Spill som handler om forretningsdelen av organisert kriminalitet er sjeldne saker – noe som demonstreres godt av at Omerta: City of Gangsters og sosiale media-fenomenet Mafia Wars forblir to av de beste eksemplene på mafiastrategispill. Empire of Sin er et forsøk på å rette opp i mangelen, og er samtidig det første store prosjektet fra Romero Games siden studioets unnfangelse i 2015. Selskapet ble grunnlagt av John og Brenda Romero, som til sammen kan skryte på seg alt fra klassiske skytespill som Wolfenstein 3D, Quake og Doom, til velkjente rollespillserier som Wizardry og Jagged Alliance.
Jeg måtte naturligvis holde et øye med Empire of Sin langs utviklingsprosessen som følge av min kjærlighet for klassiske mafiafortellinger fra film og TV, slik som The Godfather, The Departed, Road to Perdition, Boardwalk Empire og selvfølgelig The Sopranos. Markedsføringen fikk det til å se ut som det ambisiøse og velutførte mafiaspillet jeg så lenge hadde ventet på. Førsteinntrykket var nokså positivt, men jeg må nok innrømme at sluttresultatet har gjort meg mer ambivalent enn forventet.
En sjarmerende verden
Byen er Chicago, tiåret er 1920-tallet og forbudstiden for alkoholholdige drikkevarer er godt i gang. Empire of Sin er et sandkassespill med relativt få restriksjoner for hvordan å erobre «The Windy City». Man starter med å velge en av fjorten mafiosoer fra forskjellige kulturbakgrunner, som hver av de har en forhistorie og en egen agenda på lur. Målet er å beseire alle de andre sjefene på kartet ved å bygge opp en personlig bande, omgjøre gunstige forretninger til beskyttelsesrackets, samt herje gatelangs med Fedoraer og Tommy Guns så langt øye kan se.
Den generelle stemningen i Empire og Sin er lettsinnet og gøyal, med variert jazzmusikk, tidslojale biler og klær. Ting er troverdig og sjarmerende på samme tid. Jeg måtte likevel slå meg raskt til ro med det faktum at Empire of Sin sjeldent er slående vakkert, selv om atmosfæren og musikken er på plass. Det kunstneriske aspektet er passende når man zoomer ned til gatenivå, men mange av de grafiske effektene hører hjemme på 2000-tallet, og de typografiske kartframstillingene i spillet er direkte stygge.
Først og fremst et rollespill
Empire og Sin har mye på gang, og forsøker å blande turbaserte kamper med 4X-prinsipper, samt en liten dash storstrategi på toppen. Det jeg derimot ikke forventet, var det enorme fokuset på rollespilling. Man kan bevege se fritt langs de håndlagde distriktene i Chicago, som huser flere titalls fronter og forretninger hver. Rollespillelementene er for mange til å telle opp, men jeg kan oppsummere med at alt hovedpersonen er, har på seg eller kontrollerer kan utvikles og forbedres over tid. Man får til og med utdelt en egen dagbok overfylt av små og store gjøremål som sjeldent er verdt det.
Progresjonen dikteres av penger, alkoholen man produserer, så vel som personlig berømmelse som mafiasjef. Sistnevnte avgjør kvaliteten og lojaliteten på opp til seksti av de største gjengmedlemmene i byen, som hver av de har sine egne klasser, personlighetstrekk og relasjoner til hverandre. Noe som igjen kan avgjøre hvor godt de samarbeider med hverandre, eller om de i det heletatt gidder å løfte våpenet når de møter kjæresten eller vennen sin i en eventuell konfrontasjon. Hver av de kan i tillegg forfremmes innad i ens personlige kriminelle imperium, til undersjefen, rådgiveren og kapteiner, slik at hele gjengmedlem-systemet raskt viser seg å være noe av det kuleste med hele spillet.
Mye billig XCOM for pengene
Der resten fremstår som et sanntidsrollespill, endrer spillet seg drastisk det øyeblikket noen velger å dra frem et våpen. Utseende og funksjonaliteten i kampsystemet er nesten helt identisk med XCOM, og inneholder mange av de samme egenskapene på menylinjen. Slik sett er det lite nytt på gang her, med unntak av at rollespillaspektene og strategiaspektet gjør et sterkere inntrykk i Empire of Sin enn i XCOM-spillene. Kampene burde føles mer innlevelsesrike som følge av dette – fordi belønningen ofte er en ny beskyttelsesracket – men den kunstige intelligensen i fiendene er såpass evneveik at jeg sjeldent følte på spenningsfølelsen.
