En regnfull New York-natt blir fem ungdommer oppdaget, hutrende og forfrosne og uten evne til å huske hvordan de havnet der. De er aggressive og bevæpnede, og blir derfor uskadeliggjort så snart råd er, og lagt inn på psykiatrisk avdeling på Staten Island.

Det er her du kommer inn i bildet. Ved å tråkke i skoene til militærpsykiateren David McNamara skal du forsøke å hjelpe disse sjokkskadde ungdommene – og samtidig lære mer om hvordan de havnet i denne situasjonen. Gjennom en langsom prosess forsøker du gradvis å vekke til live stadig eldre minner hos pasientene.

Arbeidsdager kommer og går, og mens du avdekker stadig mer av bakgrunnshistorien for pasientene dine, viser det seg også at David har problemer med privatlivet. Forholdet mellom ham og kona har blitt stadig mer komplisert den siste tiden, og det hjelper ikke akkurat at han for øyeblikket har dratt på forretningsreise til New York for å bistå med den aktuelle saken.

Spillet bruker ganske tradisjonelle musikalske og tematiske virkemidler for til stadighet å fremkalle følelsen av at viktige avsløringer er like rundt hjørnet. Her er glimrende, stemningsrik musikk og dystert vegg-til-vegg-regnevær, og stemmearbeide bekvemmelig nok til at man i hvert fall ikke klarer å bli provosert av det.

Likevel er det med et blankt blikk jeg sitter igjen nå, åtte timer senere, idet rulletekstene flimrer over skjermen, og jeg skjønner at spillet er over. Jeg føler meg tom, og en anelse oppgitt. Hva var dette for noe, egentlig?

Det er pussig å skrive en anmeldelse av en såpass åpenbar toer uten helt å kjenne på aggresjonen jeg tidligere har forbundet med toere – men la det ikke være noen tvil: Overclocked er en toer. Som toere flest gjør det nesten alt galt.

Stiller svakt i samtlige disipliner

I et eventyrspill av dette kaliberet pleier det å være historiefortellingen, dialogene, gåteoppgavene og logikken som er avgjørende for hvor morsomt det blir å spille. Overclocked stiller svakt i samtlige disipliner.

Historiefortellingen er spillets største svakhet. For det første mangler spillet fullstendig spenst og driv – her foregår alt i sneglefart, og den dramatiske nerven musikken og stemningen legger opp til motarbeides absolutt hele tiden. Krøkkete konvensjoner, malplasserte gåter og tullete omveier havner til stadighet i veien for fortellingen, og tærer litt etter litt opp vår godviljekvote.

Verre er det imidlertid at spillet overhodet ikke klarer å levere hva det lover. Websidene til spillet er ikke snaue her, og vi oppsummerer:

• «En helt ny narrativ tilnærming (omvendt kronologisk historiefortelling)»
• «20 timer fengslende spenning»
• «En interaktiv psykothriller»
• «Nyskapende dialogsystem»

Som du kanskje har forstått, er alt dette – alt sammen – bare sludder og vås. Den narrative tilnærmingen er gammel som heia (om enn kanskje ikke mye brukt i spill). Spillet varer rundt åtte timer. Det klarer ikke å være noe særlig til thriller, det klarer ikke drøfte noen særskilte psykologiske spørsmål, og det kan bare såvidt kalles interaktivt. Dialogsystemet finnes ikke nyskapende.

Det House of Tales derimot klarer, er å vise hvordan det går når uerfarne skribenter skal forsøke å spise kirsebær med de store.

Historie på barneskolenivå

Det hele minner urovekkende mye om mine egne skolestiler fra femte klasse: Her mangler det slett ikke vilje til å kaste spennende baller opp i luften, og spillets hovedmysterie er endatil såpass vellykket at den nesten kan dra deg gjennom alle traurighetene alene. Men å samle tråder eller å avslutte fortellingen, det har tydeligvis ikke vært en del av planen.

Etter å ha investert time etter time i denne dinosauren av et eventyrspill forventer jeg pinadø en avslutning som gir meg svar på spørsmålene, og som gir meg igjen for den tiden jeg har brukt. Den gang ei. Overclockeds forsøk på en avslutning demonstrerer bare én ting: At du burde brukt tiden din på å se, lese eller spille en ordentlig psykothriller i stedet.

Måten historien formidles på er dessuten teknisk gammeldags og uelegant. At spillet hopper bukk over ti år med tekniske fremskritt, og velger å benytte statiske bakgrunner og fastlåst kamera kan jeg leve fint med – at figurene ser så blodfattige ut er et litt større problem. I motsetning til langt mer moderne forsøk som Fahrenheit og Broken Sword: The Angel of Death er persongalleriet her jevnt over fullstendig blottet for visuell karisma: stive mannekeng-dukker man nesten må lukke øynene for å klare å tro på.

