Spillets handling er lagt til det 16. århundre i Japan, en tid med mye uro. Demoner herjer landet over, slakter både menn, kvinner og barn. Ledet av den langt fra snille Nobunaga Oda, som solgte sjelen sin til demonene etter sin død, skyr de ingen midler for å nærmest utrydde menneskene fra landet. Dette vises bra i spillets åpningsvideo, som for øvrig er noe av det råeste jeg har sett på min PS2 til dags dato. Nobunaga og hans gjeng slakter en hel landsby, denne gangen tilfeldigvis vår helt Jubei Yagyu sitt hjemsted. Han kommer dit for sent, hele byen er slaktet til det ugjenkjennelige, og hevn over Nobunaga er alt han tenker på. En mystisk stemme fører han frem til en hule, der han får beskjed om å finne fem steiner, som sammen gjør at du kan få din hevn. Komplisert?
For å gjøre det enda verre, møter du også underveis en rekke personer som er viktige for deg videre i spillet. Disse er den lett alkoholiserte Ekei, den litt John Wayne-tøffe Magoichi og sist men ikke minst spillets obligatoriske femme fatale: Den vakre Oyu. Dette er ikke alle, men de viktigste. Forholdet til disse personene baserer seg på noe som er nytt i denne utgaven av Onimusha, nemlig muligheten til å gi gaver for å oppnå et eventuelt vennskap, og deretter å få hjelp når du trenger det. Gi de det de liker, og du får tilbake i bøtter og spann. Dette gir også historien en unik vinkling, for du kan kun favorisere én karakter, og denne hjelper deg gjennom hele spillet. Neste gang du eventuelt spiller, kan du gjøre det samme med en annen, og spillet får en helt annen vinkling, og kanskje til og med en annen slutt? Det er merkelig, men gleden ved å åpne en kiste og få en ting du vet en eller annen absolutt vil like, er stor. Helt absurd, men en bra ny innovasjon som gir spillet mer dybde og flere muligheter.
Kontrollene i Onimusha 2 er enkle. Du bruker D-paden for å styre din karakter, firkant brukes til å utføre de enkleste slag med sverd, trekant utløser større angrep, som også bruker litt magic. Med O suger du opp soulene til demonene du dreper, og med X gjør du de dagligdagse tingene som å prate med folk, åpne dører osv. Videre brukes R1 til å låse på én motstander, som gjør det litt enklere å holde styr på slåsskampene når du har flere motstandere, noe du stort sett alltid har. L1 blokker og R2 snur deg 180 grader rundt. Dette er med andre ord veldig enkelt å lære seg. Noe jeg savner her, som Capcom har fått en del kritikk for, er at de ikke tar i bruk de analoge kontrollene, men du er fastlåst til D-paden. Det er ingen krise, for kontrollene er gode, men man skulle i det minste hatt et valg.
Hack & slash
Spillet går veldig enkelt forklart ut på å drepe, drepe og til slutt mer dreping. Dette liker jeg! For å bruke en sammenligning er dette ganske likt Resident Evil, bare at det foregår i Japan, 1600-tallet og du bruker sverd i stedet for pistoler og maskingevær, stort sett. Capcom har også lagt inn en del små puslespill og små oppgaver. Ikke alle må klares, og mange av dem trengs ikke for å fullføre spillet, men de gir en ekstra liten variasjon som mottas med takk. De er ikke spesielt vanskelige, men passer akkurat for enhver gamer, erfaren eller ikke. Så nå er det bare å sette i gang, og du bør forvente deg action fra start til slutt. Spillet kan tidvis være litt repetativt, du går ofte gjennom de samme rommene, og må slåss mot de samme motstanderne mer enn en gang. Men det gjør så lite, for de er pakket inn på enn slik måte at det er gøy nesten hver eneste gang. Selve kampene er sjelden spesielt vanskelig, men vanskelighetsgraden er justerbar, og kan gi mange gode og utfordrende timer foran TV-en.
