Noen tips på veien
Du skal selv få gleden av å gjøre deg kjent med dine nye Amiga-systemer, men et par små tips skal du få på veien. Enkel filbehandling kan du gjøre direkte på «skrivebordet», ved å dra filer dit du vil ha dem, men for mer avanserte saker kan du bruke DirectoryOpus, som følger med. Programmet fungerer ikke helt ulikt PC-systemer som Norton Commander, med kommandoer du generelt bør kjenne igjen hvis du har litt erfaring. Harddiskene har forøvrig betegnelser som «DH0», «DH1» og så videre – «DH0» er systemdisken, som på PC ville hett «C». De kan også ha navn – i dette tilfellet heter DH0 «System», mens DH1 heter «Software».
En hendlig liten ting er at du manuelt kan lagre filer i maskinens RAM-minne, om du trenger en midlertidig lagringsplass for noe. DirectoryOpus støtter utpakking av arkiver – LHA-formatet er vanlig på Amiga – men du har også tilgang på et eget arkivprogram som heter WizARC om du trenger det. Forresten – ikoner, enten de er for mapper eller filer, har samme navn som mappen eller filen de representerer, etterfulgt av «.info». I DirectoryOpus vil du automatisk merke ikon-filen til en annen fil eller mappe som merkes. Om en fil ikke har et ikon vil systemet bruke noe passende, men det kan godt være du må høyreklikke i mappevinduet og velge «show all files» for å se den i Workbench.
Som «.info»-navnet tilsier kan .info-filene også inneholde annen informasjon, slik som eventuelle tilleggskommandoer. Utenom disse .info-filene er det forøvrig ikke slik at filtypen bestemmes av hva som står etter punktum i filnavnet til Amiga-filer, slik som på PC (med «.exe», «.jpg» og så videre). Du kan faktisk ha så mange punktum i filnavnet som du ønsker.
De to systemene inneholder en rekke programmer som endrer måten Workbench fungerer på. Høyreklikk er for eksempel nå kontekst-sensitivt, og for å få tilgang til menyen i toppen av skjermen må du ha musen helt oppe og holde inne høyre museknapp. Merk at når du er inne i et program, for eksempel DirectoryOpus, har dette også menyer i toppen av skjermen og ikke i toppen av programmets eget vindu, slik det ville hatt i Windows.
En siste detalj er at det oppsettet du nå har er satt opp for engelske tastaturer, men det kan du raskt rette på. Gå inn i «system»-disken, der du finner mappen «storage» og undermappen «keymaps». Filen som rett og slett bare heter «n» skal flyttes over i en annen mappe i «system», nemlig undermappen «keymaps» i «devs». Du kan flytte «gb»-filen til «keymaps» i «storage» om du vil spare minne. Start så maskinen på nytt, og ignorer en eventuell feilmelding om at den ikke finner «gb». Gå inn i mappen «prefs», og programmet «input». Velg «Norsk», og lagre (se bilde). Gå så inn i programmet Locale i samme mappe, velg «Norge», og lagre (se bilde). Nå er alt satt opp riktig.
WHDLoad
WHDLoad er hovedgrunnen til at jeg ville ha deg til å installere et harddisk-system og ikke bare benytte deg av disketter. Dette er nemlig et program som lar deg installere tradisjonelle, diskbaserte Amiga-spill til harddisk, samtidig som det øker kompatibiliteten deres. Det er, for å si det mildt, en gavepakke fra oven. Glem ventetider og diskettbytter, glem Amiga 500-spill som ikke virker på Amiga 1200, glem irriterende kopibeskyttelsessystemer og gled deg i stedet til en mye mer strømlinjeformet og brukervennlig opplevelse. WHDLoad er installert på alle de de forhåndslagde oppsettene, men med mindre du bruker et av de som kommer med Amiga Forever må du gjøre en liten jobb for å få det til å virke.
Dette programmet er nemlig også avhengig av ROM-filene til de ulike Amiga-modellene, for å fikse kompatibilitetsproblemer. De gode nyhetene er at hvis du har kommet så langt som dette, har du dem antakeligvis allerede. Finn dem frem nok en gang, legg dem i en mappe du bruker som Amiga-harddisk (for eksempel «Software» i ClassicWB-systemet), og gå så inn i Amiga-emulatoren der du bruker DirectoryOpus eller bare Workbench-systemet for å legge disse filene inn i undermappen «Kickstarts» i mappen «Devs» på systemdisken.
