Det har gått syv måneder siden vi sist satte klørne i Sea of Thieves, og ennå er det ikke det endelige spillet vi har å gjøre med. I juni var inntrykket at mye av opplevelsen handlet om å finne på ting å gjøre selv, og etter et mye større vurderingsgrunnlag er denne tanken stort sett blitt forsterket etter å ha spilt den lukkede betaen.
Skattekart og gåter
Det er rett og slett vanskelig å forutsi hva slags reise du kommer til å sette ut på i Sea of Thieves – og det mener jeg bokstavelig talt. Etter å ha valgt hva slags skip du vil begynne på – ett med et mannskap på fire, to eller bare deg selv – begynner du ferden i en bar. Baren er på en utpost-øy, hvor det også finnes kjøpmenn som selger klær og våpen. Er du ny er det svært vanskelig å vite hva man faktisk skal gjøre etter å ha valgt skip, for det er ingen som forteller deg noe som helst. Kanskje løper du rett til skipet som står ankret så vakkert ved en av bryggene, eller kanskje forsøker du å snakke med de sjelløse NPC-figurene som ikke har noen mål og mening uten å se nogen lunde livaktige ut. Er du heldig treffer du likevel på en litt slibrig kar som selger skattekart, og nå kan du endelig sette ut på tokt.
Skattekartet viser gjerne en øy eller kommer med en gåte med øyas navn, noe som betyr at det store kartet som befinner seg på skipet ditt er neste stopp. Det første du må gjøre nå er å finne ut hvor denne øya befinner seg, som ofte kan ta litt tid hvis den er liten nok. Sea of Thieves kommer ikke med noe mini-kart eller GPS-sporing, så du er avhengig av å bruke gjenstander som kart, kompass, og eget øye for å finne ut av hvor du skal. Det er faktisk et av spillets styrker hvor lite og anonymt brukergrensesnittet er, og hvor praktiske gjenstandene i spillet dermed blir. At man alltid må løpet til skuta for å vite hvor ting befinner seg i verden er dog et lite irritasjonsmoment, og jeg skulle ønske man kunne ferdes rundt med et eget, forenklet kart i baklomma. Et mini-kart, om du vil.
Hvis du velger å bli med tre andre pirater på tur – der alle er andre, ekte spillere – er du kanskje like heldig som meg, og møter på noen som allerede har litt peiling på hva som foregår. Jeg lærte straks at man måtte prate med kjøpmannen fra «Gold Hoarders»-teltet for å få oppdrag, og hvordan man måtte bli enige med resten av mannskapet om å sette ut på nettopp dette oppdraget. Straks seiler man til den utpekte øya, finner hvor x-merket er satt, tar frem en spade, og nyter lyden av noe hardt i det du setter spaden i sanden. Å grave opp kista, sette den på båten, for så å seile til neste utpost og Goald Hoarder-kjøpmannen, er imidlertid ikke alltid den enkle delen. Faktisk kan det være mer nervepirrende å seile med bytte ombord, for skulle du møte på fiendtlige skip – som også er bemannet med ekte spillere – økes blodtrykket gjerne noen ekstra hakk.
Hånd i hånd
Spesielt dette siste øker inntrykket av at Sea of Thieves er noe man gjør med venner eller spillere man stoler på, for dette er på veldig mange måter en opplevelse som gjør seg best i lag, og folk man kan koordinere med. For med mindre du elsker å spille alene i en liten balje med to kanoner, har du nok lyst til å seile på en real skute med ti kanoner og tre etasjer. I det tilfelle er det veldig mye man skal tenke på; et anker som skal senkes og heves, seil man skal gjøre det samme med - men som man også kan endre vinkel på - kanoner som skal bemannes og et ror som skal styres. Er du så uheldig at du blir beskutt eller har krasjet inn i noe, trenger du også noen til å tette igjen hull i skipet, eller tømme skuta for sjøvann.
