Metning
Hvis du har tatt en titt på karakteren allerede, lurer du kanskje på hva det egentlig er som trekker ned. Vel, hjernen spiser seg litt mett på hele spillet etter en stund. Her er det nok lyseblått og sjokkrødt til at du regelrett drukner av søtningsstoffer, og selv om musikken er både fengende og corny, er det rett og slett ikke nok av den. Etter noen timer foran skjermen begynner du å bli litt sliten av inntrykk: Du har fordøyet og vendt deg til galskapen, og trenger en pause fra erke-Sega.
Spillet bidrar også med en del unødvendig repetisjon i enkelte deler: Biten som dreier seg om å utføre kjærestenes ønsker er spesielt skyldig her, og krever en haug med gjennomkjøringer for å låse opp alle delene av kartet.
Når det er sagt, er det få spill som omfavner deg mer hjertelig når du vender tilbake – Coast 2 Coast sin grunnmekanikk er sterk nok til at du aldri helt får nok. Eller, for å være mer direkte: Jeg har nå spilt dette spillet i rundt tjuefem timer selv, og jeg smiler fortsatt som et barn hver gang jeg setter disken inn. Ikke fordi jeg ikke har sett det meste av hva det har å by på av landskaper og biltyper, men fordi det ikke finnes noen andre spill som på tilsvarende vis lar meg suse forbi andre biler og være tøff, hver gang jeg gjør ting riktig.
Den andre biten som stikker en liten pinne i gledeshjulet, er lastetidene. De er gjennomført akseptable uavhengig av hvilken plattform du velger, og du må aldri vente mer enn rundt femten sekunder – og på PC mye mindre. Men når en del av utfordringene etter hvert uansett bare varer noen få minutter, og du streber etter AAA-merket, går raskt en større andel av tida med til venting. Dette får deg kanskje til å vurdere å skru av – en tanke som aldri streifer deg under selve kjøringa.
Onlinestøtte og ulike versjoner
OutRun 2006 støtter onlinespilling i alle versjonene – selv PSP-utgaven har dette innebygd – men dessverre virker det ikke som om denne biten av spillet er særlig brukt. Uansett når jeg forsøkte å logge meg på, var det smått med folk, og traff jeg noen, var de så harde og rutinerte at det knapt var moro. Spillet inneholder et godt søk som lar deg sette kriterier for hva slags matcher du er interessert i, men ettersom antall pågående feider sjelden oversteg to-tre stykker hjalp det lite. Når jeg først kom i gang med en match, fungerte imidlertid onlinebiten flott rent teknisk.
Det er en del forskjeller mellom de ulike versjonene. Oppløsninga er naturlig nok lavest på PSP-utgaven, og denne utgaven har også mer hakking enn de andre. Legg til at kontrollene er mindre nøyaktige enn på storebrødrene, samt mangler vibrasjonsstøtte, og du skulle kanskje tro at PSP-utgaven var mindre stas enn de andre. Vel, den er det – men siden PSP-maskinen er så lett å plukke opp og ta med seg på tur, var det likevel ofte PSP-utgaven som fikk låne tida mi. Og det viktigste er tross alt om selve kjøremoroa består på maskinen, noe jeg absolutt vil si at den gjør.
Kikker vi litt lengre opp på kraftstigen finner vi PS2- og Xbox-utgavene, og disse er omtrent like gode. Begge flyter flott, begge støtter risting i kontrolleren, begge ser lekre ut. Og der Xbox-varianten har en mulig fordel i at den støtter å spille dine egne låter når du går lei av spillets eget utvalg, dekker PS2-en opp for det ved å tillate USB-overføring av spilldata mot PSP-varianten. Du kan altså spille litt på PSP, laste opp, spille litt på PS2, og laste ned for å fortsette på PSP igjen, for eksempel.
Det er dog verd å få med seg at PS2-utgaven og PSP-utgaven er litt tettere sammenfiltra enn hva godt er: Utviklerne har låst av enkelte biltyper og utfordringer slik at man må ha både PSP- og PS2-utgaven for å låse dem opp. Det er ikke sentrale deler det gjelder, men det er en stor rød strek i margen likevel.
PC-utgaven er den ferskeste i hyllene, og var først klar 23. juni. For denne versjonen er det et par ting du bør vite. På den ene siden er grafikken her klart å foretrekke i forhold til de andre tre produktene. En del av teksturene og skjermelementene bærer preg av å være laget for lavere oppløsning enn vi kjørte spillet i, men det er likevel liten grunn til å krangle med noe som er så vidunderlig skarpt og tydelig som dette: Coast 2 Coast er alltid pent, men det er altså aller penest på (en oppegående) PC.
På den andre siden må du skaffe til veie en skikkelig gamepad hvis du vil ha fullt utbytte av PC-utgaven. Tastaturet gjør for så vidt nytten, men den ikke-eksisterende presisjonen sørger for at dette er det opplagt dårligste kontrollvalget. Litt leit er det dessuten at vibrasjonsstøtten, som er ypperlig implementert på PS2 og spesielt på Xbox, mangler.
Konklusjon
Som sagt: Coast 2 Coast er en hyllest til fartsfølelse, knallblå himmel og blondt hår. Det er et ukomplisert spill, ofte både tacky og livsbejaende, vakkert og usmakelig på samme tid. Det er kanskje ikke "avhengighetsskapende" som i at det er umulig å skru av, men derimot er det utrolig lett å bli sittende for å spille mer, rett og slett fordi spillet gjør deg i godt humør.
Er du av typen som foretrekker å justere dekktyper og fjæringssystemer før du legger ut på veien, er dette neppe spillet for deg – du får velge bil og farge, og det er det. For alle oss andre er Coast 2 Coast lettilgjengelig, utfordrende, tilfredsstillende og kjapt – med andre ord det meste vi ser etter i en arkaderacer.
