Etter å ha laget et solid romstrategispill i Endless Space, har Amplitude Studios skrudd opp ambisjonsnivået enda et par hakk for «oppfølgeren», Endless Legend. Dette er et massivt imperiebyggespill satt til en verden som blander science fiction og fantasy, og som lett kan vise seg å bli en av sjangerens største klassikere. Men det er ikke helt der enda.
En dyrehageplanet?
Handlingen foregår på planeten Auriga, som befinner seg ett eller annet sted i samme spillunivers som Endless Space. Planeten huser et bredt spekter ulike sivilisasjoner, fra eldgamle drager til en gruppe mennesker som har bodd under jorden helt siden forfedrene deres ankom planeten for et ukjent antall år siden. I tillegg er planeten full av andre avanserte livsformer, med alt fra edderkoppfolk til spøkelsesaktige energivesener. Hvordan alle sammen kom dit er et mysterium – kanskje planeten egentlig var et eneste gigantisk eksperiment.
Forhistorien betyr imidlertid ikke så mye. Det som er viktig er at planeten nå er i ferd med å gå under. Hver vintersesong er hardere og varer lenger enn den forrige, og hvis ikke noe skjer ender planeten opp som en snøball. Det blir opp til deg hvordan du skal forholde deg til dette, men klokka tikker.
Endless Legend har mange likhetstrekk med Civilization-serien. Du starter med en nybygger, en helt og et par krigere. Så må du utforske verden rundt deg, finne et egnet sted å bygge din første by, og så bruke den som utgangspunktet for et mektig imperium. Underveis vil du grunnlegge og utvikle et nettverk av nye byer, sanke verdifulle ressurser, forske på viktige teknologier, drive handel, diplomati og krigføring, og så videre. Konseptet er velkjent, men Endless Legend føles likevel friskt.
Varierte grupperinger
Det hele starter med at du velger hvilken fraksjon du skal lede. De er svært forskjellige. Noen kan påtvinge sine diplomatiske syn på andre. Noen kan ikke erklære krig, andre kan ikke danne fredspakter. Noen kan flytte byene sine, andre kan bare ha én by. Noen spiser fiendene sine, andre spiser «støv» i stedet for mat. Alle har sine egne særegne enheter og teknologier ingen andre kan forske på, samt en egen rekke med spesielle oppdrag som de kan følge. Og forresten, du kan også designe din egen fraksjon, hvis du heller vil det.
Allerede her viser spillet at det ikke har tenkt å følge i Civilizations fotspor, og når du begynner selve spillingen fortsetter det å eksperimentere. Planeten er for eksempel delt inn i regioner, og hver region kan kun ha én by. Plassering er veldig viktig – en by kan riktignok utnytte seg av spesielle ressurser i regionen selv om de ikke er innenfor bygrensene, men det finnes rikelig med unike lokaliteter som kun gir deg fordelene sine om de havner innenfor bygrensene. Velger du én plassering, betyr det at du velger noe annet bort.
Forskningssystemet er også slik. I stedet for et teknologitre, der alle fraksjonene går samme vei mot samme mål, er forskningen delt inn i eraer. I starten har du kun tilgang på én av dem, men alle teknologiene i den eraen er til gjengjeld tilgjengelig for akkurat samme kostnad. Den kostnaden øker imidlertid ubønnhørlig for hver teknologi du forsker frem. Når du har nådd ni teknologier, låses neste era opp. Så må du velge. Skal du bruke tid på gamle teknologier du ikke har fått tatt enda, eller skal du satse på nye.
Dette systemet kunne lett ha blitt undergravd av dårlige teknologier. I mange imperiebyggespill, fremstår en stor del av teknologiene som fyllmasse – ting du må forske frem for å nå det du virkelig vil ha. Her er det ikke slik. Hver teknologi er nyttig på sin måte. Det kan være supervanskelig å prioritere – man har lyst på alt. Imperiet ditt, og strategiene du kan utnytte deg av, formes dermed av hvilke teknologier du har forsket frem.
Mye å fikle med
Spillet har en mengde små og store systemer som du kan leke deg med for å skape det riket du ønsker, og de er alle interessante. Hver tur opparbeider du deg for eksempel innflytelsespoeng, som du blant annet bruker til å drive diplomati, og til å aktivere «imperieplaner» ved jevne mellomrom. Disse fungerer litt som «policies» i Civilization V, og lar deg gi imperiet ditt ulike bonuser. Her er det ikke snakk om småtterier, men svære ting som får stor innvirkning på riket ditt. Du kan også bruke innflytelsespoeng til å assimilere minifraksjoner som gir deg tilgang på enhetene sine og egne bonuser. En kan gi deg forskningsbonus, en annen kan gjøre at skadde styrker helbredes, og så videre.