Gatekampene mangler den samme intensiteten, variasjonen og de prosedurale tilfeldighetene som inspirasjonskilden er så god på. Siden vegger og gjenstander ikke kan sprenges bort og banene ofte resirkuleres, er det ytterst vanskelig for fienden å kontre god posisjonering og overdreven bruk av «Overwatch»-funksjonen. De har ingen måter å omringe meg på, og utfordringene kommer egentlig kun hvis man allerede er i et kjipt utgangspunkt når kampen starter.
Jeg burde kanskje spilt større deler av Empire of Sin på høyere vanskelighetsgrader, men min ultimate erfaring med kampsystemet er at jeg utførte masse repetitive handlinger på autopilot for raskest mulig fremgang, med liten fokus på taktisk optimalisering. Selv om permadød og lange sykehusopphold er en kontinuerlig fare om man ikke holder tunga rett i munnen, mistet jeg vel kun to eller tre av gjengmedlemmene mine alt i alt, fordelt på flere kampanjer.
Strategiaspektet er det kuleste med hele greia
Mafiavirksomheten handler ikke bare om mord og vold, men forretningssiden av bransjen er minst like viktig. Disse mekanikkene blir for det meste presentert via et menybasert system i Empire og Sin, og er stort sett tilfredsstillende å leke seg med.
Ved å okkupere eller investere i diverse forretninger på kartet, lager man en front som selger den selvproduserte alkoholen som likegodt kunne vært flytende gull på 1920-tallet i USA. Strategien kommer ut av ressursstyring, og det mest optimale antallet bryggerier, ulovlige barer, bordeller, kasinoer og hoteller per distrikt. Man må investere masse i å oppgradere disse for å få flest mulig kunder av den typen som faktisk er villig til å bruke en del penger på god sprit. Varene må først tilpasses den sosiale klassen i det aktuelle distriktet, men standarden øker over tid, og man må derfor sørge for at de riktige varene er tilgengelig når den tid kommer.
Deretter er det også viktig å huske på at både purken og andre gjenger liker å stikke nesa i ting de ikke har noe med. Hver av lokalene man eier må beskyttes ved å investere i vakter, forme aliaser og bestikke politiet. Luksusnivået på spriten og klientellet, så vel som farenivået i distriktet som følge skuddvekslinger ute i gatene, avgjør både profitten og sannsynligheten for at politiet iverksetter razziaer.
Det å stifte solide allianser med andre sjefer – for så å dolke de pent i ryggen når de minst venter det – er selvfølgelig også viktig i Empire of Sin. Fremstillingen av diplomatiet er sammenlignbart med spill som Civilization og Stellaris. Man former pasifistpakter, forhandler seg frem til gode priser på ressurser og ber resten av sjefene om å gjøre ting for deg om forholdet er godt nok.
Til forskjell fra klassiske 4X-spill derimot, er det dessverre kun krigføring som oppfyller seierskriteriene. Faktisk er det lite som hindrer spilleren fra å bare hyre inn en aldri så liten arme, kjøpe noen granater og skuddsikre vester, samt rusle inn i løvens gap for å fjerne sjefen så tidlig som mulig. Men sannsynligheten for å komme unna med noe slikt uten å bruke de økonomiske og diplomatiske støttehulene til å svekke fienden først, er ganske lav.
Strategiaspektet er i mine øyne en av de mest underholdende delene av hele pakka, selv om et enda større fokus på nettopp disse delene av mafiabransjen hadde tatt seg bedre ut enn rollespillfascinasjonen. Det er jo alltids gøy å bygge ett kriminelt imperium fra ingenting.
Unødvendig fokus på historiefortelling
Utviklerne har av en merkelig grunn brukt alt for mye energi på orkestrert historiefortelling i et spill som legger kraftig til rette for «emergent gameplay». Empire of Sin introduserer kinematografiske dialogsekvenser mellom de mange sjefene i spillet, med kameravinkler, dedikerte animasjoner og stemmeskuespill. Disse samtalene skal fremme innlevelse og gjøre verden troverdig, men hele tiltaket med dialoger, stemmeskuespill og «sit downs» blir gammelt etter rundt en time på grunn av amatøraktig utføring.
