PARIS (Gamer.no): I hjertet av den franske hovedstaden, på et fjongt designerhotell av typen som utsondrer mer stil enn funksjonalitet, var jeg blant 100 journalister som ble flydd inn fra hele verden for å fylle opp Quantic Dreams overdådige Heavy Rain-premierefest.
Med bare én intervjuavtale (som falt i vasken på grunn av forsinkelser), og digitalkamera udyktig gjenglemt i Oslo, begynte det raskt å brenne på dass. Følgelig gikk premierefesten med til å jobbe meg rundt som best var til alle spillets produsenter og skuespiller, inkludert mislykka flørteforsøk, paparazzimobilfotografi, og egling etter en og anna verdensberømt filmregissør. Og vet du hva? Folk sier utrolig mye mer når journalistblokka ikke er tilstede.
Heavy Rain er stort i Frankrike. Blant et folkehav på den røde løperen ved Paris’ største kinokompleks Gaumont Maignan, midt på Champs Elysee, står Ethan Mars, Norman Jayden, Madison Paige og Scott Shelby og snakker om interaktivitet i spill. Dette er i virkelighetens navn uncanny valley, og jeg syns det er nesten merkelig at de ikke kjenner meg igjen. Meg, som har sittet i timesvis og lekt med dem, styrt skjebnen, vært innafor intimsonen og redda livene deres.
Inn på teppet
Skuespillerne Pascal Langdale, Leon Ockenden, Jacqui Ainsley og Sam Douglas står tydelig ikke tilbake for Hollywood-kjendiser der de smiler fra øre til øre i blitzhavet. En journalistkollega drister seg med tunge spørsmål litt for tidlig:
– Hvordan går dere frem for å finne det emosjonelle punktet der figurene, eller avatarene om dere vil, kunne bevege seg i enhver retning?
Douglas, som spiller privatdetektiven Scott Shelby svarer rett fra levra:
– Det er ingen forskjell å spille i film, teater eller nå i videospill, hva meg angår. Du må bare tilnærme deg skuespillet som om et kamera eller publikums øyne til enhver tid er på deg. Står jeg stille, så står jeg stille. Ser jeg ut som en gjeng stjerneslagne journalister i februarmørket så gjør jeg det. Så mye av skuespillet består i små nyanser i ansiktsuttrykk, antydninger til smerte, lidelser, nostalgiske minner, og med denne teknologien er det ikke bare mulig å vise disse nyansene, det gjør det også jævla godt. Emosjonelt skuespill trenger nødvendigvis ikke ha noe med fantastisk grafikk å gjøre, men det hjelper selvfølgelig mye på.
Pascal som gestalter barnefaren Ethan Mars legger til:
– Jeg er enig med Sam. Vårt arbeid er egentlig ikke noe ulikt andre skuespilleres. Men mekanikken bak er selvfølgelig et hav av forskjell fra hva vi er vant med. Ingen har egentlig gjort dette før, spesielt der retningene historien kan ta nærmest er endeløse».
– Hva tenker dere om likheten mellom dere selv og spillfigurene?
– Jeg ønsket bare å se mer muskuløs og yngre ut. Det har de fått til. Han er dog fortsatt like stygg som meg, skøyer Leon, mannen bak FBI-agenten Norman Jayden.
Kvinnen som spiller journalisten Madison Paige, Jaqui, følger opp:
– Bortsett fra det sorte håret syns jeg vi ser prikk like ut. Eller, så lik som jeg overhode kan likne meg selv, spesielt når du tenker på hvor mye «retouching» de gjør på magasinforsider og modellbilder.
«Er du villig til å ta liv for noen du elsker?»
Inne i kinosalen blir jeg bydd på en dokumentarkortfilm den amerikanske film- og teaterskaperen Neil Labute (In the Company of Men) har laget i anledning Heavy Rains hovedtema. Med den ganske selvforklarende tittelen «How far would you go to save someone you love», ble kjente og ukjente filmregissører og skuespillere som blant annet Stephen Frears, Peter Bogdanovich, Samuel L. Jackson, Nic Roeg, Ben Chaplin og gubben sjøl, David Cage, spurt hvordan kjærlighet og følelsesladede valg relateres til historiefortelling i film og spill.
Cage har brukt mange år på å skape spillets fire sentrale karakterer, Norman, Ethan, Madison og Scott, og den smålubne franskmannen er spent nå som de endelig slippes løs til massene.
– Det har alltid vært mitt mål å gi spillere oppriktig emosjonelt engasjement, og jeg tror aldri det hadde vært mulig uten kjærlighet, kjærlighet jeg har til livet og barna mine, sier Cage til Labutes kameraøye.
På spørsmålet om Cage ville tatt liv for å redde sine egne barn, svarer han tankefullt:
– Det er tungt, men jeg håper at hvis tiden noensinne skulle komme, ville jeg klart å velge det som var rett.
Etter kortfilmen startet en paneldebatt mellom Cage, Labute, Mathieu Kassovitz, og selveste Terry Gilliam.
– Dette er det første voksenspillet jeg har spilt. Bortsett fra pornospill, selvfølgelig, sier Gilliam i det barmfagre Madison Paige tar seg en varm dusj på kinolerretet bak ham.
– Jeg dusja også mannen, Ethan, bare så det er sagt, legger han kjapt til før latteren fra pressepublikummet har lagt seg. David Cage var nestemann som måtte til pers av panledebattens ordstyrer, Martha Fiennes:
– Du har sikkert svart på dette en million ganger opp gjennom årene, men hva var innfallsporten din til dette prosjektet?
– Egentlig har det alltid handlet om historiefortelling, og det er hva som interesserer meg ved Heavy Rain – det å forsøke å overbringe den samme psykologiske følelsen man kan gjøre med film eller teater, i stedet for bare å gi noen et adrenalinrush. Hvor fort du kan kjøre, hvor mange mennesker du kan drepe, slik som videospill vanligvis gjør. Heavy Rain har slike episoder ved seg også, men her blir du bedt om å ta ansvar for handlingene dine. Slike fortellinger appellerer til meg. Jeg håper Heavy Rain gir økt kredibilitet til spillmediet.
Vi drister oss til å stille et spørsmål:
– Neil Labute, føler du at spillmediet kanskje har mer til felles med teater enn film?
– På en måte prøver Cage å bygge en bro mellom filmer og spill, i hvert fall når det kommer til historiefortelling. Men egentlig, slik det nå står, føler jeg filmmediet faktisk er minst lik videospill, siden du ikke kan delta i like stor grad som du kan i spill. I kinosalen er du bare en passiv titter. Kinolerretet er større en livet, det er enormt, tårner over deg og overvelder deg. Samtidig er det ikke til å komme bort i fra at du som ser på film behandles mer som en observatør enn en deltaker.
– Film er et veldig manipulativt medium i og med at du til stadighet blir tvunget til å se hva regissøren eller klipperen vil at du skal se på via nærbilder, kamerabevegelser, posisjonering og analytisk klipping. Videospill, i likhet med teateret, er mye mer demokratisk siden det er du selv som velger hva du vil gjøre eller fokusere på, uavhengig av instruktøren eller spillutvikleren. Og som skuespillerne i Heavy Rain reagerer på sitt publikums handlinger, altså oss, reagerer jo skuespillerne i teateret vitterlig på scenepublikummet sitt også.
