Klokka var ikke mer enn halv seks på lørdag da jeg trasket nedover mot Nationaltheateret for å sette meg på flytoget sammen med Tor-Steinar og Øystein. Sommerfuglene hadde for alvor begynt å flakse. Vi skulle til E3.
De mye omtalte køproblemene på Gardermoen var ikke å se noe sted da vi kom opp. Etter å ha sjekket inn bagasjen og vandret problemfritt gjennom sikkerhetskontrollen, hadde vi derfor plutselig halvannen time å slå ihjel, noe vi sørget for å gjøre med en god porsjon egg og bacon til frokost. Vi hadde sovet lite eller ingenting natten i forveien, siden vi håpet å kunne sove bort mesteparten av de tretten timene vi skulle tilbringe i fly. Stemningen var derfor ganske trøtt, men samtidig oppstemt med tanke på hva som lå foran oss.
Flyturen fra Oslo til Frankfurt gikk radig, og etter et par timer i lufta var vi igjen stasjonert på en flyplasskafé med noen overflødige timer foran oss. Vi henvendte oss til Worms: Open Warfare til DS for hjelp, og ble som vanlig møtt av et vennlig, morderisk ormesmil, haugevis med hatske våpen og mye kameratslig bombing.
Strekningen fra Frankfurt til Los Angeles var, ikke overraskende, noe lenger – ti og en halv time for å være eksakt. Maskinen var for anledningen en Boeing 747-400, og turen ble fordøyet med en passelig blanding av søvn, matinntak, halvdårlige filmer og intense flerspillerfeider. På TV-skjermen gikk blant annet den siste Harry Potter-filmen og en eller annen romantisk komedie med Jennifer Aniston og Kevin Costner. På de to små skjermene gikk det derimot i Metroid Prime Hunters, Yoshi Touch & Go, Brain Training og Worms.
Festning Amerika
Noe som fort ble tydelig, er at du må ha papirene i orden for å komme inn i USA. Vi ble sjekket og kontrollert minst et titalls ganger i løpet av turen fra Oslo til California, og spesielt etter at flyet hadde landet på flyplassen i Los Angeles var sikkerheten beinhard. Vi avga fingeravtrykk, forsikret etter beste evne om at nei, vi var ikke terrorister eller kriminelle, og ja, vi skulle faktisk dekke E3 som spilljournalister, og ikke for eksempel sprenge oss selv i lufta – og i løpet av en drøy halvtime var vi endelig inne. Endelig gjennom den siste kontrollen, endelig forbi det siste småmistenksomme (men vennlige) ansiktet. Endelig tid for å puste lettet ut.
Herfra bar det videre med direktebuss til bilutleieselskapet Budget, og etter en hyggelig prat fikk vi oss vår egen nyvaskede og bensinfulle Chrysler. Med Ico-lydsporet som bakgrunn (det er viktig å kjenne sine røtter, vet dere) la vi ut på veiene med optimistisk tone og et enkelt kart, samt adressen til hotellet vi skulle til.
Lite overraskende måtte vi bite i gresset og skaffe oss et mer detaljert kart før vi fant fram. Rundt to og en halv time ble dermed brukt på å surre rundt i diverse sidegater og kryss på leting etter peiling, men da vi endelig fant den var igrunn byen veldig sympatisk å finne fram i. Det meste er firkanta og regelmessig, og selv om det er så mange gatenavn å holde styr på at man kjenner hodet svulme, er det eksemplarisk skilta og tilrettelagt.
For meg, som aldri har vært i USA eller Los Angeles tidligere, er det flere ting som man raskt legger merke til som totalt ulikt fra hjemlandet. En ting er at byen ligger mye lenger sør enn Norge, noe som gjør at palmetrærne utgjør mye av den grønne delen av bybildet, og som sørger for at temperaturen er behagelig. Om den minner meg om noe, er det vel mest Madrid og søreuropeisk stemning, med det til forskjell at absolutt alt er større her. Skiltene, for eksempel, er liksom ikke helt til å ta på alvor før de er minst fem meter brede. Veiene er også bredere enn hva man er vant med, avstandene er lengre og bilene større. Resultatet er igrunn ganske behagelig. Jeg vet ikke helt hvis idé det var å bygge en metropol på Los Angeles' størrelse og fylle den med nesten bare lave bygninger og eneboliger, men han kan umulig ha vært i slekt med Oslo sine byplanleggere i hvert fall.
Meksikansk aften
Etter å ha funnet hotellet, avsluttet vi kvelden i går på utestedet Mexican Village, med noe av den beste maten vi har smakt på en stund. Ikke bare fikk vi endelig vite hva som er forskjellen på Burritos og Fajitas – vi fikk oss også store, lekkert danderte porsjoner meksikansk mat til en rimelig penge. Faren for å bli utropt til stamsted er med andre ord stor, og selv den vanligvis coole og ubeskrivelig rocka Fure-wii-k ga seg til å trampe takten med de latinamerikanske rytmene som drønnet over høyttalerne.
Vi hadde vært helt eller delvis våkne i nesten to døgn da vi la oss i går kveld, og det var tid for en god natts søvn. I dag (søndag) ligger byen for våre føtter, og vi er klare for å gjøre oss kjent, samt lade opp til morgendagens arbeidsoppgaver, som blant annet innebærer store pressekonferanser fra Square Enix, Activision og Sony. De påfølgende dagene er også fylt med innhold: Nintendo- og Microsoft-konferansene kommer først, og onsdag braker det løs med selve E3-messa. Vi kan knapt vente med å komme i gang.
