Utviklere av spill til Nintendo DS har vært opptatt av å vise frem den glitrende trykksensitive skjermen maskinen besitter. Minispill med gnikking og gnukking av ulikt slag har vært et frekvent syn blant titlene vi finner på markedet i dag. Pac-Pix forsøker å jobbe mot denne trenden ved å levere en komplett spillopplevelse gjennom den trykkfølsomme skjermen, og idéen er meget god. Gjennomføringen er dessverre av den noe svakere sorten.
Din hånd er Pac-Mans lov
En sleip trollmann har skapt et nytt stoff, spøkelsesblekket. Alt som blir tegnet med dette blekket blir gjort om til levende spøkelser, slemme spøkelser. Disse spøkelsene inntar bøker og tegneserieblader med storm, og hvem andre enn Pac-Man er egnet for å hamle opp med denne nye trusselen? Med seg har han den magiske pennen, og med denne fanger han alle spøkelsene i én bok. Men akkurat når han skal oppløse spøkelsene til spøkelsesblekk, gjør spøkelsene et motangrep og fanger også Pac-Man i denne boka. Du gjetter vel hvem som nå må ordne opp?
Det er her jeg får den første opplevelsen av hvor stilig konseptet bak Pac-Pix egentlig er. Når Pac-Man trygler om hjelp, sier han blant annet: "After all, you do have the magic pen in your hand right now, don't you?" Og der sitter jeg med stylusen i hånda og føler meg rimelig mektig. Et simpelt triks, men det fascinerer. Med denne magiske pennen kan jeg utrette underverker, og disse underverkene går ikke gjennom et mellomledd. Mine handlinger med den magiske pennen har direkte innvirkning på spillet. Så, hvilke krefter har denne pennen, hva kan jeg egentlig gjøre?
Pac-Man geleider meg videre. Han viser meg hvordan jeg skal utnytte kreftene mine. Ved hjelp av stylusen skal jeg faktisk tegne Pac-Men som våkner til live og animeres - akkurat slik de ble tegnet av meg. En slik Pac-Man kan fare rundt på brettet og sluke spøkelser. Dess større den er, dess saktere går den, og vice versa. Jeg kan styre den ved å tegne streker, og Pac-Man går den retningen streken ble tegnet når han treffer den. Hvis han farer ut av brettet er han tapt for alltid, og jeg må tegne en ny Pac-Man. På hvert brett finnes det tilgang til et visst antall Pac-Man, det er et visst antall spøkelser som skal utryddes, og det skal gjøres på en viss tid. Hu heite, dette er stilig, tenker jeg når min nytegnede Pac-Man farer rundt og jafser i seg spøkelser. Jeg gleder meg til å prøve mer.
Ensformig nyvinning
Og jeg prøver mer. Pac-Pix inneholder 12 verdener, med fem eller seks brett i hver verden. Hvis man ikke klarer et brett har man tapt, og man må begynne helt på nytt på den verdenen. Da slår det meg; dette er ikke så artig nå som det var i de første minuttene. Det handler bare om det samme hele tida. Tegne en Pac-Man, sende han etter spøkelsene og gå videre til neste brett. Av og til blir jeg overrasket av en bosskamp på slutten av en verden, men jeg får ikke den samme fete a-ha-opplevelsen som ved første gang jeg spilte. Tegningen av Pac-Man har med ett blitt mer ordinær. Det er fortsatt gøy å spille, men Pac-Pix fremstår ikke lenger like imponerende.
Men så vender fascinasjonen tilbake som en sitrende følelse i benmargen, når jeg lærer en ny teknikk; pila. Ved å tegne denne pila kan jeg blant annet skyte ned spøkelser som er i bobler på den øverste skjermen. Den samme opplevelsen gjentar seg når jeg får tilgang til bombeteknikken, nå kan jeg sprenge hindringer som er i veien for Pac-Mans heroisme. Men det blir ved det. Foruten det overnevnte er det ikke noe ved Pac-Pix som virkelig fanger meg i spillopplevelsen. Det er underholdende, men ensformigheten som forekommer i størsteparten av spillets områder trekker helheten ned. Pac-Pix briljerer i de tider hvor det introduserer noe nytt og friskt til spillopplevelsen, men ellers blir det litt tamt og repetivt. Fortsatt gøy, men det måler seg ikke med de innovative øyeblikkene.
Visuelt sett har Pac-Pix en gjennomført stil. Spillet utspiller seg på sider i en bok, og i forbindelse med dette har figurene og bakgrunnene et tegneseriepreg over seg. Pac-Pix ser fargerikt og søtt ut, akkurat som forventet av et slikt spill. Spesielt detaljrikt er det dessverre ikke, og det er trist, for jeg skulle gjerne sett mer av tegneserieverdenen Pac-Pix presenterer. Musikken i Pac-Pix står i stil med det søte grafikkbildet, men den er likevel variert og engasjerende, og spesielt til bosskampene er musikken godt laget. Lydeffektene er imidlertid ikke en like hyggelig historie. Spillet inneholder et forholdsvis lite sortiment av lyder som best kan beskrives som smått irriterende. De er tidvis fungerende, men variasjonen er for liten, og de blir derfor fort kjedelige.
Konklusjon
Så sitter jeg der da med den magiske pennen i hånda - etter til slutt å ha reddet Pac-Man fra den sikre undergang - og er egentlig rimelig fornøyd. I de øyeblikkene hvor Pac-Pix introduserer nye elementer til spillopplevelsen er jeg fascinert, og spillet tilfredsstiller absolutt. Problemet er tiden i mellom disse øyeblikkene. Jeg blir ikke besnæret av Pac-Mans finurlige verden på samme måte, og ensformigheten kommer snikende i skyggene. Dessuten, når spillet etter ikke altfor lang tid er over, er det ikke mye som ber meg om å spille det igjen, ettersom de briljerende øyeblikkene allerede er opplevd. Pac-Pix er ganske flott å både se på og høre på, og underholdningsverdien er på plass, men dessverre er idéen flottere enn gjennomføringen. Med det avslutter jeg denne anmeldelsen med å tegne en sekser - med den magiske pennen, så klart.
