Det er ganske nøyaktig tre år siden jeg anmeldte The Division, et spill jeg spilte lenge og mye, også etter anmeldelsen. Det er også et spill som forandret seg en del siden lansering, til det bedre.
Utviklerne i Massive gjorde store endringer, og til slutt satt spillerne igjen med et solid og gjennomført produkt med masse innhold.
Nå har oppfølgeren kommet, og jeg har rukket å spille cirka 15 timer så langt. Fra første sekund kjennes The Division 2 kjent ut for en som har spilt forgjengeren. Etter disse timene må jeg si at jeg er ganske imponert over arbeidet utvikleren har lagt i oppfølgeren, som virker meget solid så langt.
Overveldende mengder
Det første som slår meg med The Division 2 er mengden med innhold. Det er systemer på systemer i spillet, og du kan legge timer i både hoved- og sideoppdrag, lage utstyr, spiller mot spiller, klaner og en hel haug med andre ting. Det er nesten overveldende alt du får presentert de første timene, og det tar litt tid før alt synker inn.
Jeg skal begynne med det jeg så langt liker minst, nemlig historien. Historien i The Division var ikke bra, og så langt er ståa mye den samme i oppfølgeren. Det er ikke det at det nødvendigvis er så innmari dårlig, det er bare anonymt og gir meg lite, annet enn litt kontekst for det jeg gjør på oppdragene.
En ting Massive imidlertid er gode på, og som de gjør bra også i dette spillet, er å fortelle historier med nivådesign og områdene du beveger deg gjennom. Det er en veldig detaljrik og fullstappet verden de har skapt, med masse kriker og kroker som ber om å utforskes. En ting Massive også har gjort enda bedre denne gangen er å gi insentiver for utforsking, både i og utenfor oppdrag.
Det finnes masse kister med utstyr og andre ting du plukker opp overalt utenfor den «vanlige» ruten, noe jeg liker veldig godt. Hvis du tror det finnes en kiste i enden av den lange bakgaten, eller bak gjerdet du kan klatre, så er sjansen faktisk ganske stor for at du har rett i det.
Washington er stort, variert og områdene er spennende å utforske. Jeg liker å rote meg bort på vei til oppdrag, utforske bygg, sidegater og kloakken for nye ting. Det er rett og slett en fryd å bevege seg i verdenen Massive har skapt, en verden enda mer variert enn i det første spillet.
Den er også mer levende, med flere fiender som roter rundt i gatene, og selv trivielle skytekamper kan ende opp med flere parter som kommer fra flere kanter, og som fort blir livsfarlig hvis du ikke posisjonerer deg riktig. Sammen med alle de allierte menneskene som patruljerer gatene, samler inn mat og andre ting kjennes Washington levende ut.
Kjent og kjært
Utover dette er skytefølelsen i spillet velkjent og god. Mange ulike våpentyper passer til hvert sitt bruk, og det er stor forskjell på tyngden i en hagle og en lett håndpistol. Du får masse utstyr hele tiden, både fra kister og fiender, og sammenlignet med Anthem, der man får altfor lite og dårlige gjenstander, så premierer Massive spillerne sine regelmessig med nye og bedre gjenstander.
Sjefskampene spesielt er tidvis overraskende utfordrende, nesten såpass mye at jeg mistenker at utviklerne prøver å få deg til å spille sammen med andre og ikke alene. Det er et par steder så langt i spillet jeg nesten har gitt opp, rett og slett fordi jeg har dødd igjen og igjen. Men til slutt har jeg funnet en måte å beseire fienden på, og kommet meg videre, stolt og fornøyd med egen innsats.
Du kan kobles med andre spillere enten via matchmaking-plasser i baser, eller du kan sende ut signal om hjelp underveis i oppdrag. Litt av ulempen her er at du som spiller får en beskjed om at en annen spiller i nærheten trenger hjelp så innmari ofte at, jeg i hvert fall, til slutt ignorer dette komplett. Jeg liker å spille historieoppdrag alene, mest fordi jeg liker utfordringen det gir, men alt i The Divison 2 kan selvsagt spilles sammen med andre.
Konklusjon
Så langt, i løpet av de første 15 timene jeg har brukt på The Division 2, er jeg veldig imponert. Massive har brukt 3 år med erfaring fra det første spillet i serien, de har hørt og sett hva spillerne deres liker, og laget noe som ser ut til å være en meget god oppfølger.
Historien er fortsatt ikke superengasjerende, men det er i det minste variert og gir deg et grunnlag og en motivasjon for alt du gjør i spillet, være seg hoved- eller sideoppdrag. Mange av de nye systemene i spillet, med baser både for deg og fiendene, krydrer verdenen ekstra.
Dette virker svært lovende fra Massive, og jeg håper det også er like mye og bra innhold når man er ferdig med historien, har nådd maks nivå og begynt på det innholdet som skal holde på meg som spiller, potesielt i årevis. Jeg gleder meg, og koser meg så langt med The Division 2.
