Stemmen som sier det meste
Uansett har det seg i hvert fall slik at Roxas nå må vende tilbake til Sora – sistnevnte har ligget i et slags minnekoma helt siden hendelsene i Chain of Memories, og for at Sora skal våkne til live igjen, må Roxas ofre seg og bli en del av vår kjente og kjære hovedperson. Roxas vet dette veldig godt idet han ankommer den gamle herregården, men han kjemper likevel med nebb og klør for sin videre eksistens – man merker hvor mye han virkelig vil leve, men til syvende og sist vet nok han, like godt som vi, at det er forgjeves.
Han blir lokket dypere og dypere inn i herskapshuset, før han til slutt står ansikt til ansikt med en sovende Sora. Den påfølgende sekvensen er brutalt hjerteskjærende, dels på grunn av uunngåeligheten i det hele, dels på grunn av den grusomt rørende musikken og dels på grunn av det Roxas sier:
«Sora. You're lucky. Looks like my summer vacation is ... over.»– Roxas
Stemmeskuespiller Jesse McCartney gjør en eksepsjonell innsats her: Gjennom prologen har Roxas til tider blitt vist fram som en forvirret og litt surmulende fyr – ikke så rart med tanke på alt det rare og uhyggelige som skjer med ham – men McCartney klarer likevel å fremstille figuren som en sympatisk og sjarmerende guttunge som bare vil være sammen med vennene sine. Den siste replikken han lirer av seg idet Roxas aksepterer sin skjebne er et dønn ærlig og brutalt punktum på det som har vært en lang og strabasiøs åpningssekvens.
Det faktum at tittelskjermen dukker opp først her – som en ekstremt forsinket bekreftelse på at «ja, det er faktisk Kingdom Hearts II du spiller» – er et genialt grep som om mulig gjør denne sekvensen enda mektigere enn det den allerede er. Fy flate, så bra dette er!
Og hvis du syntes min oppsummering av prologen var noe var langdryg, skulle du bare visst hvor lang tid det tok å faktisk spille seg gjennom Roxas' åpningsdel for 13 år gamle meg. Jeg tror jeg brukte nærmere fire timer på å rote meg gjennom åpningen, og kanskje er det nettopp dette som er grunnen til at jeg og så mange andre fikk et så sterkt forhold til Roxas. Man er en del av denne figurens liv gjennom opp- og nedturer i syv samfulle dager (og godt over tre timer med spilletid). Resultatet er noe man aldri kunne følt noe i nærheten av hvis man bare så en film som viste fram Roxas' hverdag før man hoppet inn i skoene til Sora etter ti-femten minutter.
«My friends are my power»
Men nå er han i hvert fall våken: Sora stiger ut av kapselen sin og gjenforenes med Donald og Langbein (og Timmy Gresshoppe, men han er det ingen som egentlig bryr seg om). Det er en triumferende og vennskapelig gjenforening, støttet av Soras personlige temalåt. Denne musikken brukes for det meste i denne ene sekvensen og ingen andre steder, men den er åkkesom en strålende representasjon på hvem Sora egentlig er: en blid og eventyrlysten kar som kanskje er litt for naiv for sitt eget beste.
Det er i tillegg en ganske enkel låt, og sånn sett passer det enda bedre mer stereotypien om at Sora i realiteten er den minst komplekse figuren i hele Kingdom Hearts-universet. Misforstå meg ikke, jeg liker ham utrolig godt – jeg må nesten det med tanke på hvor viktig disse spillene er for meg – men sammenlignet med en rekke av de andre figurene som slipper til her (og da særlig utover i serien) har han egentlig veldig liten dybde. Han er den typiske, joviale figuren som liksom bare får til ting, mest av alt i kraft av at han er hovedpersonen i historien – Kingdom Hearts' svar på Harry Potter, Naruto og Neo.
Det har i hvert fall blitt gjort utallige ganger før, og sånn sett er det lite konkret å ta tak i når man tenker på Sora. Dette blir spesielt tydelig når man sammenligner ham med Roxas, en figur som er så langt fra «the chosen one» som du kan få det.
Og til tross for alt dette er det noe jeg liker veldig godt med Kingdom Hearts II-utgaven av Sora: måten han interagerer med Donald og Langbein på. Deres forhold har tydelig vokst siden de mange anspente og gneldrende sammenstøtene i originalspillet – sekvenser hvor Donald og Sora havnet i tottene på hverandre var typisk kost i det første spillet i serien, men dette var som regel alltid mer irriterende enn rent troverdig.
