Noen spill er nesten for selvsikre til at det er til å tro, og ikke sjelden er det Sega som står bak de drøyeste tilfellene. Ta Space Channel 5 for eksempel: Kjernen er kanskje ikke annet enn din daglige dose rytmeaction, men med bøttevis med goofy sjarm skiller det seg likevel lett ut. – Her er jeg, proklamerer det høyt, før det serverer deg utfordringa: Å nedkjempe romvesener med fete dansetrinn, i rollen som miniskjørtreporteren Ulala. Hallo? Drepe aliens med fete dansetrinn? Ulala?
OutRun 2006: Coast 2 Coast er et spill av samme ulla(la). Om du legger godvilja til, kan du igrunn merke det bare ved å se på spillets navn. Det er ikke spesielt godt, er det vel? Kanskje til og med en anelse harry? Vel, saken er bare den at Sega har helgardert seg – dette er ikke egentlig harry, det er harry med overlegg. Det er nesten som om de ikke kunne dy seg for å peke litt nese til aluminiumsfelggenerasjonen som har dominert bilspillscenen de siste årene, med spill som Need for Speed og Midnight Club.
Jeg ser det hele levende for meg: Stedet er et småklamt kontor et eller annet sted i Sega-land, hvor alles øyne hviler på en engasjert, småskrudd mellomsjef som står og gestikulerer vilt – både for behovet for en undertittel ("Coast 2 Coast") og for viktigheten av å skrive "to" med tallet 2 i stedet for bokstaver. – Det er det som er in med kidsa i dag, hører jeg ham si. The new shit. Eller var det i 1989?
Det hele koker altså ned til dette: Enten er Sega dønn seriøse, og bare fullstendig ute av takt med alt som heter smak og tone, eller så er dette rent tøv, og de vet det. Jeg holder en knapp på det siste.
Saken er uansett at det glorete og småharry er noe som preger hele spillet. På den ene siden har du den solbrune, frastøtende "flaggmannen", som i tillegg til å være ansvarlig for å flagge deg ut fra start og inn til mål, også gir deg en haug med oppdrag å spise deg gjennom.
På den andre siden har du alle de barbiedokkeaktige kjærestene dine, plastskjønnheter slik bare Sega gjør dem. Fra det voldsomme brukergrensesnittet, som fyller halve skjermen med store tall og måleinstrumenter, til den fabelaktige musikken, som er omtrent like fylt med god smak som danskebåten og 2 Brothers on the 4th Floor til sammen. Det er ikke lett å ta det alvorlig, og det føles mer enn én gang ganske billig, men samtidig er det guddommelig fengende. OutRun 2006 er for trendnissene som har skjønt at "smakløst" er det nye "stilig", og at det viktigste nå er å utvise sans for kitsch og plastikkestetikk.
For dem, og for oss som bare er glade i gode spill, da.
Brekksladdparadis
Det håndtverksmessige er nemlig tilnærma strøkent. Grunnmekanikken her er pinlig enkel, og alt dreier seg om bare et par-tre manøvre: gass, svinging og sladding. Dette gjør spillet utrolig lett å komme i gang med, og i løpet av to minutter er selv den minst erfarne racingspiller på full fart ned middagsvarme strender i flere hundre kilometer i timen. Høres det for godt ut til å være sant? Vel, her er det i alle fall: Enhver ferrarientusiasts drømmespill, sånn rent bortsett fra at det har like mye med bilkjøring å gjøre som det har med squash. Velkommen til Segas versjon av bilkjøring, som handler mer om blå himmel, deilige hastigheter og små nyanser i sladdinga enn den gjør om at doningene behøver å oppføre seg som biler.
Men selv om racinga er forførende enkel i starten, kommer du til å trenge flere titalls timer før du med hånda på hjertet kan påstå at du mestrer spillet. Det tar ikke mange minuttene før du begynner å få grep om de enkleste sonene, men på de vanskelige kommer du til å smelle i vantet igjen og igjen selv etter lang trening. Og selv når du har lært deg å holde bilen på veien, med nesa retta den riktige veien og uten å kræsje inn i de andre bilene bakfra, er det alltids rom for forbedring. Hvor du velger å sladde, hvor du lar det være, hvordan du entrer en sladd og hvordan du forlater den er alfa og omega for å holde farten oppe. Ferdigheter du fortsetter å finjustere i timesvis før det sitter.
En interessant side ved spillet er for øvrig at du slett ikke trenger å stange hodet mot de mer subtile delene av spillmekanikken for å kose deg. OutRun 2006 er perfekt som pauseunderholdning, umiddelbart fengende og fylt med gromfølelse – kanskje enda mer når du kjører baner du strengt tatt mestrer. Det er rett og slett noe med følelsen av å legge en Ferrari Enzo i nitti graders vinkel uten verre konsekvenser enn at kjæresten din veiver med armene: Det er bilkjøring slik selv en ekte Enzo ikke kan gi deg.
Et smykkeskrin med smågodt
Spillmodusene er av ganske variert karakter. Hovedmodusen denne gang er den såkalte Coast 2 Coast-modusen, som i beste Burnout-stil blander typisk racing med mer originale oppgaver. Og da var det altså tilbake til den nevnte galskapen: I en modus gråter kjæresten din store, blå tårer helt til du ligger foran rivalen din, hvorpå det er rivalens kjærestes tur til å bli gretten. I en annen modus må du kanskje, i motsetning til hva du pleier, treffe alle bilene foran deg, mens du i en tredje modus for alt i verden må unngå å bli bortført av UFO-er med transportstråler. Ja, UFO-er. Det er lov å smile.
I tillegg til den langvarige Coast 2 Coast-biten kan du kjøre den klassiske OutRun-modusen, hvor målet simpelthen er å komme i mål. Spillet begynner alltid i samme sone, men med jevne mellomrom møter du på veiskiller, hvor veien til venstre er den enkleste, og den til høyre den vanskeligste. Dermed er det mulig å ta en rekke ruter for å komme i mål, og det gjelder å samle stilpoeng samtidig, for eksempel ved å kjøre forbi vanlige trafikanter eller spesielle "rivaler". OutRun-modusen kan du med andre ord gjøre omtrent så vanskelig som du føler for.
Og enda har jeg knapt nevnt banemodulene selv. På avstand ser de kanskje ut som serier med svinger til venstre og høyre – men nettopp derfor er det imponerende at alle føles som unike utfordringer. Dette poenget tydeliggjøres ikke minst av at modulene er vilt varierende både i motiv og kjøreforhold. OutRun 2006 er fantasiracing, og da er det naturligvis lite som er bedre enn å få for eksempel Pyramidene i Egypt, Machu Picchu og Athens brostensgater i kvikk rekkefølge etter hverandre. Resultatet er ingenting annet enn vakkert.