Flesteparten av sideoppdragene i loggen er helt overflødige i tillegg, selv om det er ganske mye fokus på disse. Samtlige leder til middelmådige fillerdialoger uten stemmeskuespillet, etterfulgt av alminnelige gatekamper. Til slutt gikk jeg bare bort fra å utføre oppdragene til fordel for vanlig erobring på mine egne premisser, som alltid førte til mer berikende innhold.
Tungvint å faktisk gjøre ting sekund til sekund
Spillet kan ofte fremstå ubalansert og upolert. Det er for eksempel mange forventede ting som ikke skjer når man klikker på diverse menyalternativer, og «Ironman»-modusen er heller ingen sted å finne. Jeg stoler likevel på at Romero Games ordner opp i slike bagateller langs de første ukene.
Spillet flommer samtidig over av andre problemer som jeg er mindre optimistisk til at de greier å fikse. Mye av Empire og Sin kan ofte være interessant å holde på med, men alle de beste delene undergraves av en elendig presentasjon og klumsete navigasjon.
Det er for eksempel ikke mulig å klikke direkte på fiendebygninger for å undersøke deres statistikker, eller snakke med karakteren som står ved bardisken av mitt eget utested. Jeg må faktisk «ta en drosje» til det rette distriktet, gå til lokalet, få opp interaksjonshjulet, styre karakteren min inn i bygget, for så å fysisk finne oppdragsgiveren og trykke på personen.
Selv om det selvfølgelig er gøy å zoome inn fra bynivå, til distriktsnivå, til gatenivå, for så å besøke bordellet man nettopp oppgraderte, viser det seg jo raskt at belønningen er ren estetikk. Man kan ikke interagere med noe som helst. Hele greia er som et glorifisert menysystem, bygget opp i 3D. Det dukker i tillegg opp en kort, men likevel irriterende, lasteskjerm hver bidige gang man skal gå inn og ut av de mange bygningene i spillet, eller når man teleporterer seg rundt i byen via drosjesystemet.
Alt dette får meg til å tro at Romero Games begynte på et overambisiøst rollespillprosjekt som de ikke maktet å fullføre. Jeg er hundre prosent sikker på at Empire of Sin hadde gjort et bedre inntrykk om Romero-familien hadde bestemt seg for enten å lage et menybasert strategispill, eller et isometrisk rollespill. Spillets utgiver er jo ingen ringere enn verdensmesteren på menybasert storstrategi – Paradox Interactive, og jeg tror alle hadde tjent på at Empire og Sin gikk for en standardisert tilnærming istedenfor denne ufokuserte kompotten.
Konklusjon
Empire of Sin er langt fra fantastisk, men det er på mange måter det beste vi har. Bakteppet av forbudstiden og organisert kriminalitet er en veldig ettertraktet mangelvare som mange vil glede seg over å fordype seg i. Innholdet i spillet er omfattende, og ambisjonsnivået til Romero Games er imponerende. Blandingen av rollespillelementer og strategispillkonsepter gjør at spillopplevelsen er unik, og at spillet lykkes på visse områder.
Jeg elsker mange av spillets konsepter på papiret, men det føles sjeldent bra å faktisk spille Empire of Sin – hverken som et rollespill, et strategispill eller som et taktisk sjakkspill. Det enkleste er ofte det beste, men spillet velger å overkomplisere presentasjonen fremfor å fokusere på ytterligere strategisk dybde. Klumsete kartmoduser, den store interessen for orkestrert historiefortelling og det faktum at mange interaksjoner må gjøres via hovedpersonen istedenfor spilleren direkte, gjør hele spillopplevelsen mye mer frustrerende enn nødvendig.
Jeg tror derimot ikke at det er så galt at det ikke er godt for noe. Et titalls oppdateringer og en til to utvidelsespakker kan gjøre susen for Empire of Sin. Romero Games har selv sagt at spillet er skreddersydd for modifikasjoner. Slik sett har jeg troen på at Empire og Sin kan hente seg inn på sikt, selv om det er en rotete opplevelse per dags dato.
