Kingdom Hearts II

Løvenes Konge skuffer

Alt er imidlertid ikke like bra, og dessverre står Disney for noen av de mest skuffende delene av spillet. Jeg har tidligere nevnt hvilke av de totalt 13 verdenene jeg liker aller mest, men det er også en håndfull virkelig dårlige innslag her.

En av de åpenbare feilstegene er inkluderingen av en verden basert på Pirates of the Caribbean-serien. Jeg innser at dette på sett og vis er Disney-filmer (på lik linje med både Tron og The Nightmare Before Christmas), og filmserien var nok enormt populær da Kingdom Hearts II ble utviklet, men det Nomura og kompani leverer her er dessverre godt under pari.

Ikke bare er universet mørkt, trist og lite innbydende, men måten spillet gjengir filmskuespillerne på er på grensen til kriminelt dårlig. Dette gjelder både i form av den visuelle stilen – som tar i bruk mer troverdig grafikk som går på tvers av den fortryllende vakre tegneseriestilen som brukes i resten av spillet – samt i form av stemmeskuespill. Å høre dårlige etterligninger av Johnny Depp, Keira Knightley og Orlando Bloom er veldig lite tiltalende, og når handlingen fra filmen i tillegg er såpass komplisert og tidsoppslukende som det den er, blir det mye vas og lite tid til den gode Kingdom Hearts-følelsen.

Dessverre var dette var nesten å forvente – Pirates of the Caribbean kunne blitt noe helt annerledes og spennende (slik jeg håper det blir når verdenen vender tilbake i Kingdom Hearts III), men det var liksom aldri særlig mye håp.

En verden basert på Løvenes Konge derimot, det måtte jo bare bli bra. Her snakker vi om en av Disneys mest ikoniske og elskede filmer gjennom tidene – hva kunne gå galt?

Det aller meste skulle det vise seg. Ikke bare er dette en av de største, og samtidig også en av de mest øde verdenene i spillet, men handlingen og måten den fremstilles på er rett og slett deprimerende svak. Man avbrytes stadig av irriterende filmsnutter som ikke bare har utrolig lite å si for handlingen, men som også er dørgende stille og tappet for liv.

Alt som skjer her er rett og slett litt stusslig, både med tanke på lydeffekter som på ingen måte gjengir det tidligere frodige steppelandskapet og jungelen Timon og Pumba holder til i, men også med tanke på den rene og skjære mangelen på musikk. Musikken i Løvenes Konge er jo det aller beste med den filmen, men her virker det nesten som om Nomura og Shimomura ikke engang har prøvd – som om de rett og slett ikke har hatt god nok tid.

At man forvandles til en løve som ikke har tilgang på en håndfull av Soras vanlige egenskaper, taler heller ikke til verdenens fordel.

Hvor viktig er Disney?

Det aller, aller verste med disse verdenene, er imidlertid det faktum at de har svært lite innvirkning på det overhengende plottet – Løvenes Konge-verdenen er faktisk en helt valgfri verden og har således ingen påvirkning på Soras reise. Pirates-universet er også nesten uten betydning.

På motsatt side av spekteret står de to verdenene jeg nevnte som de jeg liker best, og deres innflytelse på historien og gjengens søken er enorm: Historien i Kingdom Hearts II ville rett og slett ikke vært den samme uten Steamboat Willie og Tron, og dette hever opplevelsen av å besøke disse stedene flerfoldige hakk.

Løvenes Konge og Pirates of the Caribbean er tilnærmet ubetydelig i forhold, og det er heller ikke de eneste verdenene som har lite å fare med: Egentlig er ganske mange av Disney-fortellingene tilsynelatende helt adskilt fra alt som har med Organization XIII, Riku og Mikke Mus å gjøre.

Jeg sier ikke at alt man gjorde i originalspillet var viktig for handlingen heller, men det var en langt bedre flyt og mye mer mening bak hvert univers. Trioen krasjlandet i Tarzans verden fordi Sora og Donald kranglet om hvem som skulle styre skipet; de ble svelget av Monstro på vei til Halloween Town og fraktet til Neverland av Kaptein Krok; mens resten av nivåene var en naturlig del av utviklingen av både Soras egenskaper og gruppens dynamikk.

