SAN FRANCISCO (Gamer.no): Nå som jeg har nådd 27 hakk på aldersstokken er det sjelden jeg føler at jeg tilhører den yngre garden på spillarrangement lenger. De fleste bikker tilsynelatende ikke 30 fylte før de finner seg noe annet å gjøre enn å fare rundt i spillpressen. Blir man værende er det ofte med mange gode minner og fabler om de gode gamle dagene, da spill hørte hjemme i arkeadehallene – slik som Gauntlet.
Fortidsgufs
At en nyversjon av nettopp Gauntlet er spillet som bryter med aldersnormen i spillpressen burde kanskje ikke overraske meg. Vi snakker tross alt om et spill fra 1985 som regnes som toneangivende for flerspillerkos med grotteutforsking – et spill som regnes som pappaen til storspill som Diablo og nye Path of Exile. Rundt meg hører jeg veteranene mumle om morsomme firkløveret Elf, Wizard, Warrior og Valkyrie fra fordums tid, og de utallige timene som ble brukt på arkadekabinettet med kompiser i gamle dager.
Å sette svenskene i Arrowhead Games – mest kjent for spinnville Magicka – på prosjektet virker derfor naturlig. Om det var én ting magikerspillet lykkes med var det jo å by på heidundrende moro for opp til fire kappekledde trollmenn sett fra et fugleperspektiv. Nye Gauntlet bygger videre på samarbeidsmoroa, men med mindre tøys og tull i kulissene mens man hamrer seg fra kammer til kammer.
Som i det opprinnelige 80-tallsspillet valgte jeg og mine tre tilfeldige sidemenn hver vår figur blant de fire klassene. Selv fikserte jeg på muskelbunten Warrior, komplett med en gigaøks slengt over skulderen og et antrekk som snytt ut av Conan the Barbarian. De andre fordeler seg på de øvrige figurene: Valkyrie, Elf og Wizard.
Hver av figurene har sin egen spesialferdighet som kan brukes med jevne mellomrom, som regel med mål om å utslette så mange skjelett eller beist som mulig. I mitt tilfelle kan jeg spinne rundt med øksa i noen sekunder, noe som resulterer i mye beinavkapp og kjøttstykker på ville veier, uten at det nødvendigvis blir like groteskt som det kanskje høres ut som.
Ny glam, tradisjonene i behold
Utseendemessig er det nemlig heller mykt og fargevennlig, mer likt stilen Blizzard kjører med Diablo III, eller det Runic gjør med Torchlight. Antageligvis er det også et like praktisk valg som det er ren smak, etterson det med fire figurer og en drøss med fiender kan bli mye å følge med på. Skjermen fylles av eksplosjeoner, sverd og blod, men de klare fargene gjør det lett å orientere seg til en hver tid.
At sofakos mellom fire kompiser er utgangspunktet her er i hvert fall veldig tydelig. Arrowhead Games har uortodokst nok ikke prøvd å lempe inn en storslått beretning om drager, demoner eller heltedåder, og fokuset er hele tiden på den stadige kverningen og å komme seg fra rom til rom ved å finne nøkler, løse enkle gåter, og plukke opp gjenstander som gir ytterligere ferdigheter til figurene.
Mer enn noe virker Gauntlet å søke å bevare den umiddelbare tilfredsstillelsen som det opprinnelige spillet (angivelig) bød på i sine dager. Moderniseringene er alle gjort for å få fortgang og flyt i spillet, med spesialferdigheter som gjør det lettere å hugge ned flere fiender i en fei.
En vennskapelig kniving mellom firkløveret er også en stor del av opplevelsen. På slutten av hvert brett måles antall slaktede fiender og andre statistikker opp mot hverandre, slik at man ikke skal være i tvil om hvem som behersker kontrollert knappetrykking best i vennegjengen.
Broderlig deling
For å hindre at alle fire løper som hodeløse høns rundt hverandre er det likevel greit at gullet deles mellom alle fire. At gullbøssa deles er også noe man må huske på når man dør. Midlene det koster å komme tilbake til spillet tas fra fellespotten, og for å unngå å få stygge blikk fra sidemennene er det derfor ikke lurt å oppsøke døden.
Derimot kan det raskt bli noen løpekonkurranser for å sikre seg matbitene som gir tilbake helse. Det samme gjelder relikviene som man kan plukke opp for å sikre seg slikt som gir ekstra helse, hastighet eller styrke midlertidig. Jumper man ned en etasje mister man disse.
Å splitte opp hva som deles og ikke er nok smart av Arrowhead. Av erfaring er det lett å falle for sitt eget konkurranseinstinkt, selv når målet er å jobbe sammen om et felles mål. Spørsmålet er om pengebeholdningen på noe tidspunkt vil kunne brukes til annet enn å sprette ut av graven, eller om det er tenkt andre oppgraderinger.
Konklusjon
Som en jypling på 27 år har jeg dessverre gått glipp av Gauntlet. Det er ett av de mytiske spillene jeg har sett på, hørt om, men aldri spilt selv. Kanskje er det derfor jeg også føler meg usikker på om Arrowhead og Warner er på riktig spor her. Selvfølgelig er det viktig å holde på røttene når man først skal grave opp en klassiker og forsøke å kapre det som fungerte, men etter endt prøvetid er jeg redd for at spillet er for tynt.
Kan hende de andre figurene har mer spenstige og mindre tunge kontrollmuligheter, men jeg følte aldri at Warrior-helten hadde stort mer å by på en å bare hugge løs på alt som nærmet seg. Kanskje har Arrowhead tenkt å skape variasjon med andre fiender etter hvert i spillets gang. At spillet også av en eller annen merkelig grunn kun kommer på Windows, selv om det tydelig er lagt opp til stikkeføring og knappetrykking fremfor mus og tastatur, er underlig.
Plattformvalget legger en demper på sofamulighetene for mange, noe som er minste forutsetning for å kunne nyte Gauntlet. Riktignok er det mulig å spille sammen over nett, og det kan bli riktig så gøy det. Om man trives med Skype-snakk, eller har gjort klart for PC-spilling på storskjermen i stua, kan dette sikkert være midt i blinken for noen – et enkelt og ukomplisert spill som kan nytes med et par pils og slurvsnakk. Stort mer enn det tror jeg ikke det blir.