Hvert rike har i utgangspunktet kun tilgang på tre ulike typer styrker, men disse kan skreddersys ved å gi dem ulike typer rustninger og våpen. I tillegg har spillet helter, som kommer i mange varianter og kan delta i slag som ordinære enheter. Hver bifraksjon – og disse er det svært mange av – har også sine egne unike enheter som du kan benytte deg av hvis du har assimilert dem. Alternativt kan du kjøpe dem på markedsplassen. Det koster selvsagt flesk, men hvis du for eksempel plutselig invaderes kan det være svært nyttig å umiddelbart kunne kjøpe et par erfarne orker som du kan plassere i en truet by.
Kamp er turbasert, og fungerer slik at spillet automatisk begrenser en del av spillkartet som en arena. Så får du plassere ut dine styrker, mens datamaskinen gjør det samme. Du kan gi enhetene dine direkte ordre mellom hver tur, samt bestemme hva slags oppførsel de skal ha om ordrene du gir ikke kan gjennomføres. Så gjennomføres turen automatisk, hvor enhetenes statistikk for initiativ bestemmer rekkefølgen. En enhet kan kun gjøre én ting per tur, så hvis den for eksempel blir angrepet og må forsvare seg, kan den ikke selv angripe samme tur.
Kampsystemet er kjapt og effektivt, og byr på akkurat nok taktiske muligheter til at det er interessant. Samtidig står du fritt til å la dem utspille seg automatisk hvis du for eksempel er overbevist om å vinne, eller bare ønsker å få hæren din til å rømme. Kampene er uansett begrenset til en håndfull runder, og hvis det ikke er noen vinner innen tiden er omme, må man eventuelt fortsette tur. Et viktig element du må ta hensyn til er at andre, nærliggende hærstyrker kan trekkes inn i kamphandlingene som forsterkninger. Dette gjelder også styrker stasjonert i byer.
Stort, men oversiktlig
Jeg har kun plass til å skrape overflaten av alle mulighetene Endless Legend tilbyr, og jeg har ikke engang rukket å nevne vinteren som kommer ved jevne mellomrom og gjør alt mye vanskeligere. Dette er et spill fullstappet av interessante og meningsfulle valg, hvor man kan gjøre ting som oppleves viktig hver eneste tur. Det kan være småting i det store bildet, som å sette flere av en bys innbyggere til å arbeide i jordbruket, for å øke folketallet én tur tidligere enn det ellers ville økt, men det oppleves som meningsfullt der og da – og jo mer du fikler og detaljstyrer, jo mer får du igjen for det.
Det er en grunn til at Civilization-serien er en av de aller mest populære spillseriene på markedet, og det er at lite er så vanedannende som å starte med to tomme hender og gradvis bygge opp et mektig imperium over lang tid. Endless Legend er like vanedannende – kanskje til og med mer. Det er et direkte herlig spill å sette seg ned med, takket være alle de herlige småsystemene som jobber sammen.
For at et stort spill som dette skal fungere må det ha et godt og effektivt grensesnitt, og det har Endless Legend. De aller fleste tingene du kan gjøre er lett tilgjengelige i oversiktlige menyer, og aldri mer enn to museklikk borte. Men spillet har fortsatt en viss vei å gå når det gjelder å forklare mer avanserte systemer som handelsruter og måten man oppgraderer byer på, og selv om det har en omfattende manual er forklaringene der ofte litt diffuse. Det er for eksempel veldig vanskelig å vite nøyaktig hva som må til for å nå de ulike måtene å vinne på.
Dumme fiender
Endless Legend lider dessverre av samme problem som veldig mange andre spill i denne sjangeren: Dataspillerne er ikke så veldig gode. Jeg har for all del opplevd å bli ganske godt presset, spesielt når jeg ikke har vært forberedt på krig og plutselig opplever å bli hakkekyllingen til alle naboene mine samtidig. Men når du har lært deg spillet å kjenne, og spiller effektivt, sliter dataspillerne med å holde følge. Et problem er at de gjerne har én eller to rimelig kraftig hærer, men når disse er overvunnet faller resten av riket deres sammen som et korthus i en vindtunnel. De sliter med å bygge nok forsvarere, og de sliter med koordinerte angrep.
