Sir Pacalot, vår store helt!
Hvis du ikke har gjettet det allerede så er det snakk om en av tidenes største spillklassikere, Pac-Man. Stakkaren blir stadig forsøkt fornyet på ulike måter og denne gang har nevnte gule dings vært så heldig å lande i et plattformspill. Det var ikke nødvendigvis akkurat dette som var min første tanke når jeg hørte om planene om et nytt Pac-Man-spill tidligere. Styrken til de tidligere Pac-Man-spillene (sett bort fra Pac-Man World) har ligget i at de har vært forholdsvis unike for sin sjanger og at de i utgangspunktet har holdt seg til en oppskrift de har vært alene om - en oppskrift de visste fungerte. Pac-Man World 2 er derfor nødt til å måle krefter med andre spill som Super Mario Sunshine, Jak and Daxter og Ratchet & Clank. Problemet er bare at i de tilfellene hvor en ender opp med at figuren er den viktigste delen av spillet (og bare fordi han er kjent fra tidligere), så begynner ofte resten av spillet å rakne i kantene.
Pac-Man World 2 starter med en introduksjon til Pac-Man World og innbyggerene der. Bakgrunnshistorien involverer en kjempende Sir Pacalot (og tro meg, han er faktisk en ganske artig kar. Morsomste biten med hele introduksjonen, iallfall) som sørger for at verden nok en gang er trygg fra en av disse vanlige, onde monstrene. Problemet er imidlertid at de fire spøkelsene (som vi alle kjenner fra orginalspillene) på mystisk vis klarer å befri Hr. KjempeMonster ved å plukke litt frukt fra et tre - og dermed er det duket for at Pac-Man blir den naturlige helten som må sørge for at verden nok en gang kommer tilbake til sin trygge tilstand. Det dukker også opp en ganske artig karakter i introduksjonen, en stakkars Pac-Man-formet hund. Jeg så imidlertid ikke mye til den i ettertid, så kanskje det kommer et eget spill basert på denne karakteren senere (eller kanskje ikke!).
Tid for litt rumpespretting!
Selve spillet er et forholdsvis standardisert plattformspill hvor tilnærmet absolutt alle sjangerklisjéer er tilstede. Vi har brett som er delt opp etter ulike temaer, vi har ulike sjefskarakterer plassert med jevne mellomrom ved slutten av hvert gitt tema og vi har som alltid nok av plattformer å hoppe rundt på. Det er mye som skal samles inn på hvert brett og brettene virker i seg selv ganske store og fine. Man har de vanlige bevegelsene som man har i denne typen spill, bortsett fra at de har lagt til et par ekstra muligheter for vår runde og gule dott. Man har muligheten til å gjøre såkalte løpeangrep, noe som innebærer at Hr. Pac-Man blir stående og tørrløpe på bar bakke til det oser av beina hans og deretter setter fart framover i den retningen nesa peker (om man kan si at han har noen nese, da). I tillegg har man den meget passende titulerte "Butt-Bounce" som kan sammenlignes med typiske hoppeangrep som vi finner i andre plattformspill. Dette er imidlertid muligens det dårligste navnet på denne typen bevegelse hittil, men du humrer jo alltids litt når du hører det første gang.
Oppbygnigen av de ulike brettene er passelig varierende og det er alltids et par hemmelige områder en klarer å finne. Jeg mistenker at spillet er tiltenkt folk som er litt yngre enn meg, noe som gjøres ganske tydlig ut fra at absolutt alt skal forklares underveis i spillet. Dersom du klarer å komme deg igjennom alle brettene i et gitt "temasett" ender du som vanlig opp med en avslutningssjef (populært kalt en "boss"). Det som overrasker litt er at denne stakkars personen alltid forklare hvordan du skal gjøre slutt på han. "Hvis du har noen planer om å drepe meg, så må du hoppe hardt på hodet mitt!" .. Det blir nok neppe noen superkjeltringer av de som skrev historien til dette spillet - og dersom det blir det, skal jeg være førstemann til å melde meg frivillig som jordens redningsmann.
Standardoppgaven med å samle et visst antall objekter på hvert brett fungerer helt greit også i dette spillet. Det er flere typer objekter, deriblant en spesiell type mynt som gir deg muligheten til å låse opp gamle Pac-Man klassikere i startbrettet. Det er flere ulike objekter som det skal samles alle av, så denne delen fungerer absolutt helt greit. En ting som imidlertid kan være et lite problem er at et gitt brett er statisk. Etter at du har spilt igjennom et brett - og så skulle velge brettet på nytt - så vil alle tingene som var der forrige gang du spilte brettet, fortsatt være der. Alle tingene du hadde funnet må du pent finne på nytt, noe som gjør det ganske kjedelig og tidkrevende om du bare har glemt en liten gul prikk et eller annet sted. Det er begrenset med hvor mye moro det er i å samle 200 små, gule prikker fra de samme stedene flere ganger etter hverandre
