Evolve, Dead by Daylight og Friday the 13th er alle eksempler på flerspillerspill med «feige lag» – feige i den forstand at dette er spill som går ut på at en liten gruppe spillere inntar rollen som fire puslete figurer som må hanskes med én enkelt spiller som leker en antatt sterkere figur.
Predator: Hunting Grounds gjør sånn sett ikke spesielt mye nytt – i stedet er dette et sjangertro forsøk på å se hva som skjer når den samme formelen kombineres med estetikk og konsepter fra de klassiske Predator-filmene.
Det virket nok som en fantastisk idé da utviklerne bak det tidligere nevnte Friday the 13th, Illfonic, kastet seg over sjansen – og det med økonomisk støtte fra ingen ringere enn Sony – men etter en drøy uke med det endelige resultatet er det dessverre lite fantastisk i sikte.
Ingen fare
Siden Predator: Hunting Grounds er utelukkende flerspillerfokusert, er det ingen spesiell fortelling å forholde seg til her. I all hovedsak kastes man gjentatte ganger ut på flerspillertokt som alle er løst basert på handlingen i Predator-filmene: En gruppe elitesoldater er ute på jungeloppdrag som på en eller annen måte skal redde verden, mens en mystisk utenomjordisk skapning iakttar det hele fra tretoppene.
Dette danner et naturlig bakteppe for typiske 4-mot-1-kamper, hvor fire spillere inntar de gjørmete skoene til elitestyrken, mens en femte spiller ikler seg rollen som selveste «predator».
De to lagene har vidt forskjellige mål. Soldatene, også kjent som «fireteam», får servert en rekke ordre fra hovedkommandoen via radio: Disse går blant annet ut på å spore opp slemminger, hacke slemmingenes sikkerhetsnettverk, sprenge slemmingenes doplagre og å drepe sjefsslemmingene.
Målene varierer litt fra gang til gang, men spillet setter alltid sammen en slags amalgasjon av disse aktivitetene. Det de har til felles er at det som regel innebærer å skyte datastyrte slemminger på vei til målet, aktivere noe når man kommer fram og så forsvare det man har aktivert fra en ny bøling datastyrte fiender. Denne syklusen slipper man ikke unna samme hvilket oppdrag man får levert, og allerede her begynner spillets problemer å hope seg opp: Man gjør bare de samme kjedelige oppdragene om og om igjen.
Allerede her begynner spillets problemer å hope seg opp.
De datastyrte fiendene er stokk dumme og har generelt lite å stille opp med, så da traver man liksom bare rundt og skyter fra seg mens man venter på at målere skal fylles opp slik at man kan haste av gårde til neste del av oppdraget. Spillet har riktignok et par spennende våpen og en våpenfølelse som er helt innafor – hodeskudd med pumpehagle er for eksempel særs digge – men i lengden er det altså ikke spesielt givende å skyte på de bevegelige blinkene.
Midt oppi det hele har man selvfølgelig alltid det ekstra uromomentet som er predator, en fiende som kan dukke opp nesten når som helst, men spillet blir likevel sjelden så spennende, klaustrofobisk og nervepirrende som det man skulle ønske. Man kan når som helst se hvor lagmedlemmene ens befinner seg, og så lenge man holder seg i nærheten av disse (eller en kasse man kan hoppe opp og ned på for å unngå udyret), kan man føle seg ganske trygg.
Jungel, jungel, jungel
Alt foregår i hjertet av en massiv jungel, hvor man på tvers av tre forskjellige kart må klatre over steiner, krype gjennom gjørme og løpe gjennom buskas for å få gullstjerne av den mannemannete obersten man har på øret.
De tre kartene er dessverre tilnærmet helt identiske – hvem skulle trodd at det var mye grønt og brunt i jungelen? Det ene kartet er for eksempel grønt og brunt med et par satelitter og en sagmølle spredt utover; det andre kartet har grønt, brunt og et elveleie med brune trehus og brune trebåter; mens det tredje kartet har et skuffende kjedelig tempel plantet midt i seg.
Alt blør sammen i én svær kladas av grønt, brunt og kjedelig, og selv om jeg skjønner at utviklerne bevisst har holdt seg ganske tett opp mot opphavsmaterialet, er det mange måter de kunne løst den visuelle anonymiteten på.
