Skytespill har lenge vært populært, og selv om både salgstallene og trenden er nedadgående, er sjangeren visstnok fortsatt ganske profitabel. Løping, sikting og skyting selger nemlig stort, og det til tross for at det er den samme gamle visa som synges om og om igjen. Snikskytterspill hører med i denne visa, men havner samtidig i en kategori helt for seg selv: Her skal man ikke løpe, men snike; ikke skyte, men briljere.
Sniper Elite III føyer seg pent inn i disse rekkene, men akkurat som Sniper: Ghost Warrior 2, Sniper Elite V2 og så godt som alle snikskytterspill som har kommet tidligere, har også dette krigseventyret en rekke bomskudd i bagasjen.
En annerledes krig
Den kombinerte charterturen og tidsreisen går denne gangen til Afrika under andre verdenskrig. Her er det lite fryd og gammen å spore, og nok en gang står nazister høyest på skytemenyen. Vi hopper inn i skoene til den amerikanske hardhausen, sinnataggen og røykestemmen Karl Fairburne, og det er i disse skoene man egenhendig skal sette en stopper for tyskerne og deres inntog på det afrikanske kontinentet.
Reisens endelige mål er den rabbagastaktige General Vahlen, og denne jakten er stort sett det eneste spillet handler om. Underveis følger man en rekke ledetråder rundt omkring i nordlige deler av Afrika, ledetråder som stort sett ikke leder til noe som helst, annet enn en ny ledetråd. Historien er med andre ord ikke mye å skryte av. Faktisk er den nesten ikke-eksisterende, kun fylt med intetsigende mellomsekvenser, kjedelige figurer og tåpelige dialoger.
Hovedpersonen Karl er stiv som en frossenpinn, og alle forsøk på å gjøre noe ut av han og de to-tre bifigurene vi får møte, faller pladask.
Det at handlingen er satt til Afrika gir imidlertid spillet et noe unikt preg i forhold til andre spill satt under andre verdenskrig. Gråmørke Berlin-gater og snøtunge vinterstormer i Russland er en saga blott, og igjen sitter vi med sand så langt øyet kan se. For tro det eller ei, det er mye sand rundt omkring i Afrika, og spesielt der Karl ferdes.
Litt kjedelig blir det til tider, og når man har kommet halvveis i spillet er det lite som overrasker utover i opplevelsen. Det at utviklerne har krydret ørkendynene med gamle templer, gigantiske fort og en oase eller to gjør at det ikke er så verst allikevel, selv om spillet på ingen måte ser bra ut, i det minste ikke i PlayStation 3-utgaven. Flyten er heller aldri så god som den burde være, og effekter bærer tydelig preg av dårlig håndverk.
Jaktsesongen er åpen
Viktigere enn grafikk og omgivelser er derimot de mange fiendene som lusker rundt. Dette er nazister av verste sort, og det er din oppgave å snikskyte de så langt det lar seg gjøre.
Sniper Elite III skyver fra seg forgjengernes lineære struktur til fordel for en mer åpen stil, og med det får man leke seg på tvers av åtte digre områder i løpet av enspillerdelen. Områdene er varierte, med flust av fiender å støte på, hemmeligheter å finne, samt et par interessante sideaktiviteter å prøve seg på. Avhengig av hvor rask man er kan hvert oppdrag vare i alt fra tretti minutter til litt over en time, og dette er ingen ubetydelig lengde.
Grunnen til at det kan ta så lang tid, er det at man må være veldig på vakt der man sniker og lusker seg stadig dypere inn i fiendtlig territorium. Med seg har man selvfølgelig en kvikk og treffsikker rifle, ledsaget av en lydløs pistol og en del eksplosiver. Dette er alle hendige hjelpemidler i kampens hete, men gladest blir man nok i den trofaste snikskytterrifla som sjelden forlater din side.
Det er med denne man utfører store deler av nazislaktingen, og spillet gir deg nok av sjanser til å vise hva du er god for. Fiendene er formelig stilt opp som blinker på tivoli, og veien gjennom nivåene lar deg konfrontere de på flere ulike måter.
Den foretrukne metoden er selvfølgelig via en kule i bakhodet, hvorpå spillet zoomer inn på kula som raser gjennom luften i mange tusen kilometer i timen, før den treffer offeret med røntgeneffekt og groteske lyder. Det er brutale saker, men akkurat på samme måte som i Mortal Kombat er det noe herlig og rått ved det også.
For de litt mer beskjedne fungerer det helt fint å stikke fienden i ryggen, sprenge de i fillebiter eller fyre av med et helautomatisk gevær. Det siste kan derimot fort gå galt, for kontrollen du har over Karl er ikke spesielt god når man ikke lister seg stilt på tå. Han løper egentlig litt som han vil, krasjer i vegger og er uresponsiv, enten man vil bytte våpen eller legge seg ned.
Han løper egentlig litt som han vil, krasjer i vegger og er uresponsiv, enten man vil bytte våpen eller legge seg ned.
Det å sikte med vanlige våpen er heller ingen lek, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har dødd på grunn av dette. Han ter seg langt bedre når man ser gjennom kikkertsiktet, og selve snikskytingen er uproblematisk.
Taktisk skyting
Det eneste man trenger er å sørge for at man ikke blir sett eller hørt. Dette viser seg fort å være enklere sagt enn gjort, for i motsetning til flere nymotens snikskytespill har man ingen lyddemper på rifla, og hvert eneste skudd akkompagneres av en kraftig drønn, som lokker skurkene i din retning.
Et viktig poeng her er derimot det at de ikke øyeblikkelig vet hvor du er, noe som ofte er tilfellet i slike spill. Motstanderne har nemlig flere faser de går gjennom, og når de hører et skudd søker de først og fremst dekning, hvorpå de sakte, men sikkert tar seg fram til det området de hørte lyden komme fra.
