Det originale Overwatch tok verden med storm da det ble lansert i 2016, og det var få – om noen – spillglade vennegjenger som ikke leflet med «Blizzards svar på Team Fortress 2» i minst et par uker.
Selv var jeg nok blant de som holdt ut en del lenger, og det tok flere år før jeg følte at jeg hadde fått nok av det første Overwatch. Jeg var ikke nødvendigvis lei, men resten av kompisgjengen hadde gradvis falt fra, og da Apex Legends ble lansert i februar 2019 gikk det som det måtte.
Jeg var antagelig ikke den eneste som falt av lasset, og for å forsøke å trekke spillere tilbake, annonserte Blizzard at de skulle lage Overwatch 2 mot slutten av 2019. Nå er flerspillerdelen av oppfølgeren ute som et gratis Early Access-spill, og vi har brukt de siste to ukene på å teste.
LES OGSÅ: 9 helter for å komme i gang med Overwatch 2 »
Kjent og kjært
Som beskrevet tidligere i år, virker Overwatch 2 mer som en stor oppdatering enn et helt nytt spill. Dette gir seg først og fremst til kjenne ved at det ikke eksisterer side om side med originalspillet, men i stedet erstatter det helt.
De grunnleggende mekanikkene er også de samme som før, og ser to lag med fargerike helter knive om kontrollpunkter og ulike vogner som skal fraktes fra A til B. Rent teknisk er Overwatch 2 et førstepersons skytespill, men takket være et galleri bestående av 35 unike helter, er det så utrolig mye mer enn det.
Disse figurene har alle ulike personligheter og egenskaper, og dette er med på å gjøre hver kamp fartsfylt og spennende. To jevngode lag vil gjerne rive og slite kontrollen fram og tilbake underveis i kampen, og oppbygging og god utnyttelse av kraftfulle «ultimate»-angrep er ofte nøkkelen til seier.
I overgangen til oppfølgeren har spillet skoftet én «tank»-spiller per lag, slik at det nå er snakk om 5-mot-5-kamper i stedet for. Dette er en endring som har mye å si for flyten i hver kamp, deriblant ved at det generelt går enda raskere nå enn tidligere. Hver «tank» har mer ansvar og må jobbe hardere for å holde laget samlet, og dette er ikke bare-bare.
De tre ferske heltinnene har alle noe spennende å by på.
Likevel er det en overgang som føles naturlig alt tatt i betraktning, og essensen i spillet er fortsatt veldig lik den jeg forelsket meg i i 2016.
Gameplayet er bunnsolid på alle mulige måter, og samspillet på tvers av figurer flyter fortsatt ekstremt godt. Noen av figurene har for øvrig blitt endret på – slik som Orisa og Bastion som fremstår veldig annerledes – men disse justeringene er for det meste med på å gjøre opplevelsen mindre frustrerende og lettere å lese i farta.
Helt for seg selv
Ved siden av disse endringene, har utviklerne også lagd en håndfull nye helter, seks nye kart og en splitter ny modus i Overwatch 2. Som i originalen er det figurene som er det desidert viktigste også denne gangen, og det gjenspeiles i tre ferske heltinner som alle har noe spennende å by på.
Junker Queen er en massiv «tank» som kan inspirere lagmedlemmer og skape kaos blant fiendene; Kiriko er en «healer» som kan hoppe gjennom vegger og kaster «kunai» på fritiden; mens Sojourn lader opp våpenet sitt for hvert skudd hun treffer med og kan skli langs bakken for å utmanøvrere motstandere.
Sistnevnte er min foreløpige favoritt blant nykommerne, og glir raskt inn blant de «damage»-figurene jeg liker aller, aller best. Hun er rett og slett en lek å spille som, og selv uten verdens beste sikteferdigheter føler jeg at jeg får til mye hver gang jeg er Sojourn.
Og her er Overwatch 2 fortsatt uslåelig: Spillet har noe for alle og enhver, og selv de som ikke har forutsetninger for å lykkes i et førstepersons skytespill vil kunne utrette mye i skoene til rett figur.
Er du dårlig til å sikte, kan du for eksempel velge Mercy, Junkrat eller Winston; har du tusenvis av timer fra sjangeren, lar Cassidy, Ana og D.Va deg briljere; og vil du prøve noe du ikke finner noe annet sted, har spillet Wrecking Ball, Tracer og Zenyatta.
Variasjon og personlighet er punkter hvor Overwatch alltid har slått «knockout» på konkurrentene, og akkurat det ser ut til å være videreført til gagns. Det visuelle har også fått en marginal finpuss, slik at både figurer, baner og effekter ser hakket bedre ut tidligere.
Rollespill
Andre ting som har blitt videreført er ikke fullt så positive, og noe av det jeg liker minst ved Overwatch 2 så langt er «role queue». Dette ble i sin tid innført i 2019, som et svar på kamper hvor ingen ville velge «healer» og utbredelsen av eksperiementelle lagsammensetninger.
Dette fungerte for så vidt greit den gang, men førte også til at det brått ble lengre ventetider for å spille som de mest populære rollene.