I stedet har de gjort det enda verre for seg selv ved å skilte med en grafikk som i korte trekk kunne hørt hjemme i spill fra begynnelsen av PlayStation 3- og Xbox 360-generasjonen. Predator: Hunting Grounds er med det ikke bare dårlig designet, men det er også bent fram stygt.
Tarzan i farta
Det ene lyspunktet i det hele er hovedpersonen, selve predator. Som motparten til de relativt kjipe oppdragene fireteam må utføre, er det kun én ting som står på timeplanen til spilleren som inntar skoene til den titulære jegeren: Å drepe de andre spillerne. Det har ikke noe å si hvor, når eller hvordan, bare de stryker med før de rekker å stikke av på redningshelikopteret de kan påkalle når de har gjort det de skal.
Predator ser alt i tredjeperson, har varmesøkende blikk og kan bli tilnærmet usynlig hvis han beveger seg sakte nok, noe som alle er uvurderlige verktøy når man skal jakte menneskekjøtt.
Jegeren er selvfølgelig også en langt kraftigere skikkelse enn de skarve menneskene, noe som innebærer at han kan hoppe høyt til værs, løpe langt raskere enn normalt og til og med klatre i trær. Sistnevnte foregår via et helt eget bevegelsessystem som går under det passe teite kallenavnet «predkour». Det er som parkour, bare for predator, og innebærer at man løper langs greiner, klatrer opp og ned trestammer og hopper fra tre til tre i en forrykende fart.
Denne delen av spillet flyter overraskende bra, og det er nesten litt foruroligende å se hvor myke og raske predators animasjoner er idet han svinger seg som Tarzan i tretoppene – det ser faktisk skikkelig bra ut, og står således som en enorm kontrast til det meste annet spillet har å by på.
Hovedpersonen har også tilgang på et stadig bredere arsenal av våpen og duppeditter. Disse låses opp etter hvert som man når nye nivåer, slik at man tidlig i spillet kun har en skulderkanon og blader festet til håndleddene, men etter hvert også kan planlegge mer sofistikerte angrep med bjørnefeller, kastenett og falske lokkelyder.
Ute av balanse
Alt dette er vel og bra, og jo flere verktøy man har, jo mer overkommelig blir det å spille som predator. Likevel er det ingen dans på roser å løpe rundt i skogen, for det er nemlig slik at spillet stadig er fryktelig ubalansert. Slik det er nå, er predator rett og slett altfor svak – så svak at jeg egentlig er mer redd når jeg spiller som det massive beistet enn når jeg spiller som menneske.
Det er flere grunner til dette, men alt koker egentlig ned til det faktum at spillet er fryktelig klønete. Det er én ting å planlegge og visualisere hvordan man skal overrumple fienden – å sakte, men sikkert følge de gjennom jungelen, bruke varmesøkende blikk og sikte seg inn på den spilleren som faller bakut mens de andre løper mot neste oppdrag – men det er noe helt annet å faktisk gjøre det.
Predator er som sagt ganske rask og kan hoppe langt av gårde, men så fort man går til angrep på fienden i nærkamp, kollapser alle planer i en smørje av kaotisk fekting og en hel masse skyting.
Disse sammenstøtene kan være svært actionfylte, men det føles altså aldri bra, hverken som predator eller fireteam-medlem. Predator låser seg innpå fiender, kaster seg etter dem og treffer riktig mål bare litt over halvparten av tiden; mens elitesoldatene må forsøke å keitete hoppe vekk for å unngå å bli spiddet gjentatte ganger. Hvor mye man tåler avhenger av hvilke «perks» man har aktivert – ja, spillet har en erketypisk «create-a-class»-funksjon – men er det mer enn to fiender samlet på ett sted, skal det som regel ikke all verden til før man er tom for helse når man er predator.
Dette er likevel ikke nødvendigvis slutten, for når predator først går tom for helse, får han en ekstra sjanse til å ta beina fatt og helbrede seg selv. Hvis dette imidlertid ikke går, og soldatene tar knekken på deg på ordentlig, kan du aktivere en selvdestruksjonsmekanisme som truer med å blåse en liten del av jungelen til helvete og tilbake – med mindre soldatene kan desarmere bomben via et ørlite minispill.