Og dette er din sjanse til å stikke av. Hvor du stikker er likegyldig, bare det er mer enn femti meter vekk fra åstedet. Holder man seg på matta en liten stund går fiendene tilbake til utgangsposisjonene sine. Skulle du ha kommet til å drepe en soldat eller to med skuddet ditt, bryr de seg lite om det: Ingen alarmer går av med mindre du blir sett, og da var det vel bare vinden som blåste hull i hodene på en tysker eller to.
Den kunstige intelligensen er ikke mye å stå etter, men jeg setter likevel pris på at eklingene ikke sitter inne med supersyn, -lukt eller -hørsel, slik at de ikke kan peile ut min posisjon med millimeters feilmargin basert på et enslig skudd. Opplevelsen blir litt mer realistisk slik, og jeg tar meg selv i å tenke at det kanskje kunne ha vært slik denne krigføringen faktisk foregikk, med konstante forflytninger rundt på slagmarken.
Hvis du derimot vil unngå disse strabasene tvert, må må du time skuddene dine opp mot bråkelyder i omgivelsene. Dette kan være så mangt, enten det er snakk om et fly som konstant farer over en falleferdig landsby midt i ørkenen; lyden av en tordenstorm som omringer et helt nivå; eller bare noe så simpelt som ruskelydene fra en generator du nettopp sparket i stykker.
Med disse og flere lignende elementer ved roret får snikskytingen et litt mer taktisk preg, og ved å se an området man skal infiltrere på forhånd (med en hendig kikkert), kan man nesten ha litt kontroll over hva som faktisk skjer.
Karl «Slapp Slange» Fairburne
Men bare nesten. Jeg føler meg litt som Solid Snake der jeg krabber av gårde, bare i en ekstremt treg utgave. Av og til frister det egentlig bare å legge på sprang og ta det som det kommer. For samme hvor stille man beveger seg og hvor godt man beregner skuddene sine går det som regel til helvete før eller siden uansett. Fiender skjuler seg nemlig overalt, og når man har brukt en halvtime på å krype langsetter bakken for å unngå å bli oppdaget er det ekstremt surt å gå på en motstander rett bak et hjørne.
Og når du først er i ugjære går det ekstra galt: Jeg skjønner at det skal være mange nazister i en nazibase, men det får da være måte på til hvor mange utysker som skjuler seg midt ute i ørkenen. Verst er det når de dukker opp fra ingensteds, og da spesielt bakfra, hvor du nettopp var nøye med å ekspedere samtlige slemminger på din vei.
Når man ikke kan stole på at spillet følger sine egne regler er det vanskelig å føle seg sikker på noe som helst.
Det blir litt mye til tider, og når man ikke kan stole på at spillet følger sine egne regler er det vanskelig å føle seg sikker på noe som helst.
Man må med andre ord være ekstremt tålmodig for å lykkes i Sniper Elite III, og det er grenser for hvor mye man gidder å rote rundt før man går tom. Selv holdt jeg i seks-syv timer, akkurat nok til å fullføre kampanjedelen og bryne meg på et par flerspillerkamper. For spillet har selvfølgelig også en konkurransepreget del hvor man skal snikskyte en bøling med menneskestyrte fiender.
Søt musikk oppstår sjelden når tolv spillere ligger på lur og venter på en motstander som aldri kommer, men et par kreative moduser, hvor man blant annet får poeng for hvor langt man skyter og hvor man må holde seg på hver sin banehalvdel, viser at utviklerne i hvert fall har prøvd å skape noe fornuftig. Det er gøy i et par runder, men akkurat som med enspillerdelen blir det fort kjedelig over lengre perioder.
Konklusjon
Sniper Elite III er enda et et snikskytterspill, og mer trenger jeg vel nesten ikke å si. For de som ikke er kjent med sjangeren kan jeg jo røpe at selve snikskytingen sitter godt, mens det meste annet er middelmådig på det beste. Spillet er derimot mer åpent enn sine sjangerfrender, og man har alltid flere veier å gå og en rekke våpen og verktøy å velge mellom, noe som bidrar til litt variasjon.
Det blir likevel mye av det samme etter en stund, og når hverken historien eller omgivelsene utvikler seg nevneverdig i løpet av spillet er det lett å kjede seg litt. Vår hovedperson er også en tørrpinn, både som en figur plassert midt i en intetsigende fortelling, og som en faktisk person som skal styres rundt på det nord-afrikanske kontinentet.
Settingen er det imidlertid lite å si på, selv om man kanskje går litt lei av sand etter seks-syv timer. Da hjelper det heller ikke at spillet er så som så rent grafisk, i det minste på PlayStation 3.
Opplevelsen sliter med flere irritasjonsmomenter, som for eksempel det faktum at man skal være ganske tålmodig for å ta seg gjennom en bane uten å bli oppdaget. Hvis man klarer det er det kanskje verdt det, men spillet er så uforutsigbart at dette sjelden lar seg gjøre. En attpåklatt av en flerspillerdel har litt underholdning å by på, men også dette blir kjedelig i lengden.
Sniper Elite III er på sitt beste når man får spille i små doser; når man får skyte i fred og fordragelighet; når man kan kose seg med litt blod og gørr på tusen meters avstand; og når man får lov til å ta et valg eller to. Det er kanskje bare enda et snikskytterspill, men i disse øyeblikkene er det i det minste det beste av dem alle.
Leter du etter et godt snikespill kan vi lett anbefale Splinter Cell: Blacklist. For de litt mer skyteglade er Shootmania Storm et jevngodt alternativ.
