Triumph Studios er folkene bak de turbaserte strategispillene i Age of Wonders-serien – en spillserie som sannsynligvis ikke har klart å klore seg fast i bevisstheten til den gjennomsnittlige gamer, men som vekker gode minner hos de fleste som har erfaring med den. Etter tre spill i denne serien fant de imidlertid ut at de ville gjøre noe helt annet, og resultatet er Overlord. Og etter å ha prøvd spillet, er jeg temmelig glad de aldri lyttet til det gamle uttrykket "Skomaker, bli ved din lest". Overlord er nemlig svært spennende (og ikke minst, svært godt).
Unna vei, pingle-Sauron
I Overlord spiller du en ond hersker med planer om verdensherredømme. Det hele starter med at du blir vekket opp av en gruppe gremlins-aktige "minions" (undersåtter), som dresser deg opp i en rustning med et passende ondt utseende, før den viseste av dem forteller at forgjengerne dine alle har blitt drept av helter. For å gjøre vondt verre, har disse stukket av med vitale deler av tårnet ditt, som er selve nervesenteret i den onde operasjonen din. Alle onde herskere må ha et høyt og fryktinngytende tårn som hovedkvarter, og man blir liksom ikke tatt helt seriøst uten.
Den viktigste delen av tårnet ditt befinner seg i området rundt den vesle landsbyen Spree, og dermed er det dit du først tar turen. Spree viser seg å være okkupert av en gruppe naziaktige hobbiter, som tvinger befolkningen til å jobbe i en grusom arbeidsleir. Siden alle onde ledere hater konkurranse fra andre onde ledere, beslutter du deg raskt for å kvitte deg med hobbitene og den smellfeite lederen deres, slik at du selv kan ta kontroll over området.
Du har sannsynligvis allerede skjønt at Overlord er et spill med glimt i øyet. Spillets fantasyverden er preget av parodier og vitende klisjeer, og humoren presser seg frem uansett hvor du drar eller hva du gjør. Hvis fokuset på ondskap plager deg, trenger du egentlig ikke bekymre deg. Dette er ikke noe Manhunt, og figuren din er ikke ond på samme gufne måte som Charles Manson, Osama Bin Laden eller en gjennomsnittlig Texas-guvernør. I stedet minner han mer om en typisk Disney-onding – en vandrende klisjé av en ond hersker, som bare gjør jobben sin så godt han kan.
Faktisk består mange av oppdragene av å hjelpe folk, og «heltene» du må slåss mot har alle blitt korrumpert av makten sin, slik at de fremstår som ondere enn deg selv. Du får også en viss frihet til å selv velge hvor ond du vil være – etter at du har reddet Spree fra de vemmelige hobbitene kan du velge om du vil hjelpe landsbyboerne videre, eller om du heller vil stjele maten deres, bortføre kvinnene deres til tårnet ditt og bruke mennene deres som undersåttmat.
Herlige småkryp
Apropos undersåttene, disse småkrypene er spillets viktigste element. Som ond hersker er det nemlig viktig at du i så stor grad som mulig lar andre gjøre arbeidet for deg, slik at du har overskudd nok til å selv ta æren når det blir aktuelt. Undersåttene i Overlord lever kun for din skyld, og de gjør alt du ber dem om uten å protestere, selv om ordrene dine resulterer i deres sikre død. Store deler av gameplayet består av å kommandere undersåttene rundt i omgivelsene, for å drepe og plyndre alt som kommer i deres vei.
Til å begynne med kan du kun kontrollere fem undersåtter, men etter hvert som du finner oppgraderinger til tårnet ditt, får du gradvis mulighet til å kontrollere mange flere samtidig. Det tar ikke spesielt lang tid før du opparbeider deg muligheten til å styre en hel liten hær av småkryp, som farer gjennom omgivelsene som en ødeleggende gresshoppesverm. Det er moro å være destruktiv, og i tillegg er det ganske nyttig. Ved å ødelegge møbler, kister, tønner, krukker og andre ting finner de nemlig magiske eliksirer, penger og utstyr.
Undersåttene kommer selvsagt løpende med magiske eliksirer og penger, med samme stolthet i øynene som en hund som akkurat har hentet en pinne. Våpen og andre nyttige ting bruker de selv, og ved hjelp av dette blir de gradvis farligere og mer motstandsdyktige på slagmarken. Derfor lønner det seg å holde dem i live så lenge som mulig, for når en undersått dør tar han alt det oppsamlede utstyret sitt med seg i graven. Det er dessuten genuint morsomt å se hvordan gruppen din gradvis blir utstyrt med alt slags skrap.
Når undersåttene dreper en fiende, kan de plukke med seg sjelen hans og gi den til deg, slik at du kan skaffe flere undersåtter. Dette er viktig, for det å være undersåtten til en ond hersker er et ekstremt farlig yrke, og er du riktig uheldig kan du omtrent miste hele gruppen din på én gang. Uten nye sjeler har du ingen hær, og uten en egen hær er du ikke mye til ond hersker. Heldigvis kan du dra tilbake til områder du tidligere har besøkt, hvor du ofte finner massevis av lette småkryp (sauer, forvokste biller, og så videre) som kan massakreres for nye sjeler.
