Det er to måter å se på Odin Sphere. Enten ser du et sofistikert kvasirollespill med ekstremt mange utfordrings- og belønningssystemer som alle kan sees på som motivasjon eller mål, eller så ser du massevis av arbeid.
Begge perspektiver er egentlig tilsvarende gyldige, og det høres kanskje ut som en billig unnskyldning for relativisme, men Odin Sphere er noe for seg selv i den grad at de aller fleste enten vil elske eller hate det. Det er et slags rollespill og det er et slags side-scrollende slåssespill, men først og fremst er det egenrådig og fiksert på matlaging.
Imperialister og nihilister
Odin Sphere åpner idet den søte valkyrien Gwendolyn mister sin kjære søster Griselda i krigen mot feene. Griselda gir Gwendolyn spydet sitt, og ber henne tørket tårene. For Griselda har drept uhorvelig mange fiendtlige soldater og hun vet at deres far, Odin, vil være stolt av henne. Gwendolyn bestemmer seg resolutt for å dø i kamp, helst så snart som mulig.
Det er et fengende nihilistisk utgangspunkt, siden spillerens mål er motsatt avatarens mål. Tradisjonelt nok fortsetter spillet først etter at det har lært deg hvordan du skal holde deg i live. Kampsystemet er enkelt og fengende, konturene av en farlig besettelse: en kort slagserie, blokkering og noen angrep mot flyvende fiender gis dybde av magier og evnen til å feie defensive fiender av bena. Falne fiender slipper fri phozoner, spillets hovedressurs, som ligner på lilla sumplys.
Phozoner fungerer som erfaringspoeng for våpen og magi, eller som gjødsel for å gro planter som blomstrer og bærer frukt. Frukt helbreder, og gir erfaringspoeng til livsmåleren din. Den grunnleggende utfordringen i Odin Sphere er sånn sett enkel: løp i sirkelformede (og dermed uendelige) brett, slakt fiendene dine, og bestem deg for om du vil gi eller tåle mer bank. Velg om du vil ta den korte eller lange veien mot slutten av nivået, og gjør det samme om igjen.
Etter å ha lært det grunnleggende, er det en smal sak for Gwendolyn å vinne både slaget og krigen på egenhånd, for deretter å presentere de gode og dårlige nyhetene til sin manipulerende og imperialistiske far, Odin. Gwendolyn har nemlig pappatrøbbel i bøtter og spann. Det er ingenting hun vil mer i hele verden enn å bli elsket og verdsatt av sin far, kongen, og det er ingenting Odin heller vil enn å utnytte sin stakkars datter for alt hun er verdt.
Fortelling i freudiansk ånd …
Fortellingen er ganske så moden til japansk rollespill å være, og selv om verken dialogen eller stemmeskuespillet (som kan nytes på japansk eller engelsk) står helt til laud, har fortellingen et hjerte av gull. Den handler om hvordan Gwendolyn vokser i takt med utfordringene hun stilles ovenfor, lærer konsekvensene av ambisjon og oppdager at ekte kjærlighet er gjensidig og kompromissløs.
Det er ikke spesielt oppfinnsomt, men det er mye bedre enn ditt gjennomsnittlige historiedrevne spill og til syvende og sist behandler spillet sine temaer med en respekt og innsikt man sjeldent ser i spillmediet. Det er dessuten fiffig at fortellingen trekker inspirasjon fra freudiansk psykoanalytisk teori og knytter det opp mot Nietzsches ideer om makten og mennesket, siden spillets setting er så tydelig inspirert av nordisk mytologi. Det er kanskje vante stier for japanske rollespill, men det er sjeldent resultatet blir så tilfredsstillende som her. Odin Sphere er veldig tydelig gjennomarbeidet.
De mange forskjellige ressursforvaltningssystemene, som alle sammen folder seg inn i hverandre, er minst like gjennomtenkte som fortellingen. Det enkle kampsystemet viser seg å være taktisk, med større fokus på å manipulere fienders bevegelser og oppførsel enn å hamre på knapper. Ressursforvaltningen blir stadig mer avansert, og etter en stund holder det ikke lenger å spise frukt for å lege sår og kurere ubehagelige statuseffekter.
I stedet blir fokuset flyttet over på et alkymisystem som også kan drive plantesystemet eller bidra til å bygge magi- og kampsystemene. Frøene du tidligere sådde trær med brukes til å fôre opp kyllinger eller lage materialer, og de få frøene du faktisk bruker er dyre, ressurskrevende planter som brukes til å lage gourmetretter mellom oppdragene.
… og spillsystemer i enda mer freudiansk ånd
Ettersom du finner effektive løsninger på ressursforvaltningen, bomber spillet deg med stadig flere systemer. Plutselig blir det nødvendig å lage mat for å matche vanskelighetskurven med erfaringskurven, og dermed må du bygge om hele ressursforvaltningsrutinen din. Det sier mye om Odin Sphere at du i det hele tatt trenger å tenke på å lage en ressursforvaltningsrutine, og derfor kommer du enten til å elske eller hate spillet. Hvis du synes det høres intenst tilfredsstillende ut å plante frukthager etter hvert eneste slag, er Odin Sphere for deg.
Spillet er nemlig uhorvelig ensformig, men med en dypt tilfredsstillende rytme: Du vinner en kamp, du får belønningen din (som uten videre innsats egentlig er verdiløs), omarbeider belønningen din til noe mer belønnende og legger en plan for hva slags ressurser du kommer til å trenge i fremtiden og hvordan belønningen du nettopp fikk kan fungere som et ledd i planen for å erverve deg disse ressursene. For å elske Odin Sphere, må du finne glede i å forholde deg til abstrakte målsetninger som blir stadig mer urimelige i takt med at ressursene blir knappere og matoppskriftene direkte eksotiske.
