Kanapé-intervjuer
Ved paneldebattens slutt var det tid for mingling med stjernene. Ifølge Aurélie Bancilhon, som spiller Scott Shelbys prostituerte «side-kick», er Sam Douglas en bamseaktig mann som ikke er farlig så lenge man ler av vitsene hans. I tillegg er han visstnok en aldri så liten skjørtejeger. En av to skulle jeg da klare.
– Jaqui får all oppmerksomheten, sier Douglas i det nok en autografjeger overser han.
– Men hun er jo så utrolig vakker. Alle jentene er forresten vakre i kveld. Jeg elsker Paris. Vil du ha meg unnskyldt?, er det siste jeg hører fra ham, og for tredje gang i løpet av kvelden møter jeg på joviale Leon Ockenden.
– Så, jeg har et veddemål med en kompis av meg at det finnes utredigerte dusjscener med deg og Sam Douglas også.
– Vel, det eksisterer visstnok en digitalisert utgave av alles rumper, men jeg ville ikke betalt mye penger for å se Sam dusje, spøker Ockenden.
– Men jeg kan fortelle deg dette, sier briten mens han snur seg rundt for å se at ingen hører oss: – En gang vi gikk og venta på at noen skulle komme, eller noe skulle skje – dette er Frankrike, ting tar tid – satt jeg som FBI-agenten Jayden med disse spesialbrillene på. Og så foreslo jeg for animatørene, siden disse brillene er så spesielle, om ikke Jayden kanskje skulle fantasere fram ei pen dame og ta en liten håndjager for seg selv. De bare «jo, jo, kjør på», og jeg fulgte opp. Vel, ikke på ordentlig, men du skjønner. Etter hvert eskalerte det litt ut av kontroll.
– Seriøst? Og hva sa Cage?
– Han syntes overraskende nok det ikke helt passet seg inn i spillet, men ifølge animatørene ligger det fortsatt inne i koden der en plass. Så kanskje noen hackere klarer å lage en slik «hot coffee»-mod en dag? Ville det ikke vært fantastisk? «Jayden wank»-mod, liksom. For øvrig har jeg blitt altfor avhengig av å ha på meg «motion capture»-våtdrakten.
Mens jeg prøver å fordøye disse hoderystende bildene Ockenden har brent inn på netthinna mi (at han mest sannsynlig taler i usannheter er en annen sak), letter flokken av forelska journalister rundt Jaqui Ainsley. Hun kjenner så vidt igjen denne nordboeren i skjorte og slips fra hotellet vi begge deler.
– Jeg har forstått at du ikke gjør stemmeskuespillet selv?
– Dialekten Cage ønsket var mer østkyst-amerikansk enn jeg er korpulent til, så det måtte bli slik. Jeg synes likevel stemmen til Madison, i likhet med mange andre trekk med henne, minner mye om meg. Hun er modig, kanskje modigere enn meg, samtidig intellektuell, sexy og sympatisk, og forhåpentligvis kan hun fungere som en rollemodell. Det er drømmen min. Hun er mer realistisk og kvinnelig enn andre spillheltinner jeg har vært borti.
– Og dere deler samme hobby også?
– Ja vi er begge fotografer. Jeg liker å stå bak kamera like mye som foran, smiler modellskjønnheten.
Pascal Langdale, festivitetens desidert mest populære mann ved siden av Cage, var meget vanskelig å tilnærme («Voir! Ethan Mars!»). Den lille samtalen mellom oss var forøvrig svært avslørende.
– Jeg [avsløring] ditt!
- Jahaja, det [avsløring avsløring avsløring] og lover ikke [avsløring avsløring avsløring]. Hvordan gikk det med [avsløring avsløring avsløring]? Fikk [avsløring avsløring avsløring] han også?»
– Nei da, jeg [avsløring avsløring avsløring], så det gikk [avsløring avsløring avsløring]. Men kan du fortelle meg hvorfor [avsløring avsløring avsløring] ikke ble oppklart?
– Det kommer David Cage til å drepe meg for å røpe. Du får spille alle episodene og se om du blir noe klokere. Og neste gang du kommer til [avsløring avsløring avsløring] så burde du [avsløring avsløring avsløring] for det er noe jeg er virkelig stolt over.
Spillets medprodusent Guillame de Fondaumière, Cages «partner in crime», løftet også litt på jernmaska utover kvelden, og ville kommentere kritikken mot Fahrenheit – Quantic Dreams forrige interaktive drama.
– Mye av fundamentet fra Fahrenheit eksisterer fortsatt i Heavy Rain, blant annet hvordan barn portretteres i spill. Men jeg tror vi tok noen gale steg mot slutten av historien. På det tidspunktet vi lagde spillet var vi fortsatt veldig fanga i selve videospillsjangeren, og vi var sikre på at vi trengte en helt, som heltemodig nedkjempet ondskap, unaturlige krefter eller noe i den dur. Bare senere innså vi at det hadde holdt med ordinære folk med ordinære intriger. Livet er fullt av eksepsjonelle følelser og relasjoner i seg selv, så da vi gikk inn for å skape Heavy Rain ville vi at historien skulle fokusere på troverdige og realistiske scenarioer.
Møte mellom Hunter S. Thomas og Terry Gilliam
Etter en rolig busstur og en mengde hyggelige samtaler med Leon Ockenden (ikke bare skal han gifte seg til sommeren, han skal også spille i en George Lucas-film), var vi tilbake på plass på hotellet.
