Etter det stygge bruddet mellom utvikler Bohemia Interactive og utgiver Codemasters i kjølvannet av det fantastiske første Operation Flashpoint-spillet, har serien i praksis delt seg i to. De fleste med moderat interesse for taktiske krigsspill med realistisk brodd, har nok fått med seg at Bohemia Interactive startet Armed Assault (ArmA)-franchisen, mens Codemasters fikk med seg det legendariske Operation Flashpoint-navnet videre.
Bohemia Interactive har på sin side både rukket å gi ut Armed Assault og oppfølgeren ArmA II, hvor sistnevnte kom i midten av 2009. Red River er Codemasters andre tillegg til den revitaliserte Operation Flashpoint-serien, etter at de gav ut Dragon Rising i 2009.
Den gyldne middelvei?
Operation Flashpoint: Red River er et taktisk krigsspill satt i 2013. Etter at ISAF-styrkene har begynt å få kontroll på store deler av Afghanistan, har restene av Al-Qaida rømt over fjellene og inn i den gamle sovjetrepublikken Tadsjikistan. Til tross for at dette mest sannsynlig er en utkant av verden de neppe har hørt om, skal du og resten av US Marines ta jobben med å jakte ned opprørerne slik at det vesle landet ikke blir til et nytt Afghanistan.
I sin overordnede fasong trår Red River i det samme vassfaret som sin forgjenger. Det forsøker å plassere seg en plass mellom krigsrealismen Armed Assault-spillene etterstreber, og adrenalinoverdosen i Call of Duty-spillene, hvor spillet drar deg skrikende etter stridsvesten gjennom verdens trangeste spilldesignkorridor.
På mange måter blir det derfor rett å hevde at Operation Flashpoint begynner å finne seg en viktig plass i sjangerterrenget. Det er ikke så mye et realistisk krigsspill som det er et taktisk skytespill, og det fyller dermed noen av hullene Ubisoft og Tom Clancy (Rainbow Six, Ghost Recon) etterlot seg når de tilsynelatende gikk i dekkstilling en eller annen plass i verden.
Autentisk som få
Red River gjør veldig mye rett når det gjelder å skape stemning i spillet. De treffer veldig godt i sin skildring av moderne soldater i krig, og spiller aktivt på bilder vi kjenner fra serier som Generation Kill, Ross Kemp in Afghanistan, og filmer som for eksempel The Hurt Locker. Til tross for at historien ikke står til noen Oscar-statuett, er et kontinuerlig fokus på laget som helhet og en overbevisende sjargong med på å trekke meg dypere inn i opplevelsen.
Det er ingen tvil om at de som har vært involvert i utviklingen vet hva det dreier seg om. Innarbeidede taktikker og fremtreden baserer seg mye på erfaringsgrunnlaget og responsen de allierte soldatene har vært nødt til å utvise i konfliktløsningen i spesielt Afghanistan, og hvis ikke jeg hadde vært eks-soldat og over snittet interessert i dette, hadde jeg neppe forstått dialogen i spillet fullt ut.
Selv om det kanskje aldri helt var poenget, er spillet flink til å belyse aktuelle problemstillinger for soldater i disse områdene i dag. Bakhold, mobil-utløste veibomber, og hvordan vinne tillit til befolkningen er alle eksempler på temaer spillet tar opp. Jeg har videre sett få spill som er så god til å få frem dynamikken i lagoppsettet som de amerikanske marinesoldatene opererer etter, der ett lag består av tre såkalte «fireteams» på fire mann, som igjen kommanderes av en «staff sergeant».
Variert, men samtidig litt stakkato
Spillet fungerer på den måten at du gir de tre andre i ditt «fireteam» kommandoer samtidig som du deltar i striden selv. Kommandosystemet fungerer flott på konsoll så vel som på PC, og ved hjelp av et intuitivt system er det enkelt å kommandere troppene sine selv når blyet hagler rundt potta. Den kunstige intelligensen har riktignok blitt bedre siden sist, men både med- og motsoldater har av og til en tendens til å opptre både uvørent og direkte idiotisk – noe som igjen legger en liten demper på den flotte stemningen.
De fleste oppdragene er lagt opp slik at du mottar kommandoer fra din «staff sergeant» og får vite, enten visuelt eller over samband, hvor de to andre «fireteams» i laget ditt befinner seg. Dette gir en følelse av at man jobber sammen med noen mot et felles mål, og bryter ned «ensom mann redder universet»-følelsen som mange skytespill har en tendens til å tilby om dagen.
Til tross for at spillområdet er som en nasjonalpark å regne sett opp mot for eksempel Call of Duty-spillene, får man en og annen gang den litt leie følelsen av at man må nå punkt X før hendelse Y inntreffer. Spillet geleider deg forholdsvis lite subtilt dit du skal, og med mindre du setter opp på vanskelighetsgraden (som stort sett fjerner visuelt grensesnitt og punkter), får du hele tiden et signalfarget punkt som forteller deg at det er akkurat her det skjer.
Like nådeløst som alltid
Spillet kunne nok, sett fra et taktisk ståsted, tonet litt ned på fortellertrangen med tanke på veivalg og lignende. Likevel, hvis man ser bort fra at man kanskje får litt i overkant mye informasjon, er systemet langt fra ødelagt. Du skal tross alt komme deg fra A til B, og hvis du tror at det bare er å kalle seg selv for Master Chief og løpe på, tar du skammelig feil. Red River er som sin forgjenger rimelig nådeløst når det kommer til spillets konkrete skytemekanikk.