Dialogene havner også litt for ofte i samme leie. De er ikke nødvendigvis usympatiske, men de mangler rytmesans, følelsene uteblir selv i de mest ekstreme situasjoner, og alt føles rett og slett kunstig. Tidvis høres det dessuten ut som spillet er oversatt av tyskere eller noen andre uten den aller mest litterære engelskteften.

Det er imidlertid aller mest regien som virkelig faller i fisk i Overclocked. Det høres ut som stemmeskuespillerne enten har sittet i ulike rom når opptakene ble gjort, eller har hatt verdens verste kjemi seg i mellom. Den naturlige utvekslingen og utviklingen av stemmeleie og tone som vi kjenner fra godt skuespill ellers i verden, eksisterer ikke.

Folk samtaler ikke, de utstøter replikker annenhver gang.

Gåteoppgavene gir heller ikke særlig grunn til feiring. Her er alle bevis i verden på at gåteeventyr-malen ikke passer like godt til alle typer spill: I mangel av morsomme ting å kombinere og morsomme ting å prøve, vel, så bruker Overclocked i stedet kjedelige ting å kombinere og kjedelige ting å prøve. Du kombinerer ting, bruker ting på andre ting og gjør alle de vanlige gåteeventyroppgavene, men svært lite av det du gjør er på noen måte spennende eller engasjerende.

Uansett hvor glad du er i eventyrspill er det dessuten deprimerende lite å gjøre i Overclocked: Nesten ingenting av det du ser på spillskjermene kan brukes, og det å utforske skjermene på leting etter noe av interesse føles ofte som en mistrøstig oppgave. Belønningene for strevet er få, og humoristiske eller intelligente overraskelser kan du bare drømme om.

Mye dødpunkter

Langt mer enn dysterheten og mangelen på interessante oppgaver er det imidlertid de beint fram ulogiske oppgavene som virkelig tar knekken på spillet.

Når du blir stående fast kan det nemlig være av to grunner. Enten er det ett eller annet du har oversett (som regel fordi spillet ikke har gjort en god nok jobb med å peke deg i riktig retning) – eller så har du møtt på et av spillets tallrike dødpunkter. I hovedsak er spillet strukturert slik at hver enkelt hendelse gir deg en ledetråd du trenger for å komme deg videre, men med jevne mellomrom virker det som House of Tales har glemt nettopp dette. Resultatet er hvileløs vandring omkring, mens man forsøker å klikke på alt og alle i håp om at noe skal løsne.

Faktisk føles svært mye av Overclocked nettopp slik: Det er et spill hvor man leter etter hvilke magiske punkter man må trykke på for å få det hele til å løsne. I stedet for å gi deg følelsen av å drive en aktiv etterforskning, blir du slept etter skjegget, nådeløst avhengig av hva nå enn Tobias Schachte og Martin Ganteföhr fra House of Tales har planlagt for deg. Det føles drepende lineært, og komplett blottet for noen som helst annen drivkraft enn det interessante utgangspunktet og den finfine stemningen.

Som så mange andre dårlige eventyrspill er dessuten også Overclocked plaget med mannen-på-skjermen-vet-mer-om-dette-en-meg-syndromet. Jeg kan absolutt null og niks om psykiatri og hypnoterapi selv, så jeg skal være forsiktig med å kritisere de påståtte realistiske metodene David McNamara legger for dagen. Det må likevel være lov å bli litt oppgitt over alle situasjonene hvor jeg står fast, men hvor David strengt tatt burde vite selv hva som skal til. I stedet for at han gjør jobben sin, må jeg famle meg frem – inntil jeg endelig treffer hva det nå enn var David hadde planlagt å gjøre i timesvis allerede.

Konklusjon

Det finnes et par formildende omstendigheter med Overclocked. Utgangspunktet for historien er interessant nok til at man har lyst til å se hvordan det hele ender, grafikken er uprovoserende og stemmearbeidet ingen katastrofe. Musikken er dessuten langt over pari for denne typen gjennomgeneriske midteuropeiske eventyrspill, og er vel den eneste delen av spillet jeg kjenner genuin entusiasme overfor.

Likevel er det all grunn til å styre unna. Historien er på nivå med mine skriverier som tiåring, langt mer opptatt av hendelser og kompliserende fortellertekniske grep enn den er av de faktiske figurene dette burde handlet om. Dialogene høres mekaniske ut, gåteoppgavene er gjennomført middelmådige og spillet er fullt av logiske hull som dreper moroa. At den store konspirasjonshistorien ender opp som en salig suppe av et rot er dermed nesten bare passende.

Overclocked er umulig genuint å mislike, men det er svært dårlig. Styr unna.