse kartene kan så definitivt jobben sin. Det som imidlertid er viktigst er hvordan disse kartene er å spille på, og heldigvis er de jevnt over veldig morsomme. Du vil praktisk talt alltid vite omtrent hvor du bør gå, og mange av spillområdene inviterer deg til å utnytte deg av landskapet når du kjemper mot fienden. Som i flere klassiske spill i sjangeren inneholder kartene i Painkiller massevis av hemmeligheter som du kan oppdage ved å utforske dem ekstra grundig, og det er alltid lurt å bruke litt ekstra tid på å studere omgivelsene nøye.
Skumle motstandere
Fiendene er ikke særlig smarte, og det er ikke meningen de skal være det. Du vil stort sett ikke oppleve at de bruker noen særlig intelligent taktikk for å ta deg, oftest kommer de rett og slett løpende mot deg helt til de er nærme nok til å skyte (eller slå/bite/knuse) deg, og bryr seg heller lite med å komme seg i dekning når du skyter etter dem. Det betyr ikke at de ikke er utfordrende å spille mot. Stort sett består utfordringen rett og slett av mengden fiender, og hvis du tror du kan stå på ett sted og skyte løs tar du feil. Her kommer fiendene alle steder fra, og de er oftest mange nok til at du aldri helt kommer på offensiven.
Painkiller inneholder en nesten skremmende stor mengde ulike fiender, og selv om de alle er rimelig dumme, byr de på ganske varierte utfordringer. Noen av fiendene utnytter seg dessuten av andre fiender for å skaffe seg et overtak. Enkelte monstre liker for eksempel å slenge kravlende zombier etter deg, mens andre kan finne på å grabbe til seg mindre folk og bruke dem som levende skjold. Heldigvis er det også slik at de ulike typer fiender ikke har særlig stor tålmodighet overfor hverandre, og hvis en liten spirrevipp med maskingevær skulle være så uheldig å treffe en stor fæling i stedet for deg, vil han få flere ting enn deg å bekymre seg for. Painkiller inneholder dessuten noen av de desidert største og villeste motstanderne du noensinne har møtt, og ett par av disse sjefene vil garantert få deg til å måpe av ren ærefrykt.