Fire typer undersåtter
Undersåttene kommer i fire forskjellige utgaver. De første du får tilgang til er de brune fotsoldatene, som er gode i nærkamp. Deretter treffer du på de røde undersåttene, som er immune flammer og som har evnen til å kaste flammeballer på fiendene. De grønne undersåttene er snikmorderne dine – de er immune mot gift, og kan brukes til å overfalle intetanende fiender for maksimal skade. Til sist har vi de blå undersåttene, som ikke kan skades av magi, og som kan gjenoppvekke døde undersåtter.
I tillegg til at det gir visse fordeler å ha flere typer undersåtter på én gang (det er jo ikke dumt å kunne gjenopplive døde undersåtter eller støtte nærkampekspertene med flammeballer), er omgivelsene ofte strukturert slik at du er avhengig av én spesiell type undersått for å komme videre. Røde undersåtter kan rydde bort brennende materiale, de grønne spiser giftige planter som om det skulle vært salat, mens de blå er de eneste som kan svømme. De eneste som ikke har noen unike egenskaper er de brune undersåttene, men deres effektivitet i nærkamp gjør at du likevel vil bruke dem så mye som mulig.
Det er kontroll av undersåttene som er selve «maten» i Overlord – figuren din kan kaste magi og slå ganske kraftig fra seg om det skulle være nødvendig å støtte de søte små, men jevnt over lønner det seg oftest å holde seg utenfor faresonen, og la undersåttene ta alle sjansene.
Lett å miste kontrollen?
Hvordan du gjør dette avhenger av hva slags kontrollsystem du bruker. Med en analog håndkontroller bruker du venstrestikken for å bevege figuren din, og høyrestikken for å bevege den vesle flokken med undersåtter rundt i landskapet. Med mus og tastatur kan du holde inne begge museknappene for å gjøre det samme.
Begge metodene har sine styrker og svakheter – med håndkontroller får du ikke mulighet til å kontrollere kameraet selv, men det er noe lettere å kontrollere undersåttene. Med mus og tastatur blir det litt mange knapper å holde orden på, samtidig som det å kontrollere undersåttene krever litt ekstra nøyaktighet, men til gjengjeld får du selv kontrollere kameraet som i tradisjonelle tredjepersonsspill. Alt i alt fungerer kontrollene omtrent like godt uansett om du velger Xbox 360-versjonen eller PC-versjonen (som også støtter håndkontroller).
Du kan enten flytte alle undersåttene samtidig, eller velge én spesiell type å kontrollere. Systemet tillater også en viss bruk av taktikk. Du kan plassere styrkene dine på bestemte steder, slik at du for eksempel kan sette en gruppe brune undersåtter til å beskytte en gruppe røde flammekastere. Men det viser seg som regel at de enkle løsningene også er de beste, da mer kompliserte operasjoner ofte er vanskelige å gjennomføre uten å gjøre småfeil som kan koste dyrt. Kontrollene kan nemlig føles litt rotete til tider, noe som skaper trøbbel når du vil detaljstyre undersåttene dine.
Overlord har tre flerspillermoduser, men de fungerer mest som distraksjoner. I samarbeidsmodus må to herrer samarbeide for å overleve så lenge som mulig i kamp mot ulike monstre, mens i «deathmatch»-modus kjemper du og undersåttene dine mot en annen herre og hæren hans. Til slutt har vi «plunder», hvor målet er å plyndre omgivelsene så raskt som mulig. Flerspiller er artig nok (uten at det på noe som helst tidspunkt tar helt av), men varigheten er det så som så med – hver flerspillertype har kun to brett å spille på.
Utrolig sjarmerende
Likevel har jeg falt fullstendig pladask for Overlord. Det er et spill som har sine småproblemer, men totalpakken er usedvanlig frisk og hyggelig. Dette skyldes i stor grad humoren som preger absolutt alt i Overlord-verdenen. Spillets hovedskribent er Rhianna Pratchett, og hun har gjort en glitrende jobb. Få av situasjonene og figurene du møter er skikkelig hysteriske, men du lures hele tiden til å trekke på smilebåndet. Rhianna er datteren til den populære forfatteren Terry Pratchett, og det er tydelig at hun har arvet farens talent og humoristiske sans.
Historien og figurene representerer imidlertid bare en liten del av spillets totale humorpakke. Størsteparten er det undersåttene dine som står for, og de gjør det med stil. Mest av alt minner den kaotiske væremåten deres om de grønne små monstrene i Gremlins (som det forresten er på høy tid vi får et gjensyn med), og de bringes til live ved hjelp av massevis av fabelaktige animasjoner. Etter hvert får du nesten et slags faderlig forhold til de søte små.
Konklusjon
Hvis jeg hadde følt for å være virkelig kritisk, ville det vært mange småting jeg kunne pekt på som potensielt problematiske, men det er vanskelig å være virkelig kritisk etter å ha spilt Overlord så mye som jeg har gjort den siste uken. Spillet har rett og slett sjarmert meg i senk med sin flotte humor, velrealiserte fantasiverden og hyggelige gameplay. Overlord er kanskje ikke direkte innovativt (Nintendo-elskere vil utvilsomt peke på Pikmin-serien som en tydelig inspirasjonskilde), men det er uvanlig og morsomt. Og selv om det noen ganger kan være frustrerende, er det alltid fristende å fortsette. Hvis du liker spill som stikker seg litt ut, både tematisk og gameplaymessig, er Overlord et åpenbart valg – dette er kanskje sommerens friskeste spill.
