Spillet gir deg også tilgang på mer realistiske våpen fremfor railguns, rocketlaunchers og hva nå enn andre spill gir deg. Kanskje like viktig; du er ikke noen supermann. Blir du truffet av et rifleskudd er det meget sannsynlig at du dør. Altså ingen stim-packs, healthpacks eller painkillers her i gården! Dersom du kjøper dette spillet og forventer å få noe i samme gate som CS eller Quake har du bommet kraftig.
Den kalde krigen
Spillet foregår på midten av 80-tallet, vi er med andre ord tilbake midt i den kalde krigen. Og som alltid når det er film eller spill fra den kalde krigen så er det de to supermaktene USA og Sovjetunionen som slåss mot hverandre. Terrorbalansen og frykten for atomkrig råder. Reagan og Gorbatsjov møtes for å diskutere nedrustning med jevne mellomrom. Reagan fantaserer om Star Wars programmet, muren står fortsatt inntakt i Berlin og verden er delt i to. Midt oppe i dette befinner du deg plutselig, som soldat i den Amerikanske hæren, utplassert på den avsidesliggende øya Everon.
Det er altså slik at hele spillet utspiller seg på 3 avsidesliggende øyer, hvor i verden de ligger er ikke godt å si. Folket på disse øyene lever i fred og fordraglighet, med hjelp fra gode gamle USA så klart. Du starter i rollen som soldaten David Armstrong, en fersk rekrutt som enda ikke er ferdig med treningen. Det første brettet du kommer til loser deg gjennom grunnkommandoene i spillet, og gir deg en enkel trening. Du er fremdeles i treningsleieren under opplæring når det skjer, Sovjetiske styrker angriper den fredelige øygruppen og du blir kastet ut i kampens hete. De neste brettene er ganske enkle brett hvor man lærer spillet å kjenne. Du går enkle rekognoseringsoppdrag og enkle clean and sweep oppdrag. Jo lenger ut i spillet en kommer, desto vanskeligere blir det. Fienden får stadig sterkere styrker, og amerikanerne blir sakte men sikkert drevet fra skanse til skanse (øy til øy). Amerikanske styrker er etter hvert svært så underlegne de dominerende Sovjetiske.
Dette spillet har en veldig godt gjennomarbeidet single-player side, hvor man gjennom en masse oppdrag spredt på de tre øyene, kjemper seg sakte fram mot en løsning på konflikten. Du får hele tiden nye problemer å bryne deg på, og nye problemer å ta fatt i. Etter hvert kan faktisk spillet bli såpass vanskelig at man nesten vurderer å gi opp, jeg for min del satt fast flere ganger. Noe som medførte en del banning og irritasjon, men som samtidig ga en veldig god følelse når jeg endelig klarte det! Det er tydelig at utviklerne har brukt mye tid på å lage en god bakgrunnshistorie og et spennende plot. Det er faktisk lenge siden jeg har spilt et spill fra ende til annen i singleplayer. Det siste året er antageligvis Max Payne det eneste jeg har spilt ferdig. Det virker for meg som om flere og flere spillprodusenter ser viktigheten av å ha en sterk singleplayer bit, ikke bare heftig multiplayer.
