Nostradamus: The Last Prophecy foregår i 1500-tallets Frankrike, hvor vi får ta del i et kongelig mysterium. En etter en har menneskene i følget til Catherine de Medicis (moren til Kong Charles IX) omkommet, under mer eller mindre mystiske omstendigheter. Dødsfallene har klare likhetstrekk med en profeti den kjente spåmannen Nostradamus skrev i sine yngre dager, og spørsmålet er nå om det er skjebnen som har skylden, eller om noen av en eller annen grunn «hjelper» spådommen å bli oppfylt.
Kvinnelig Sherlock Holmes
For å få klarhet i hva som skjer (og forhåpentligvis avverge en katastrofe), tar Catherine de Medicis kontakt med Nostradamus selv. Men han er gammel og svak, og kan ikke forlate huset han bor i. Han lover imidlertid å sende sønnen sin for å hjelpe, noe Catherine setter pris på. Det hun ikke vet er at sønnen til Nostradamus er bortreist. I stedet er det Madeleine, spåmannens rådsnare datter, som får i oppdrag å hjelpe den franske kongefamilien.
Tiden er imidlertid ikke moden for en kvinnelig Sherlock Holmes, så det første Madeleine må gjøre når hun skal ta fatt på mysteriet er å kle seg ut som broren hennes. Dermed kan hun etterforske mysteriet i fred og ro, uten at noen stiller spørsmålstegn ved hvorfor en kvinne blander seg inn i et slikt grusomt mysterium. Om noen virkelig er ute etter den kongelige familien, skyr de tydeligvis ingen midler for å oppnå det de vil, og det å få en kvinne dømt for hekseri var ikke akkurat vanskelig på den tiden.
The Last Prophecy er et førstepersons pek-og-klikk-eventyr fra Kheops Studio, og følger generelt den samme oppskriften som den franske utviklerens tidligere spill. Her må du klikke deg rundt i lekre omgivelser, mens du leter etter spor og løser gåter. Du får ikke bevege deg fritt rundt som i et vanlig 3D-spill, og i stedet peker du dit du vil gå, og så «hopper» du dit automatisk. Dette vil kanskje vippe enkelte spillere av pinnen, men systemet fungerer like godt i dag som det alltid har gjort.
Fokus på gåter
Spillet fokuserer kraftig på gåter, men disse er godt integrert i historien og det føles aldri som du må gjøre noe uten grunn. Gåtene er varierte, og involverer alt fra å leke smed til å bake brød. Du må også drive med astronomi og astrologi, og selvsagt blir du nødt til å leke detektiv mens du undersøker åstedene for flere mord (ved hjelp av ulike redskaper). Dette sikrer god variasjon, og selv om det er visse temaer du stadig kommer tilbake til, føles det hele tiden som spillet har noe nytt på lager.
The Last Prophecy er et prakteksempel på et gåteeventyr med intelligente og veldesignede gåter. Her er alle løsningene logiske, og selv om gåtene i seg selv kan være vanskelige, lar de seg alltid løse ved hjelp av informasjonen du har til rådighet. I tillegg til gåtenes herlige kvaliteter, føler du deg faktisk smart når du løser dem – hver løsning er en reell triumf, og jo mer du må tenke, jo bedre smaker løsningen. Selv klappet jeg faktisk i hendene av ren glede da jeg plutselig kom over den siste biten i et «puslespill» jeg hadde jobbet lenge med.
Madeleines notatblokk blir også et svært nyttig hjelpemiddel i løpet av eventyret. Her noterer hun viktige detaljer, samt hvilke mål hun til en hver tid har. Notatblokken er i tillegg interaktiv, og flere av spillets gåter må løses i denne. De fleste av disse fungerer svært godt, men det er en liten nøtt som hadde vært mer spillervennlig om utviklerne hadde oversatt teksten i gåten til engelsk. Du er ikke avhengig av å forstå hva som står i teksten for å løse gåten (og en oversettelse blir tilgjengelig etter hvert), men dette er likevel en liten blemme.