Ikke bare resulterer det i at spillet generelt blir mye lettere enn det burde være, men det gjør også at å vinne spillet med våpenmakt er mye lettere enn for eksempel en vitenskapsseier eller en diplomatiseier. Når du først har blitt militært overlegen er det ikke så mye som hindrer deg i å bare valse over de andre rikene i tur og orden.
Dette er spillets største problem. Utviklerne har skapt et usedvanlig rikt spill, fullstappet av taktiske og strategiske muligheter og interessante systemer å fikle med. Men de har, enn så lenge, ikke klart å lage dataspillere som kan spille det særlig effektivt. Det er fortsatt veldig moro å bygge opp riket ditt, litt på samme måte som det er gøy å spille et bybyggerspill som SimCity eller Banished, der utfordringen handler om ditt eget rike og hvor effektivt du kan lage det. Men konkurranseaspektet faller dessverre litt bort.
Med tanke på hvor mye kjærlighet Endless Space fikk etter lansering har jeg absolutt ingen tvil om at utviklerne kommer til å forbedre den kunstige intelligensen i månedene som kommer. Hvis konkurranse er viktig for deg finnes det dessuten mulighet for flerspiller over nettet, og det fungerer ganske godt. Dette er naturligvis ikke et spill du primært spiller mot tilfeldige fremmede, ettersom tidsinvesteringen er såpass høy, men det er fullt mulig å spille relativt kjappe spill på små kart om du ønsker det.
Spillerne tar turene sine samtidig, og du kan også fortsette å spille etter at du har «avsluttet» turen din hvis du må vente på en medspiller. Dermed kan du gjøre det du føler er nødvendig, avslutte turen din og så eventuelt optimalisere byene dine, planlegge de neste forskningsstegene eller fikle med design av nye enheter mens du ellers ville ventet på motspillerne. Det er også mulig å sette tidsfrister, både for ordinære turer og de individuelle kampsekvensene, når man starter spillet. Man kan selvsagt fritt lagre flerspillerspill og fortsette senere, og hvis noen må gi seg blir de automatisk overtatt av datamaskinen – jeg savner imidlertid en klar melding om at dette skjer.
Konklusjon
Endless Legend er like herlig å spille som det er å se på. Dette er et nydelig spill, og det er nydelig designet. Timene flyr når man setter seg ned med det, samtidig som valg og dilemmaer sørger for at hjernen jobber hele tiden. Man har lett for å havne i en konstant dialog med seg selv, der man vurderer alternativene for de neste stegene opp mot hverandre og grubler over selv ganske små valg. I tillegg er dette et usedvanlig friskt spill, med mange spennende konsepter og løsninger som gjør at det ikke fungerer som science fiction/fantasy-kloning av Civilization.
Dessverre er ikke den kunstige intelligensen til datamotstanderne spesielt god, og de byr generelt ikke på en motstand som er de herlige spillkonseptene verdig. Noen fraksjoner fungerer bedre enn andre – de sære kultistene som kun kan ha én by virker for eksempel tøffere enn resten – men generelt er det litt for lett å vinne. Dette betyr at selv om det fortsatt er veldig gøy å bygge imperier, sliter spillet litt med varigheten. Samtidig står du fritt frem til å bytte ut dataspillerne med menneskelige motspillere, hvis du er heldig nok til å kjenne en eller flere spillere som liker denne sjangeren og er villig til å investere den tiden det tar å fullføre et spill av denne typen.
Slik det står nå, er det primært de svake datamotstanderne som hindrer dette spillet i å nå helt til topps på karakterstigen. Det er, som sagt, et herlig spill – fullspekket av dybde og detaljer, men samtidig oversiktlig og lett å forholde seg til. Presentasjonen er slående, med en unik visuell stil og lekre detaljer, samt et av sjangerens aller beste lydspor. Fraksjonene og miljøene er detaljerte og unike, og beskrivelsene er fyldige og rike på detaljer. Hvis Amplitude satser like mye på Endless Legend som de i sin tid gjorde på å forbedre Endless Space etter lansering, er jeg ikke i tvil om at dette spillet kan bli sjangerens nye konge. Ballen er i alle fall på deres banehalvdel nå, Firaxis.
Andre gode imperiebyggespill for de som liker fantasi og magi inkluderer Fallen Enchantress: Legendary Heroes og litt mer krigerske Warlock II: The Exiled.