Det virker som om Disney-verdenene for det meste er med bare for å være et bakteppe for det overhengende plottet.

I Kingdom Hearts II er det mindre slik: Disney-figurene og deres historier betyr rett og slett langt mindre i det store og det hele, og dette er symptomatisk for mange av spillene i serien etter det første. Med unntak av de fleste stedene man besøker i Birth By Sleep og noen av verdenene i Dream Drop Distance, virker det som om brorparten av Disney-universene etter originalspillet for det meste er med bare for å være et bakteppe for det overhengende plottet. Det enkle faktum at jeg brukte nærmere 3000 ord før jeg i det hele tatt begynner å nevne de mange Disney-verdenene i dette tilbakeblikket er vel et så godt bevis på dette som noe annet.

For til syvende og sist er det Nomuras originale fortelling som er kjernen i Kingdom Hearts II. Det tror jeg både merkevaren og spillerne er tjent med på sikt, men samtidig er det litt trist at deler av Disney nedprioriteres og henges til tørk slik som her.

En organisert fortelling

Nomuras fortelling, ja. Jeg har allerede dekket store deler av Roxas' kamp og måten han påvirker spillet på, men det er også mye annet som foregår her. Riku og Mikke viser seg jevnt og trutt i løpet av spillet og har begge mystiske og engasjerende roller å spille; Kairi og Naminé påvirker maktspillet så langt de kan fra henholdsvis Destiny Islands og Twilight Town; og Axel forsøker å hjelpe Sora for å tur i oppnå kontakt med Roxas igjen.

Organization XIII er nok likevel de som spiller den viktigste rollen i fortellingen, all den tid de på sett og vis er den nye hovedfienden i spillet. De syv gjenlevende medlemmene av grupperingen dukker sporadisk opp i løpet av spillet for å skape liv, røre og ugagn i de ulike Disney-verdenene. Hver av dem har i tillegg en fiendetype knyttet til seg – dette, og det faktum at denne nobody-typen utelukkende dukker opp i verdener hvor det aktuelle organisasjonsmedlemmet viser seg, innså jeg først i løpet av den seneste gjennomspillingen jeg gjennomførte.

Hva Organization XIII egentlig er ute etter og hvorfor de harselerer så mye med Sora blir ikke forklart før halvveis uti spillet, men da kommer det til gjengjeld som en spennende åpenbaring: De er ute etter Kingdom Hearts. Ikke spillet, men det faktiske stedet som eksisterer i spillets univers: Hjertet til alle verdener. Kun slik kan de – ifølge lederen deres, Xemnas – oppnå en form for meningsfull eksistens nå som de er adskilt fra deres opprinnelige form. Og jeg tror på ham.

Bak Xemnas' psykopatiske trekk, sinnssykt kule stemme og åpenbare manipulering av brorparten av de andre medlemmene av gruppen, ser jeg nemlig glimt av en klar og tydelig lengsel etter å høre til og å være en del av noe større. Det er litt av det samme man ser i Roxas tidligere i spillet: De vil bare eksistere – å være til.

Hvorfor elsker vi Kingdom Hearts?

Roxas får vi for øvrig se enda litt mer av idet det nærmer seg slutten av spillet. Hvorvidt det var Axels offer eller noe helt annet som bragte ham tilbake er det ikke godt å si, men han er i hvert fall ikke klar til å gi seg helt enda: Når Sora, Donald og Langbein tropper opp i Organization XIIIs hovedkvarter, blir Sora angrepet av en kappekledd skikkelse som bare han kan se. Spillet går i svart, og plutselig befinner vi oss nok en gang i mørket, på den selvsamme glassmaleriplattformen Roxas hoppet rundt på for godt over 20 timer siden. Nå skal det kjempes for å se hvem som virkelig er den sterkeste halvdelen – hvem som fortjener å leve et fullt og ekte liv.

