I ettertid
I år er det tretten år siden den vestlige lanseringen av Kingdom Hearts II, men det betyr ikke at det ikke har skjedd en del i serien siden den gang. Bak kulissene har Tetsuya Nomura og hans trofaste gjeng jobbet jevnt og trutt med nye og spennende Kingdom Hearts-prosjekter hele veien, det ene mer interessant og annerledes enn det andre. Skjebnen ville det riktignok til at ingen av disse eksperimentelle titlene skulle dukke opp på stasjonære PlayStation-konsoller – i stedet ble de neste fem Kingdom Hearts-spillene som kom til vesten gitt ut på ulike bærbare plattformer.
Hvorvidt dette var et bevisst valg for å hindre assosiasjoner til Kingdom Hearts III, eller bare et feilslått forsøk på å spre serien til stadig nye markedsandeler, er jeg fortsatt usikker på den dag i dag, men uansett var det i hvert fall ikke bare-bare for den jevne Kingdom Hearts-tilhenger.
Selv husker jeg hvordan jeg måtte knuse sparekontoen for å gå til innkjøp av både Nintendo DS og PlayStation Portable for å spille henholdsvis Kingdom Hearts 358/2 Days og Kingdom Hearts Birth By Sleep. På ett tidspunkt var jeg faktisk også på nippet av å importere en amerikansk PlayStation 2-modell for å kunne utforske den oppussede utgaven av Chain of Memories som ikke dukket opp i Europa før lanseringen av den første HD-samlingen i 2013. Akkurat det er jeg glad for at jeg ikke gjorde, all den tid jeg oppdaget at jeg kunne se klipp fra spillet på YouTube og fordi Re: Chain of Memories heller ikke er det beste spillet i serien.
For jeg skal ikke lyve og påstå at alle spill som har kommet i kjølvannet av Kingdom Hearts II har vært innertiere. Noen av de har faktisk vært ganske dårlige på flere punkter – enten man velger å karnøfle den grusomt ubetydelige fortellingen i Kingdom Hearts Re: Coded eller bare undrer seg hvorfor mobilspillet Kingdom Hearts: Unchained χ i det hele tatt eksisterer – men likefremt må jeg si at jeg har kost meg med så godt som samtlige (med unntak av sistnevnte) på et eller annet tidspunkt.
Flere spill, flere fortellinger
Det første vestlige sidespranget etter Kingdom Hearts II kom i form av Kingdom Hearts 358/2 Days, et Nintendo DS-spill som tok for seg Roxas' liv og levnet. Her ble det fokusert på det drøye året som gikk mens Sora var i koma og hvordan Roxas tilbragte dagene sine sammen med Axel, Xion og resten av Organization XIII.
358/2 Days er et særs polariserende spill i serien, ikke bare fordi det tar for seg figurer som mange ikke anser som enormt viktige i det store og det hele, men også fordi det har en litt langsom og noe repeterende struktur.
Jeg må likevel si at jeg storkoste meg i rollen som Roxas da jeg spilte det like oppunder lansering. Hvis det ikke har kommet fram tydelig nok tidligere i artikkelen, er Roxas en de figurene jeg liker aller best i serien – jeg hadde bygd et nært forhold til figuren i løpet av Kingdom Hearts II – og det å bli bedre kjent med hans kamp, de andre medlemmene av organisasjonen og hva som egentlig foregikk mellom Kingdom Hearts og Kingdom Hearts II, var til stor hjelp for et fanhjerte som lengtet etter mer informasjon om dette fantastiske spilluniverset.
Det var imidlertid ikke før lanseringen av Birth By Sleep at vi virkelig skulle få se hva Tetsuya Nomura hadde å komme med. Dette tiltenkte forløperspillet var noe han hadde hintet til flere ganger, ikke bare i markedsføring i etterkant av toeren, men faktisk også gjemt rundt omkring i de ulike utgavene av Kingdom Hearts II.
Spesielt i den tidligere Japan-eksklusive Final Mix-utgaven av spillet var det mye å spennende å oppdage: Her ble den hemmelige avslutningsvideoen utvidet med et ganske tydelig blikk på figurene som skulle komme til å stå i sentrum for Birth By Sleep, mens vi rundt omkring i spillet også fikk flere hint til hva som foregikk i kulissene. For eksempel kunne japanske Kingdom Hearts-tilhengere bryne seg på Lingering Will, en hemmelig superboss som ikke bare skulle vise seg å ha enormt mye å si for plottet i Birth By Sleep, men som også står for en av de aller beste og vanskeligste kampene i Kingdom Hearts' historie.
Uten å overdrive vil jeg tørre å påstå at Lingering Will er på nivå med den vanskeligste Dark Souls-boss, og det at jeg aldri kjedet meg eller følte frustrasjon i løpet av de snaue ti timene jeg brukte på å lære meg figurens mønstre, angrep og taktikker er enda et perfekt eksempel på hvor utrolig digg det er å spille Kingdom Hearts II.