Artig nok, og den hånlige latteren predator lirer av seg idet han er i ferd med å sprenge seg selv og resten av nabolaget i filler gjør meg alltid glad langt inne i hjertet, men utførelsen er paradoksalt nok også en smule antiklimatisk. Brorparten av kampene slutter rett og slett altfor brått.
Gode ideer, grusom utførelse
Men det altså mange spennende ideer som er tatt i bruk i Predator: Hunting Grounds, og hver gang jeg oppdager noe nytt tar jeg meg så smått i å beundre oppfinnsomheten til utviklerne, men så er det utførelsen da ... og den er stadig like dårlig.
Svært lite blir forklart via spillets opplæringsdel, som av en eller annen grunn bare dekker predators ferdigheter og ikke lar deg lære noe om hva fireteam-medlemmene kan.
I stedet er man nødt til å finne ut av dette gjennom trøttsom prøving og feiling, og jeg merker at jeg virkelig ikke har tålmodighet til å kaste bort kamper på slikt.
For det å komme inn i kamper i Predator: Hunting Grounds er nemlig ikke bare-bare. For det første er det enorme ventetider hvis man har lyst til å spille som predator – dette er riktignok som forventet i disse spillene, all den tid det er færre muligheter og antagelig like mange spillere som har lyst til å prøve seg i samme rolle. Det er likevel hakket mer ekstremt her, og jeg kan blant annet henvise til en rekke ganger hvor jeg har ventet i alt fra åtte til femten minutter på å komme inn i en kamp.
Da er det noe alvorlig galt.
Det som verre er, er imidlertid det faktum at det ikke alltid er slik at de to lagene jevner seg helt ut heller. Jeg har for eksempel prestert å havne i én kamp hvor jeg var mutters alene, altså det eneste fireteam-medlemmet som liksom skulle gjennomføre en rekke oppdrag uten å bli drept av predator; mens det ved to separate anledninger har forekommet at kamper har starten uten at en spiller har fått rollen som predator. Og når ikke engang dette er på plass, da er det noe alvorlig galt.
Konklusjon
Utviklerne i Illfonic har vist at de kan lage spennende flerspillerspill tidligere, og det viser seg også sporadisk når man spiller deres nyeste prosjekt. Spillet byr jevnlig på øyeblikk drevet av adrenalinfylt kaos; det er mange solide henvisninger til filmserien vevd inn i opplevelsen; «predkour» er egentlig veldig stilig (når det fungerer som det skal); og man får tilgang på en rekke interessante verktøy etter hvert som man når nye nivåer.
Sånn sett er det helt klart mange artige påfunn og ideer å spore her, men utførelsen og det å faktisk spille dette klønete sammensuriet er alt annet enn artig.
Ved siden av å være fullt av små feil og mangler, lider spillet av et helt grusomt «matchmaking»-system – her må man ikke bare slite med fryktelig lange ventetider, men det er ikke engang sikkert at lagene jevner seg ut slik de skal heller. Litt av poenget med et 4-mot-1-spill er at det skal være fire spillere som må samarbeide for å overkomme en antatt sterkere fiende, men undertegnede har flere ganger havnet i kamper hvor det enten er for få spillere på menneskelaget eller ikke engang en Predator med i kampen.
Hadde det ikke vært for disse tekniske problemene, hadde Predator: Hunting Grounds likevel bare vært et helt ålreit spill. Utenom dette er det nemlig mye annet å klage på: Spillet har en kjedelig visuell stil med grafikk som ser ut til å være tatt rett fra forrige konsollgenerasjon; det er generelt veldig lite innhold, både i form av kart-, klesplagg- og oppdragsvariasjon; balansen mellom de to lagene er helt skakkjørt; og det er generelt ikke særlig behagelig å spille som hverken predator eller fireteam.
Som et resultat er det fint lite å rope hurra for her. Jeg liker tanken bak mange av spillets ideer, og det evner som sagt å by på spennende og kaotiske kamper her og der, men enda oftere ender det hele opp i en kjedelig, ubalansert og antiklimatisk spøk som fremstår som bortkastet tid for alle involverte.
Vil du ha spill med bedre flerspiller? Da kan vi anbefale Call of Duty: Modern Warfare og Apex Legends. Du må gjerne også sjekke ut vår guide til fantastisk flerspillermoro fra tidligere i år.