Som sagt består Odin Sphere av massevis av gjennomtenkte og velimplementerte systemer. Spørsmålet er om systemene er veldesignede eller om spillet bare er overkomplisert. Egentlig er systemene bare velkamuflert arbeid, dødtid pakket inn i vakre visuelle belønninger. Det er faktisk ikke noen bonus at Odin Sphere er så vakkert som det er, det er fullstendig sentralt for at opplevelsen skal fungere som underholdning.
Men er det moro?
Om spillet så noe mindre fortryllende ut, ville det blitt dørgende kjedelig. I stedet utviser designerne bak Odin Sphere ekstremt god forståelse for hvordan mennesker bygger seremonier og ritualer for å belønne seg selv for innsats. Å se plantene vokse blir en overflødig men tilfredsstillende seremoni, å omarbeide ressurser blir et tilfredsstillende ritual som hele tiden bekrefter at din deltakelse er gyldig og meningsfylt. De fargesprakende omgivelsene blir motivasjon i seg selv, de store bossene og deres omfattende angrepsanimasjoner blir ikke bare utfordringer men også belønninger for innsatsen din. Spillets presentasjon blir i seg selv et motivasjonssystem.
Dette knytter tilbake til den freudianske undertonen i fortellingen: Det er ikke noe særlig gøy å samle ingredienser. Det er ikke særlig givende å se på figurene dine spise fem måltider på rad. Men forventningene du har knyttet opp til middagskalaset i løpet av den lange prosessen du har gjennomgått for å nå det, gjør øyeblikket meningsfylt. Spillet gjør seg interessant ved å lokke deg til å investere tid i det, ikke ved å egentlig gi deg noe godt mål å nå.
Utvikleren kjenner mennesker, forstår hva vi liker å gjøre og hvorfor. Så lar det oss oppdage konturene av mål, konkretisere målet, oppfylle kravene for å nå målet og til slutt blir belønningen å gjøre det hele flere ganger for å oppnå det samme resultatet. Slik sett har Odin Sphere mye til felles med spill som World of Warcraft og The Sims, og vil sikkert bli en hit blant kvinnelige spillere.
Det er vanskelig å si om det egentlig er morsomt eller ikke, men det er utrolig tilfredsstillende. Det er vanskelig å ikke spille litegrann til, og hvis spillsystemet ikke klarer å sluke deg vil den lange, innfløkte fortellingen (fra intet mindre enn fem perspektiver) helt sikkert klare det. Odin Sphere er en god rutine, en vane du er glad du la til deg.
Du lager din egen underholdning
Om jeg høres negativ ut, og ikke begraver spillet i lovord, er det fordi Odin Sphere ikke er et spill å ta lett på: det er ikke like umiddelbart fengende som de fleste moderne spill, men dypt tilfredsstillende fordi læringen ikke slutter etter de innledende brettene. Spillet blir bare dypere selv etter at du tror du har sett alt, og når du endelig har funnet bunnen, settes forståelsen din på prøve gang på gang med nye utfordringer.
Til syvende og sist er det enkelt å prise Odin Sphere såfremt det er bygget en forståelse for hva spillet egentlig er. Det er lett å kalle det vakkert, for det er et av de mest artistisk vellykkede spillene som er laget. Musikken er fremragende, en Wagnersk godtepose av svulstige men fengende temaer. Variasjonen av fiender, taktikker og evner er inspirerende og balansen mellom alle systemene som driver spillet fremover er nesten uovertruffen. Men ingenting av dette forteller deg om du liker spillet eller ikke.
Siden Odin Sphere er så spesielt og krever så mye av spilleren, er det viktigere å fortelle hva spillet egentlig dreier seg om enn hvor vellykket det er. For Odin Sphere er egentlig bare systemer, mengder av dem, skjult bak en plettfri fasade som i seg selv ikke sier noe om spillet. Om du liker systemene, er dette en uunnværlig opplevelse uavhengig av den snertne og krystallklare grafikken eller den følelsesladde fortellingen.
Konklusjon
Odin Sphere fokuserer ikke så mye på opplevelsen som det gjør på den gode følelsen man får av å virkelig forstå noe som umiddelbart virket usannsynlig innfløkt og uoversiktelig. Det er ikke hjernetrim i ordets klassiske forstand, men det er vanskelig å kalle det noe annet siden det handler så mye om planlegging og forståelse.
Det er et vakkert og finpolert spill, men det er litt som en løk: Det har mange lag, men ingen kjerne. Det er ikke noen særskilt grunn til å spille Odin Sphere, bare en hel masse ulike motivasjoner som favner bredt nok til at det antakeligvis klarer å underholde deg. Det er vakkert, det er actionfylt, det er velfortalt og det er endeløst hvis du vil. Men selve opplevelsen er ikke målet, det er hva du selv legger i spillet og målene du setter for deg selv som skaper spillet og tilfredsstillelsen.
Det er et spill med rom for improvisasjon og tolkning, et spill bestående av like deler motivasjon og implikasjon. Du får alltid igjen mer enn du legger i det, men det krever at du investerer noe i det: om du kommer til Odin Sphere uten lyst til å lodde spillets dybder, blir det snart meningsløst og overfladisk. Om du lar deg synke ned i Odin Sphere og spiller etter dets innfløkte regler, er det en spillopplevelse nesten uten like.
