Allerede under introduksjonen rynker man på nesen, idet One Piece: Grand Battle presenterer seg selv gjennom en hypercatchy åpningsvignett som fester seg til hjernen din som med Karlssons superlim. Jeg tør vedde noen slanter på at den er kokt sammen av skadefro japanere med litt for mye sake innabords. Men moroa stopper ikke der, for stort sett hele spillet bærer dette erketypiske preget av å være formidlingsvis uintelligent. Historiene til de ulike figurene er tynnere enn flatbrød, og det som skal regnes som en ramme rundt det hele er knapt nok et forsøk. One Piece: Grand Battle vil ikke gi deg noe annet enn en mulighet til å dele ut skallebank på og med diverse animéfigurer. Heldigvis er det også kun dette vi er ute etter.
Seksten gaster på skattejakt
Spillet baserer seg, ikke overraskende, på One Piece-franchisen som vi finner i mangabladet Shonen Jump, og som animéserie på Cartoon Network. Den omhandler Monkey D. Luffy, som med assistanse fra sin piratstab skal bli piratkonge. For å gjøre dette må han imidlertid finne skatten den mektige Gold Roger etterlot seg, og det er enklere sagt enn gjort når så å si alle pirater på de sju hav er ute etter det samme. Figurer av en noe mer ondsinnet karakter står i veien for Luffy og hans venner, så kamp må til. Dette former One Piece-konseptet, samt grunnlaget for personutvalget i denne inkarnasjonen av pirateventyret.
One Piece: Grand battle kan by på totalt 16 spillfigurer, og som nevnt i ingressen finnes det en del bisarrheter i utvalget. Ti av figurene er tilgjengelige fra første stund, mens flesteparten av de seks andre kan åpnes gjennom spillets enspillerdel, historiemodusen. Her velger du en figur, og spiller gjennom en rekke kamper mot ulike motstandere. Før kampene utspiller det seg en dialog mellom motstanderne, og som nevnt innledningsvis er den til å grine av. Figurenes karikerte og følelsesladde ansiktsuttrykk står i sterk kontrast til den slappe dialogen, og jeg tror muligens ordet "kreativitet" er fraværende i dialogforfatternes vokabular. Men, hei, det er jo uvesentlig. La oss gå videre til det som virkelig gjelder: kampene.
Det er enkelt å forstå de grunnleggende teknikkene i kampsystemet til One Piece: Grand Battle. Hver figur har til sammen omlag 20 ulike angrep, og blant disse finnes det noe for enhver anledning. Luft- og bakkeangrep, langdistanseangrep, kasteangrep - og ikke minst superangrep, som vi kommer tilbake til senere. Angrepene er fordelt utover de fire hovedknappene slik at X brukes til vanlige bakkeangrep, mens O brukes til bakkeangrep som forflytter fienden opp i luften. Med firkant kaster man, og trekant brukes til hopp. I lufta har man et nytt sett med angrep, men de bygger på de samme kontrollprinsippene. De ulike angrepene bygges opp av kombinasjoner med disse knappene, som oftest består av maksimum tre ledd. Med andre ord tar det ikke lang tid før du har grei kontroll over det som foregår på skjermen, og kan levere velplasserte - og ikke minst intensjonerte - angrep på din motstander.
Enkelt, men velfungerende
Alle figurene bruker dessuten de samme knappekombinasjonene for de tilsvarende angrepene, og dermed trenger man ikke legge mye tid i å tilpasse seg forandringene ved bytte av figur. Denne enkelheten vil appellere til mange, men noen vil også savne muligheten til å virkelig legge seg i skinnet med å lære alle triksene. Heldigvis er de taktiske mulighetene mange, selv om utvalget av angrep er noe snevert. Hvordan du velger å håndtere situasjonene er alfa og omega. Vil du holde avstand og slå til i det rette øyeblikk? Vil du holde et konstant press på motstanderen så han ikke får tatt i bruk de kraftigste angrepene? Og når han eller hun angriper deg, hvordan vil du avverge, og hva vil du kontre med? Uten fungerende avgjørelser går du i dørken rimelig fort.
Denne enkelheten ved One Piece: Grand Battle reduserer også effekten av spillteknikken til en forhatt spillergruppe: "buttonmasherne". For det er et kjent faktum at en nybegynner fort kan vinne over en litt mer erfaren spiller ved å hamre hemningsløst på knappene. Og ja, det er bittert for stakkaren som har lagt arbeid i å mestre spillet. Men nettopp fordi dette spillet er så enkelt å sette seg inn i, vil disse hamrerne fort forstå mekanikken - og dermed avstå fra galmannsspillingen. Nybegynnerne er glade, veteranene er glade, og snart skal alle sammen feire jul igjen.