Denne balansen har dessverre ikke blitt særlig mye bedre siden den gang – som i de fleste klassebaserte flerspillerspill, er det dessverre manko på folk som flokker til «support»-figurene også i Overwatch 2, og som et resultat kan man fort stå opptil 7-8 minutter i kø for å spille både «tank» og «damage»-figurer.
Akkurat dette er heldigvis et «worst case»-scenario, hvor både tid på døgnet og modusvalg spiller imot deg – som regel er man inne i en vanlig «unranked» kamp i løpet av to-fire minutter, og i mellomtiden har utviklerne lagt opp til at man kan hoppe raskt inn og ut av trening eller uforpliktende «deatmatch»-moduser.
De forsøker også å lokke spillere til å velge å spille forskjellige roller ved å blant annet ha ulike utfordringer og mer erfaringspoeng som dinglende gulrøtter.
Er man lei av hele «role queue»-greia, kan man også skofte dette helt ved å kaste seg ut i «open queue» eller arkade-modusene. Det er med andre ord mye innhold å leke seg med her, og det skal ingen måte stå på innholdet.
«Battle pass» til besvær
Måten noe av dette innholdet leveres på er imidlertid endret denne gangen: Det første Overwatch var et spill man betalte fullpris for, hvor man så kunne tjene og kjøpe «loot»-bokser for å låse opp kosmetisk innhold. Alle helter var gratis for alle idet de ble lansert, og det var ingen måter å kjøpe kostymer direkte.
Dette er nå endret, for i overgangen til Overwatch har spillet blitt «free-to-play» og dermed også endret hva og hvordan man betaler for ekstra stæsj. Hovedsakelig er det nå snakk om et veldig typisk sesongbasert «battle pass», hvor man når nye nivåer ved å spille og gjennomføre daglige og ukentlige utfordringer.
Også dette er en helt ålreit endring – jeg har en del erfaring med «battle pass» fra min tid med Apex Legends og synes faktisk innholdet man kan låse opp i Overwatch 2 er langt mer tiltalende enn i Respawns «battle royale»-spill.
Her får man fargerike kostymer, flåsete replikker, kule «higlight intros» og litt attåt. Viktigst av alt er derimot at annenhver sesong vil ha en ny helt, og denne figuren er også låst bak den aktuelle sesongens «battle pass». De som betaler får tilgang på den nye helten allerede på første nivå, mens de som ikke vil punge ut må nå level 55 før de kan bruke nykomlingen i kamp.
Dette er ingen «dealbreaker», men jeg skulle helst sett at den nye figuren ble tilgjengelig litt lenger ned på nivåstigen. Hvis man spiller en time eller to hver dag, låses man for all del opp nye nivåer i et greit tempo, men det går likevel litt i tregeste laget.
Også her kommer de som ikke betaler til kort: Ved siden av å bare få en brøkdel av innholdet, går de også glipp av en «XP-boost» på 20 prosent. Dette var det første jeg reagerte på, før jeg etter hvert innså at man heller ikke får tilbake noen «Overwatch coins» ved å gjennomføre passet.
Det spørs om jeg kjøper flere «battle pass» enn dette første.
Her viker Blizzard markant fra de andre «battle pass»-løsningene jeg har vært borti tidligere, hvor både Apex, Legends, Fortnite og Rumbleverse gir deg nok av spillets valuta til at man fint kan kjøpe det neste passet gratis ved begynnelsen av neste sesong. Dette er altså ikke tilfelle for Overwatch 2.
Man får riktignok en håndfull «coins» gjennom ukentlige utfordringer, men dette er så få at det rett og slett gir meg en vond smak i munnen – det spørs om det blir flere «battle pass»-kjøp enn dette aller første.
En foreløpig konklusjon
Etter en del server-problemer og en sedvanlig klønete lansering, falt Overwatch 2 mer eller mindre helt på plass etter en uke i Early Access, og da var det nesten som å komme hjem for min del. Her fant jeg meg raskt til rette i skoene til Mercy, Roadhog og alle de andre favorittene mine fra godt over 700 timer i det første Overwatch.
For det grunnleggende er både kjent og kjært i denne oppfølgeren, og de endringene som er gjort med figurer og lagsammensetning fungerer stort sett veldig godt. Særlig de nye heltene er strålende designet, og jeg har allerede funnet meg en ny yndling i Sojourn. De nye kartene er sedvanlig fargerike og lekre, og jeg liker den nye «Push»-modusen svært godt.
Da er det det dessverre alt utenom selve spillingen som holder dette tilbake fra å være en soleklar anbefaling. For det første er det kjipt å vente i flere minutter hvis man vil spille som noe annet enn «support», selv om dette er et problem jeg foreløpig kan leve med.
Det andre store aberet er mindre tilgivelig, og det er knyttet til hvordan utviklerne har løst «battle pass». Dette føles både litt vel saktegående; er overdrevent kjipt mot de som ikke betaler; og har heller ikke innebygd valuta slik at man kan jobbe seg opp mot neste sesongs pass.
Alt i alt koser jeg meg likevel stort med Overwatch 2 så langt, og fram til spillet omsider får en historiemodus en gang neste år kan det forhåpentligvis bare bli bedre.
Overwatch 2 er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S, Nintendo Switch og Windows (testet).