Oppfør deg som en idiot, og du er på vei hjem i kiste før du har fått tatt ditt første ladegrep. I motsetning til mange andre skytespill, er kulene veldig dødelig i spillet. Man har tatt med flere elementer av realisme, som prosjektilers kulebane, skuddskader og så videre. Til tross for at man flere ganger kan lappe seg sammen ved hjelp av en førstehjelpspakke, er det essensielle her at du må ut av striden og bruke 20 sekunder på å gjøre dette. Det holder ikke å sette seg på huk bak en vegg et par sekunder når du ser det blir rødt på skjermen din.
Det er enkelt å argumentere mot at den nådeløse tilnærmingen er foreldet og dårlig rent designmessig. Det er irriterende å bli knertet av en kar du aldri så og må starte på nytt fra forrige lagringspunkt, hvorpå du finner ut at han ikke befinner seg på samme posisjon neste gang. På den andre siden føler jeg at det er plass for disse spillene. Det trenger ikke å gå sadismen fra Turtles-spillet til NES etter i sømmene, men det ekstra usikkerhetsmomentet setter en piff på spillopplevelsen.
Først og fremst et samarbeidsspill
Operation Flashpoint: Red River er helt klart et spill som egner seg best sammen med andre. Øyeblikkene som skapes når du og tre andre kompiser løser oppdrag sammen kan bli svært store, og samarbeidsmodus er spillets store fellesnevner. I tillegg til å spille oppdragene fra spillets kampanjedel sammen, er det også en rekke forskjellige småoppdrag, lik Spec Ops-modusen fra Call of Duty: Modern Warfare 2, man kan sette tennene i.
Selve oppdragsdesignet kunne nok vært litt mer variert, men som amerikansk marinesoldat må du nok svært ofte innfinne deg med at din posisjon stort sett er i midten, i front – og det er vel kanskje der man helst vil være når man spiller spill.
Erfaringsnivåsystemer har utviklet seg til å bli en norm alle ønsker å etterleve i skytespill, og Red River er intet unntak. Spillet har fire ulike soldatklasser du kan spille som, og dine bragder i felt gir deg erfaringspoeng som igjen gir deg tilgang på nye våpen og nytt utstyr. Du kan selv modifisere soldaten din til å være slik du ønsker foran oppdragene, og dette gir mer valgfrihet spesielt når man spiller sammen med andre.
Velprodusert
Det er ikke så veldig mye å utsette på produksjonen av spillet. Det har riktignok ikke de samme heseblesende mellomsekvensene som sine AD/HD-brødre, men flotte menyer og et fint visuelt grensesnitt i spillbildet er med på å gi en kvalitetsfølelse som eksempelvis Bohemia Interactive ikke klarer å oppnå.
Det er først når man kommer til det audiovisuelle uttrykket at det skorter litt. Lydmessig er det jo ingen skytespill som er i nærheten av å holde kvaliteten til Battlefield: Bad Company 2, og Red River er nok noen hestelengder bak. Jeg sier ikke at spillet skal ha det samme lydbildet, for dette er to spill som vitterlig er forskjellig av natur. Det jeg savner er mer fylde i lydene som er der. Det smeller kanskje ikke hele tiden, men da bør man høre andre lyder. Gi meg følelsen av å være tilstede!
Litt av det samme gjelder spillets grafiske side. Områdene har et fint visuelt særpreg, og grafikkmotoren later til å være flink på å gi et stort synsfelt. Jeg synes likevel det kunne vært litt mer polering på de grafiske elementene som ligger forholdsvis nære i synsfeltet, da disse fort oppfattes som litt blasse. Fysikken til kjøretøy er heller ikke av spillets aller sterkeste sider, og banalt nok som det er, skulle jeg ønske at det var litt mer futt i eksplosjonene og litt mer dynamikk i omgivelsene.
Konklusjon
Operation Flashpoint: Red River fortsetter der forgjengeren slapp, og franchisen ser ut til å finne seg en plass mellom alle Call of Duty-ene og krigssimulatorene med egne modifiseringsverktøy à la Armed Assault. Spillet er først og fremst et taktisk skytespill som lener seg litt mot begge ytterpunktene i jakt på den beste oppskriften.
Spillet har en fin stemning med sin militære sjargong og forståelse, samtidig som det gir et tilsynelatende godt og autentisk bilde av hvordan en typisk militær konflikt anno 2013 ser ut.
Codemasters gjør ikke så veldig mange ting feil, og det blir på så måte mye mer passende å klage på at de ikke gjør ting godt nok. Jeg elsker samarbeidsmoduspreget spillet har fått, men for de som spiller alene hadde en litt mer stabil kunstig intelligens vært å foretrekke. Jeg skulle videre gjerne sett dypere variasjon i oppdragsdesignet, samt en noe mer velpolert audiovisuell side.
Som konsollspill er Red River et av de beste taktiske skytespillene av moderne dato, og selv om spillet essensielt er det samme på PC, blir det nok for lett for de som fremdeles sitter med ArmA II. Uansett er det ingen god grunn til at et så godt samarbeidsspill ikke skal kunne spilles av alle som er det minste interessert i taktiske skytespill.
Operation Flashpoint: Red River er i salg for Xbox 360, PlayStation 3 og PC. Sistnevnte krever installasjon av Microsoft Games for Windows Live.