Det er forøvrig viktig at disse filene har korrekte navn. Kickstart ROM-versjon 1.2 skal hete «kick33192.A500», versjon 1.3 skal hete «kick34005.A500» og versjon 3.1 skal hete «kick40068.A1200». Det er også mulig å legge inn andre ROM-filer, men de du trenger for godt over 90% av spillene er 1.3 og 3.1. Amiga Forever-versjonene av disse filene heter henholdsvis «amiga-os-130.rom» og «amiga-os-310-a1200.rom», så du må med andre ord endre navnene deres. Du trenger også noen andre filer, som hvis du bruker en forhåndsinstallert oppsett allerede ligger inne. Hvis ikke finnes de på Aminet. På WHDLoads offisielle nettsted finner du forøvrig omfattende instruksjoner på norsk. ClassicWB-brukere må huske på å legge disse filene inn i begge systemharddiskene.
Det er egentlig meningen man skal benytte seg av originaldiskettene for å lage WHDLoad-installerte versjoner, men det er mye enklere å bare hente dem ferdiginstallert ned fra nettet. For ordens skyld kan jeg jo påpeke at du kun har lov til å gjøre dette om du eier originalspillene eller utviklerne har gitt ulike sider lov til å distribuere dem – noe som faktisk er overraskende vanlig på Amiga. Om du henter ned ferdiginstallerte spill trenger de ingen øvrig «installasjon» – du bare kopierer dem dit du vil ha dem, og kjører dem derfra. Men med ClassicWB følger det med et hendlig lite program som heter iGame, som allerede er satt opp til å kjøre spill lagt inn under Games-mappen i Software-harddisken. Dette programmet kan du blant annet starte ved å høyreklikke og holde inne musepekeren hvor som helst på «skrivebordet», gå inn i «RUN», «WHDLoad» og slippe knappen igjen mens du holder musen over «iGame».
Når du har lagt inn spill i de korrekte (alfabetisk sorterte) undermappene i Software-disken kan du gå inn i iGame og velge «scan repositories» fra «actions»-menyen i toppen av skjermen. Om spillene er riktig lagt inn vil de så dukke opp i hovedlisten. Dette kan du teste umiddelbart, ettersom ClassicWB kommer med noen spill allerede lagt inn. Du finner også den norske demoen State of the Art der – det blir ikke mer «tidlig nittitall» enn det (obs: epilepsifare!).
WHDLoad er forøvrig «shareware», og er fortsatt under utvikling. Gratisversjonen fungerer stort sett greit nok, med en liten maseskjerm før de individuelle spillene starter. Noen funksjoner, eller til og med hele spill, fungerer kun med den registrerte versjonen. Om du kjøper programmet får du tilsendt en personlig nøkkelfil, som du må pakke ut og legge på systemdisken. Et greit sted å plassere den er i mappen «S», som er mappen der ting relatert til systemoppstarten vanligvis ligger. Den kan også legges i «L», «Devs», «Libs» eller mappen der WHDLoad-programmet er installert.
En siste ting til slutt. Emulatoren FS-UAE har faktisk innebygd WHDLoad-støtte. Det vil si at du kan kjøre zip-pakkede WHDLoad-spill direkte fra emulatoren, som om de skulle vært diskettspill. Les mer om dette på nettstedet til FS-UAE.
Konklusjon
Dette ble en mye større guide enn jeg hadde sett for meg da jeg startet, og likevel føler jeg at det er mye mer jeg burde hatt med. Men forhåpentligvis har du nå det du trenger for å sette opp en virtuell Amiga, og nyte de mange klassiske spillene som kom ut for plattformen. Mye av det jeg har snakket om er selvsagt helt valgfritt – du trenger ikke noen harddisk-oppsett, for eksempel, men det er bare veldig hendig. Og så er det jo litt gøy å leke seg med alternative operativsystemer og grensesnitt i trygge omgivelser, ikke sant? Hvem vet, kanskje du blir Amiga-frelst du også.
Amiga eksisterer forøvrig som et alternativ til Windows og MacOS den dag i dag, med et videreutviklet operativsystem og nye modeller. Men det får vi snakke mer om en annen gang.
Gjør maskinen din til en Commodore 64:
Det er mange gode grunner til å leke med verdens mest populære mikrodatamaskin »