Oppgavene er mange, og det trengs definitivt en full skute med fire personer om man ønsker å gjøre det stort på de syv hav. Det kan gjøre for noen frustrerende øyeblikk når dine medspillere ikke gjør det de må, eller nærmest jobber i mot deg ved å tulle, som naturligvis gjør opplevelsen sur. Når alt sitter er det imidlertid en fryd å spille Sea of Thieves; med en trofast kaptein ved roret, to som fyrer av kanonkuler mot fremmede skip og en siste som passer på skutas velferd, er Sea of Thieves på sitt aller beste. Det samme kan sies om skattejaktene. Å finne kister på en øy langt vekk er alltid gøy, og jo flere man er, jo fortere finner man dem.
Det var for eksempel veldig morsomt da jeg sammen med kollega Håvard Hofstad Ruud og Mats Vederhus fikk vind i seilene, og lærte oss piratsjargong som styrbord og babord. Vi slaktet noen skjeletter og plukket opp kister, og å møte på fiendtlige skip er morsomt når man har folk å planlegge angrep og forsvar med.
Noen rare designvalg
Det jeg frykter kan gjøre Sea of Thieves til et mindre godt spill enn det det har potensial til å bli er kampsystemet. På dette tidspunktet – og jeg ser ikke for meg at det gjøres noen endringer her – er alt av fekting med sverd og skyting med pistoler tregt og upresist. Å fekte med skjeletter eller ekte spillere virker mer som et sjansespill og rare bevegelser enn kalkulerte hugg og sving, og sikting av diverse skytevåpen er så tregt og statisk at det virker mer som en ettertanke enn som en sentral del av spillet. Joda, hjertet sitter fortsatt i halsen når man møter andre pirater i nærkamp, men det er mer på grunn av at man ikke har peiling på hva resultatet av sammenstøtet kommer til å bli enn at kampen faktisk er spennende.
Jeg stusser også over hvorfor det ikke er flere brukbare datastyrte figurer rundt omkring i verden, og hvorfor de som allerede er tilstede er så ubrukelige. Mange sier ikke noe som helst, og du kommer til å se nøyaktig de samme modellene om og om igjen på utpost etter utpost. Det samme gjelder kjøpmennene, som så langt bare er representert ved Gold Hoarders-representanten.
Gold Hoarderne utgjør en svært viktig rolle i Sea of Thieves, for det er fra dem (han ene figuren, men, men) som gir oss oppdrag. Det er gjerne slik man finner skattekister, men mye av moroa mener jeg svinner hen når man faktisk – alltid – må returnere til Gold Hoarder-butikken for å få pengene fra kisten. Her tenker jeg en enorm mulighet for et kjempekult loot-spill går tapt. Det er nemlig – så langt – ingen jakt på ressurser, ingen kister man åpner som er fylt med diamanter, smaragder, kule sverd eller nye skattekart og hemmeligheter. Å finne kistene er, så vidt jeg forstår, utelukkende et av oppdragene på veien til det endelige målet som er å returnere til kjøpmannen for å få et uvisst antall gullmynter tilbake. Man kan bytte gullmynter mot et relativt magert utvalg av nye klær og våpen, men det veier ikke opp for tapet av mystikk og utforskning. Følelsen av å finne en kiste blir dermed dempet noen hakk av at det ikke er noe annet å få enn gull og erfaringspoeng med Gold Hoarder-folket, som gir deg tilgang til nye skattejakter. At man i tillegg faktisk aldri åpner en kiste selv, er i mine øyne et åpenbart estetisk og symbolsk problem.
Konklusjon
Det skal huskes på at dette bare har vært en beta av et spill som kommer om litt under to måneder, og det er tilsynelatende en del som er blitt annonsert skal være tilgjengelig i spillet som ikke har vært med her. Selv om det er mye jeg har kritisert, skal det sies at jeg har nytt ekstremt mange av øyeblikkene jeg har opplevd i Sea of Thieves.
Det er en fryd å seile på det praktfulle havet utvikler Rare har animert, og veldig morsomt å ferdes med venner. Det blir spennende å se hvordan Sea of Thieves ender opp med å bli, men for at det virkelig skal være et spill som ikke gir slipp etter bare noen timer, trenger det å tilby mye mer enn det jeg har vært med på så langt.