I det andre spillet virker det som om heltetrioen kommer langt mer overens – de har et mer sammenflettet mål, og deres personligheter passer bare bedre sammen, og resultatet er til å ta og føle på flere ganger.
Sekvensen hvor Langbein får en stein i hodet og «stryker med» (i hele fem minutter) er et godt eksempel på hvordan de tre har blitt avhengige av hverandre. Tilsvarende kan jeg også peke på den aller siste scenen i spillet, hvor Sora og Riku kommer tilbake til Destiny Islands etter en lengre økt i Realm of Darkness. Sora kommer opp av vannet, og før du får sagt «følelsesladd», kaster Donald og Langbein seg over ham i ren og skjær gjensynsglede – det er et overraskende sterkt øyeblikk som gir meg klump i halsen og noe ubestemmelig vått i øyekroken hver eneste gang.
Den tidligere nevnte musikken er selvfølgelig en viktig del av dette – ikke bare får vi en rekke temalåter som er direkte knyttet opp mot de ulike personlighetene, men vi får også en hel haug med fantastiske spor som følger stemningskurven tett gjennom hele spillet. Musikken i den nevnte sekvensen er riktignok en tilbakelent utgave av Utada Hikarus introlåt, Sanctuary, men for det aller meste er det Yoko Shimomura som står for lydsporet.
Hun vender tilbake fra originalspillet, og i Kingdom Hearts II gjør hun nok en gang en utmerket jobb: Låter som Roxas' temalåt, Lazy Afternoons, musikken til Organization XIII og Rage Awakened setter seg i hukommelsen og nekter plent å gi slipp.
Hver Disney-verden har også sine egne lydspor, og disse leverer for det meste helt som forventet – akkurat dette er antagelig ikke musikk jeg setter meg ned for å høre på i og for seg selv, men det gjør seg ypperlig innad i hvert univers. Det er ingenting som å kaste seg rundt i slottet til Udyret med Waltz of the Damned på høyttaleranlegget, og Vim and Vigor passer perfekt til de mer intense duellene på tvers av de mange Disney-universene.
Tilbake i tid
Og dueller i Disney-universene blir det mange av! Når Sora og kompani våkner fra sine respektive dvaler, stikker de nemlig bare en kort svipptur innom Yen Sid og Hollow Bastion før de nok en gang legger ut på tur gjennom det som kan krype og gå av ulike Disney-verdener. Sora leter stadig etter Riku og Kairi, mens Donald og Langbein forsøker å holde følge med Mikke – som for øvrig dukker opp langt flere ganger i Kingdom Hearts II enn det han gjorde i det første spillet. Strukturen er forholdsvis kjent for alle som har spilt det første Kingdom Hearts, med en rekke kjente og kjære Disney-verdener rundt hver eneste sving.
Selv liker jeg veldig godt spillets gjengivelse av Skjønnheten og Udyret, Aladdin og Mulan, men det er to helt andre filmunivers som tar den såkalte kaka.
Den første av disse er en verden basert på den aller første Mikke Mus-tegnefilmen, Steamboat Willie. Her kastes Sora, Donald og Langbein tilbake i tid, og måten spillet representerer dette på er intet mindre enn utrolig: For det første er universet fullstendig i svart-hvitt; stemmene og musikken kjøres gjennom et gammelt filter som får alt til å høres ut som en gammel grammofonplate; og figurenes design forandres for å gi de et utseende som kunne vært hentet direkte fra en tegneserie på 1930-tallet. Ideen er god, og gjennomføringen er om mulig enda bedre.
Den andre verdenen som virkelig imponerer er basert på ingen ringere enn Tron – ja, den besynderlige kultklassikeren fra 1982 som ser litt ut som noen har gulpa neon og glemt å tørke opp etter seg. Det er en verden som kommer nesten ut av intet, og som makter å fortelle en overraskende kul historie på den korte tiden man tilbringer der.
Det er en kavalkade av noen av Kingdom Hearts' aller beste øyeblikk.
Fortellingen som utspiller seg her er egentlig en del av en lenger sekvens, hvor man blir teleportert inn i datamaskinen til Ansem fordi Stitch(!) leker bajas i Hollow Bastion – som for øvrig er under angrep av tusenvis av heartless, Sephiroth, Maleficent og store deler av de gjenværende Organization XIII-medlemmene. Alt som skjer på den drøye halvannen timen, fra det sekundet man blir fraktet inn i Trons univers til man kommer ansikt til ansikt med Organization XIIIs leder, Xemnas, er en kavalkade av noen av Kingdom Hearts' aller beste øyeblikk.