Spillet foregår over flere dager, men det er ikke slik at tiden går automatisk. I stedet får du en viss mengde ting du må gjøre på hvert tidspunkt, og når du er ferdig med disse går tiden automatisk videre. I motsetning til i flere andre spill hvor denne strukturen brukes (jeg kan trekke frem Agatha Christie-mysteriene fra The Adventure Company her), fungerer det svært godt i The Last Prophecy, og du er aldri i tvil om hva du skal gjøre for å komme videre.
Underveis får du poeng for det du gjør, og spillet forteller at det også vil trekke fra poeng om du gjør tabber. Jeg opplevde aldri at dette skjedde (og flere av gåtene lar deg eksperimentere så mye du vil uten at du straffes for å oppnå feil resultater), men poengsystemet indikerer i alle fall at det finnes flere måter å løse deler av spillet på. The Last Prophecy er ikke et veldig langt spill, men det vil nok ta noen kvelder med solid spilling før du er gjennom mysteriet.
Spillets brukergrensesnitt fungerer generelt ganske godt. Det er litt enklere enn i det forrige Kheops-spillet vi anmeldte (Cleopatra: A Queen's Destiny), og det er ikke lenger mulig å kombinere ting i selve ryggsekken. Det å lage drikker eller gjøre andre ting hvor du trenger flere ingredienser eller objekter foregår utelukkende i selve spillområdet. Skal du bake brød gjør du det på kjøkkenet, og skal du lage urtemedisin gjør du det i arbeidsrommet til Nostradamus (som var apoteker).
Historien kunne vært bedre
Mystieriet i The Last Prophecy begynner veldig godt, og vekker raskt nysgjerrigheten. Måten det utvikler seg på kunne nok likevel vært mer spennende, og historien er i det hele tatt litt tammere enn det lovende utgangspunktet gir inntrykk av. Som vanlig sliter Kheops litt med å skape troverdige figurer og dialoger, og det er noe litt unaturlig over interaksjonen med andre personer i spillet.
Dessuten føles omgivelsene veldig statiske. Spillet foregår i en mellomstor landsby, men denne er nesten totalt folketom (dette begrunnes, men føles likevel unaturlig), og du treffer bare en håndfull andre personer i løpet av spillets gang. Disse bruker tilsynelatende mesteparten av tiden sin på å stå helt stille, og vente på at du skal komme bort til dem. Her ligger det et stort forbedringspotensial for Kheops, og om de skal ta de generelt veldig solide spillene deres til et høyere nivå er dette noe de må jobbe med.
The Last Prophecy bruker todimensjonal grafikk, noe som har gitt utviklerne mulighet til å lage ekstremt detaljerte omgivelser uten at spillet krever noen monstermaskin for å fungere. Visuelt sett er spillet vellykket – omgivelsene er fulle av detaljer, og den vesle landsbyen spillet foregår i ser svært ekte ut. Det virker tydelig at utviklerne har lagt svært mye arbeid i å sørge for at alle detaljene blir så riktige som mulig, og resultatet er virkelig imponerende.
Det eneste problemet med 2D-tilnærmingen slik den er løst her er at oppløsningen er låst, og rimelig lav, hvilket vil si at grafikken blir grøtete på større skjermer. I forhold til lyd og musikk, gjør spillet også en god jobb. Omgivelsene preges av massevis av bakgrunnseffekter, og selv om den samme musikken kanskje går igjen litt vel ofte, er den overraskende spenstig og velprodusert.
Konklusjon
Nostradamus: The Last Prophecy hektet meg allerede fra starten av, med et spennende mysterium, herlig og autentisk atmosfære og veldesignede nøtter. Spillets historie blir aldri så spennende som utgangspunktet skulle tilsi, men de intelligente og underholdende gåtene du må løse veier i stor grad opp for dette. Her må du virkelig sette de små grå i aktivitet, og jo mer du må tenke, jo bedre smaker løsningen når du finner den. Har du lyst på litt interaktiv krim i påska, er Nostradamus: The Last Prophecy vel verd et kjøp.
Merk: Spillet er tilgjengelig i vanlige spillbutikker, men siden disse er stengt i påsken kan vi også gjøre oppmerksom på at du kan kjøpe det i nedlastbar form direkte fra utviklerne. Det koster cirka 150 kroner.