Det er en fryktelig vanskelig kamp – Roxas er kjapp, sterk og har en rekke livsfarlige triks i ermet – men til tross for, eller kanskje på grunn av dette, er det antagelig den beste kampen i løpet av historien. Ikke bare har den en enorm betydning for plottet og det mellommenneskelige dramaet, men det er også en duell som preges av mengdevis av symbolikk, klare forventninger til spilleren og et utrolig audiovisuelt samarbeid. Roxas' sørgelige temalåt bygger seg sakte, men sikkert opp mens de to slåss, før den et stykke ut i kampen formelig sprenger høyttalerne med all sin melankolske og meningsfulle energi.

You make a good other.

– Roxas

Sånn sett minner det hele litt om kampen mot Riku i hjertet av Hollow Bastion i originalspillet. Også det var en meget utfordrende kamp, som takket være en givende læringskurve, stor betydning for historien og et flott audiovisuelt uttrykk likevel var noe av det aller beste med hele spillet.

Disse bataljene betyr så utrolig mye og er så ufattelig emosjonelle, og sånn sett er de en god representasjon for det Kingdom Hearts egentlig står for og hvorfor denne serien har truffet så utrolig mange opp gjennom årene: figurene og båndet dem imellom. Man kan godt mene at serien er rotete, komplisert og full av plotthull, men det er samtidig noe med figurene, hvordan de presenteres og hvordan de knyttes sammen som det er umulig å overse.

Det er en grunn til at jeg er på nippet til å begynne å sippe når Sora og Riku gjenforenes mot slutten av Kingdom Hearts II; det er ikke tilfeldig at slutten på Birth By Sleep knuste hjertet mitt da jeg spilte det for aller første gang; og det er helt klart og tydelig hvorfor jeg gløder opp hver gang jeg tenker på, snakker om og spiller Kingdom Hearts. Jeg ga til og med katten min navnet Sora en gang i tiden!

Denne spillserien er noe helt eget – jeg skjønner hvorfor det ikke er for alle og hvor enkelte deler av plottet blir for utydelig eller teit for noen, men for de som har fulgt serien fra barndommen og latt Kingdom Hearts påvirke og bli en del av livet ens, er det vanskelig å se for seg at noen annen spillserie noensinne kan bli like viktig.

Gråsoner

Det går bra til slutt i Kingdom Hearts II: Sora kommer seirende ut av duellen mot Roxas, og sistnevnte aksepterer Sora som sin bedre halvdel.

Sora gjenforenes deretter med Riku og Kairi, Riku blir en del av party-et – for øvrig en helt avsindig kul oppdagelse for 13 år gamle meg – de resterende medlemmene av organisasjonen må bøte med livet, den opprinnelige Ansem (stemmegitt av den alltid like kule Christopher Lee) dukker opp i et par sekunder, og til slutt gjenstår det kun å ta knekken på Xemnas.

Tradisjonen tro er det en lang og omfattende bossrekke som utgjør den siste etappen av spillet, men denne bruduljen når likevel aldri opp til kampen mot Roxas, hverken i form av vanskelighetsgrad eller emosjonell vekt. At hele den siste kampen utspiller seg med Riku ved Soras side er selvfølgelig av en viss betydning, og de to heltenes åpenhjertige samtale på den påfølgende reisen gjennom mørket får Kingdom Hearts-hjertet mitt til å smile fra øre til øre, men Xemnas er aldri noen stor trussel i det store og det hele.

Det er imidlertid helt greit. Kingdom Hearts II handler i langt mindre grad om verdens ende, dommedag og kampen mellom lys og mørke – i stedet er det et spill fullt av gråsoner og ideer om hva det vil si å eksistere. Alt Xemnas og Organization XIII gjorde var en gjenspeiling av dette.

Hvor filosofisk man skal tillate seg å være og hvor mye av dette Nomura tenkte på da han lagde spillet er det vanskelig å si, men det er i hvert fall en tilfredsstillende slutt som også kan fungere som et aldri så lite tankekors.