Her griper Nomura godt tak i oss, og han gir pokker meg ikke slipp før vi har vært innom de fleste delene av følelsesspekteret: undringen over hvem Xemnas er, sorgen som dukker opp når Langbein tilsynelatende dør (selv om vi selvfølgelig vet at han ikke er død for godt), sinnet mot Organization XIII, følelsen av å være med på noe helt spesielt når man kjemper side om side med det som kan krype og gå av Final Fantasy-figurer, og den ærefrykten man kjenner på når man kaster seg i strupen på 1000 heartless-fiender.
Sekvensen – som på fagspråket kalles «Battle of the 1000 Heartless» – kulminerer i denne kampen, hvor man er omringet av nøyaktig 1000 fiender. Dette var et imponerende syn på den gamle PlayStation 2-kjerra, og selv om kampen egentlig er utrolig enkel, er det likevel et mektig øyeblikk – spesielt den første gangen man opplever det.
Det er også en fremragende fremstilling av alt det Kingdom Hearts II gjør riktig. Her får vi først og fremst servert en enormt engasjerende historie som sømløst blander DIsney og Final Fantasy – du vet, det serien opprinnelig ble kjent for – og i tillegg makter utviklerne også å komprimere store deler av spillets nye og forbedrede kampsystem i en lang rekke av både små og store møljeslagsmål.
Man kjemper seg vei ut fra Trons verden, kaster seg gjennom gatene i Hollow Bastion, stanger hodet mot sjefsfienden Demyx et par ganger, samarbeider med Yuffie, Leon, Tifa og Cloud, før man til slutt ender opp i løvens hule og ansikt til ansikt med et hav av fiender som må knertes ved hjelp av med en kombinasjon av vanlige angrep, drive-former og reaction-kommandoer.
Langt mer enn bare «X»
Når det er så mye slåssing som det det er her, skader det ikke at kampene i Kingdom Hearts II for det meste er utrolig gøyale å bryne seg på. Som nevnt helt i begynnelsen av artikkelen, kaster toeren mange av originalspillets mekanikker på dør til fordel for nye og bedre løsninger. Joda, man denger fortsatt fiender med seriens typiske keyblade, men måten Sora kontrolleres på og oppfører seg på slagmarken er betydelig annerledes her. Det føles rett og slett utrolig godt å spille Kingdom Hearts II – alt flyter utrolig mye bedre, man har langt flere verktøy og egenskaper å forholde seg til, og det visuelle formelig eksploderer i en stadig mer «flashy» cocktail av superangrep, forvandlinger og spennende muligheter.
De tidligere nevnte drive-formene er et knallgodt eksempel på dette: en enkel, men betydningsfull nyvinning. Dette er midlertidige transformasjoner Sora kan benytte seg av for å få tilgang på nye krefter og andre egenskaper i kamp. Den første man får er «Valor Form», en form som lar Sora bruke to nøkkelsverd samtidig og fokuserer på raske og kraftige angrep, mens den andre, «Wisdom Form», fokuserer utelukkende på bruk av magi og oppgraderte versjoner av den sedvanlige trolldommen man benytter seg av til enhver tid.
Man låser stadig opp nye ting, enten det er én av spillets godt over 60 «abilities», en splitter ny drive-form, muligheten til å bruke såkalte «summons», eller en av de mange unike keyblade-variantene Sora plukker opp på sin ferd. Det er vanlig å påstå at Kingdom Hearts er en serie som for det meste belager seg på at man trykker på masse på «X» for å vinne, men dette kunne ikke vært lenger unna sannheten, og da spesielt i Kingdom Hearts II.
Her må man veve sammen angrep, unnamanøvreringer, magi, snarveier, reaction-kommandoer, bytting av party-medlemmer, drive-former, «i-frames», blokkering, gjenstandsbruk, «summons», limit-angrep og mye mer. Særlig på høyere vanskelighetsgrader er man pent nødt til å benytte en rekke av disse verktøyene om hverandre og i rask rekkefølge, og da åpenbarer Kingdom Hearts II seg plutselig som et av de mest tekniske og mest givende actionspillene noensinne.