Vel innlosjert bevegde jeg meg bort til bordet hvor Monty Python-medlemmet og en av mine favorittfilmskapere satt med et par søte PR-kontakter. I det jeg ankom den ledige stolen, ristet hele kroppen av nervøsitet og jeg måtte ta to sekunder til å fange pusten min. Heldigvis innså jeg at Terry Gilliam var mer omgjengelig enn fryktet.
– Nå som du har fått testet spillet selv litt ...
– Jeg fikk det først nå på søndag, så ikke røp noe. Egentlig har jeg mer lyst til å være hjemme og spille spillet ferdig enn å være her. Atmosfæren svelger deg helt! utbryter Gilliam.
– Du som selv er filmregissør, oppfatter du Heavy Rain som en form for rollespill, eller er det kanskje heller en slags «regissørs drøm» i det du tilsynelatende dytter mer rundt på spillets skuespillere enn du faktisk spiller dem?
– Vanligvis spiller jeg ikke særlig mye videospill, det tar barna mine seg av, men jeg ser hva du prøver å si. Jeg kan se det regimessige elementet i Heavy Rain, likevel er det mer som om jeg redigerer eller klipper enn jeg faktisk regisserer. Jeg føler det er et samarbeid. Det finnes absolutt en regissør i spillet, han er inne og legger opp reglene til tid og annen, men så får du ti-femten minutter selv der du kan velge å ødelegge figurene og deres handlinger så mye du vil. Haha! Jeg liker det! Cage kjemper tydelig med seg selv for ikke å blande seg for mye opp i denne friheten, samtidig som jeg ser at han ønsker en markant kontroll i fortellingens gang. Han har funnet en gylden middelvei, spør du meg.
– Jeg finner det interessant at du bruker egne livserfaringer til å gjøre valg i spillet, som når du skal lege Ethan etter at han har falt i uløkka, og må vite hva slags form for medisin han egentlig trenger. For meg som har en mor med sykepleierbakgrunn var det enkelt, men jeg vet andre som rota det til.
– Jeg er helt enig, og det var også en slik liten ting som virkelig solgte spillet til meg. Når du som privatdetektiven Scott skal skifte bleie på en baby, gi melk og få den til å rape. Jeg bare måpte. Det var bare ufattelig engasjerende, og jeg tror ikke så mange faktisk vet hvordan du skal gjøre disse tingene. I spillet var det slettes ikke lett, du måtte få til en helt spesiell rytme for å få ut babyrapene, noe jeg slet med en stund, og jeg følte meg fullstendig involvert i de hendelsene. Det var rett og slett litt rørende.
– Hva synes du om skuespillet? Cage hevder at siden det er ekte mennesker som står bak spillets figurer, ekte mennesker spillets figurer faktisk er bygd på, tilføres de en sjel eller ånd vi ikke har sett i dette mediet før.
– For å være helt ærlig er jeg litt usikker. Jeg mener, Cage er jo en franskmann, han behersker ikke det engelske språket i like stor grad lik de som har det som morsmål, og noe med skriptet blir da litt klønete og kunstig iblant. Rikdommen til språket forsvinner noe, og om jeg har forstått det riktig er det ikke slik at alle skuespillerne faktisk møttes eller spilte mot hverandre i samme rom».
– Ja, Leon Ockenden nevnte han muligens savnet det aspektet.
– Ikke sant, du trenger noen å reagere mot, noen du kan trekke emosjonell styrke og erfaring fra, ikke minst muligheten til å gjøre ting på sparket og se hvordan det får en motreaksjon fra kollegaen din. Så ja, jeg tror det er en sjel og ånd bak figurene samtidig som det selvfølgelig kan presses enda lengre. Men jeg er dyktig imponert over hva Cage har fått til, og hvem vet hva vi kan vente oss når teknologien utvikles videre.
Arven etter Cage
– Er dette noe du selv kunne tenkt deg å bedrive?
– Vet du, jeg synes alle filmene mine kunne vært fullgode spill, så kanskje? Det er alltid en reise i mine filmer, de går i mange forskjellige retninger. Twelve Monkeys er en film jeg godt kunne se bli gjort som spill. Kanskje noen tar meg på ordet og beslutter at en «govie» eller «mavie» basert på noen av filmene mine hadde vært en god idé.
– Du kan jo prøve å selge tanken til Cage. Hva er så den beste ideen eller spillkonseptet du kan komme på, sånn akkurat nå?
– Det vil jeg jo ikke fortelle deg! Da stjeler noen andre det med en gang! Men seriøst, etter å ha sett Heavy Rain har jeg fått mye større insentiv til å jobbe med bransjen. Kanskje det er det som blir arven til David Cage: at flere filmskapere som meg, Labute eller Kassovitz kommer til å bruke spillmediet til å fortelle engasjerende historier. Det er enklere enn å lage film, la meg fortelle deg det, kommer det fra mannen som for tiden driver med sitt femte forsøk på en Don Quijote-filmatisering.
Kveldens siste spørsmål til David Cage forble derimot ubesvart:
– Når kommer vi til å se at du gjør en fransk film/spill? Som franskmann er du jo i ypperlig posisjon til å lage noe i samme ånd som Jean-Luc Godard, såkalt «counter-cinema» eller doku-dogme-realisme? Kanskje en spillversjon av gullpalmevinneren Klassen?
– Vi får se, er det korte svaret fra Cage.
Men jeg håper, jeg håper så veldig.
Heavy Rain kommer i salg i dag, for PlayStation 3. Vi anmeldte spillet for noen uker siden.