Men la oss vende en kort tur tilbake til Birth By Sleep: Det ambisiøse PlayStation Portable-spillet ble lansert i 2010, og var i all hovedsak en forløper til det aller første spillet i serien. Her fikk vi ikke spille som hverken Sora eller Roxas, men i stedet som tre andre, tidligere ukjente keyblade-mestere, Terra, Ventus og Aqua. Disse hadde alle sin helt egen fortelling, hvor de taklet utfordringer, bekjempet fiender og utforsket Disney-verdener over en lav sko.
Ingen av historiene var overfladiske; de tre eventyrene gikk ofte på tvers og parallelt med hverandre; og for å få med seg hele historien måtte man pent spille gjennom de tre kampanjene i tur og orden. Som en fyr som har en utrolig fascinasjon for parallellhandling og tidslinjer som veves sømløst sammen, passet Birth By Sleep som hånd i hanske for undertegnede. Jeg formelig elsket hvordan de tre fortellingene ble snørt sammen, dels fordi det var tre spennende eventyr som til slutt ble til ett digert handlingsforløp, og dels fordi dette var tiltalende figurer med en troverdig og engasjerende dynamikk.
Birth By Sleep hadde i tillegg en rekke andre fortreffelige mekanikker, en super ansamling av Disney-verdener som virkelig passet inn i historien, og flere designvalg som virkelig var med på å sementere det som et av de beste spillene i serien – om ikke det beste.
I ettertid, og med Kingdom Hearts II helt friskt i minne, lener jeg nok kanskje mer mot toeren som det beste spillet i serien, men jeg ser for meg at dette fort kan endre seg når jeg spiller gjennom Birth By Sleep neste gang.
Nomura ga seg imidlertid ikke der: Han ville lage flere spill før Kingdom Hearts III – nå er vi for øvrig langt inne i territoriet hvor han var hovedansvarlig for det mystiske Final Fantasy-sidespranget Final Fantasy Versus XIII, så det var antagelig umulig for han å lage Kingdom Hearts III på den tiden.
Selvfølgelig måtte også dette Kingdom Hearts-spillet havne på en ny konsoll, og denne gangen falt valget på Nintendos nyeste håndholdte, Nintendo 3DS. Kvikk som han var, ga Nomura spillet tittelen Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance.
Dette var nok et spill viss historie egentlig ikke hadde så mye å si for det overhengende plottet i serien, men det var likevel nok framgang her – spesielt helt på slutten – til at man kunne anse det som en helt essensiell del i opptakten til Kingdom Hearts III. Det skadet heller ikke at det var et vidunderlig artig spill, både i form av enorm flyt, fremragende og varierte Disney-verdener og en rekke spennende funksjoner og systemer.
Dream Drop Distance kom faktisk ut såpass sent at jeg på det tidspunktet hadde karret til meg en frilansstilling her hos Gamer.no, så for et mer detaljert dypdykk i hva jeg mener om Dream Drop Distance trenger du ikke se lenger enn vår offisielle anmeldelse. Jeg husker i hvert fall at det var en stor dag for en vordende spilljournalist å få lov til å skrive noe dypt, personlig og meningsbærende om et spill i favorittserien min.
Tretten år senere
Og nå skal jeg til å anmelde Kingdom Hearts III – oppdraget er allerede godtatt – og i skrivende stund er det bare en håndfull dager unna. Tenk det! For en utrolig merkelig følelse: At denne årelange sagaen – som har fulgt meg fra jeg var en liten pjokk, som oppdaget det første spillet i spillhylla på Elkjøp og måpte over de mange Disney-figurene på coveret – nå skal nå sitt foreløpige klimaks.
Jeg skriver foreløpige, fordi Kingdom Hearts III med all sannsynlighet ikke er slutten på spillserien. Nomura har allerede vært ute og mer eller mindre bekreftet at det tredje nummererte spillet er slutten på Xehanort-sagaen, men at døren står på vidt gap for flere spill etter det. Hvorvidt noen av disse, eller i det hele tatt Kingdom Hearts III, kan nå opp til det skyhøye nivået Kingdom Hearts II satt i 2006 er vanskelig å si.
Birth By Sleep kom farlig nærme – på et tidspunkt var det min klare personlige favoritt – men når jeg har vendt tilbake til toeren nå, like før det braker løs den 29. januar, må jeg si at jeg er utrolig imponert over hva Kingdom Hearts II har å komme med og hvor enormt godt det har tålt tidens tann. Historien og figurene er spennende og fremtredende, og danner grunnlaget for alt som har kommet siden; det audiovisuelle holder seg fantastisk godt, med en strålende visuell stil, livlige animasjoner og meningsfull musikk som griper tak i deg; og spillbarheten er antagelig den beste i serien. For pokker, til og med gummi ship-sekvensene var ikke så aller verst!
Nei, opplevelsen flyter rett og slett bare utrolig godt sammen på tvers av alt spillet har å by på, og jeg tror vi skal regne oss som heldige hvis Kingdom Hearts III har noe i nærheten av den finpussen, den sjelen og den emosjonelle slagkraften Kingdom Hearts II har.
